I like the way tears suit my face

Dette kommer til å bli et sutreinnlegg. Om du ikke liker sutring, så kan du bare slutte å lese NUH.

Tjena, bloggen! Bestefar skulle egentlig reist herfra til Tunis idag, men gjett hva... Han er innlagt på sjukehuset med svineinfluensa. Mamma har svineinfluensa. Morten har svineinfluensa. Og jeg som prøvde å rømme hjemmefra for å isolere meg hos Maria kommer garantert til å få den, har jeg fått beskjed om. Jeg vet ingenting om tilstanden til bestefar... Ingen tenkte på å ringe meg for å fortelle at han var innlagt engang, jeg fikk vite det av han som jobber med oppussing av badet vårt. For å si det sånn. Og jeg kom akkurat hjem, klokka er snart halv to. Nei, jeg har ikke vært på fylla. Jeg skulle egentlig vært hjemme for over en time siden. Her kommer grunnen:

Jeg møtte lillebror på busstoppet i byen. Det var egentlig kos nok i seg selv. MEN, så kommer bussen, ti minutter for sent. Lillebror smetter seg inn blant hele Kristiansands befolkning som tydeligvis hadde bestemt seg for å ta akkurat den bussen hjem. Så er det min tur å biipe busskortet, men fikk beskjed om at jeg måtte gå ut igjen fordi det ikke var plass. HEI, siste buss hjem, og det var ikke plass. Jeg og to andre ble stående på busstoppet i byen, jeg helt uten penger. De var fulle, og om de begynte å fryse hadde de posene fulle av sprit som de kunne varme seg på, fordi de hadde tydeligvis vært i Danmark. Så der satt jeg, kald som få (feber, anyone?), med Otmar iPod som eneste trøst. Men det var ikke noen trøst, og frustrert som jeg var begynte jeg nesten å gråte. Stuck i byen en fredagskveld er ikke morsomt. De to andre som ble kastet av skulle til samme sted som meg, sa de, men skylte taxiselskapene i byen så mye penger at de ikke ville sitte på med dem. Og nattbuss nektet de å betale for. Så gikk de sin vei, fordi de kom på at de hadde en kompis i byen...

Så der satt jeg, kald og forlatt. Helt alene. Uten anelse om hvordan jeg skulle komme meg hjem. Null penger på telefonen (JEG MÅ SKAFFE MEG ABONNEMENT!), og forsåvidt heller ingen strøm så folk tilfeldigvis kunne ringe meg. Otmar iPod spilte høyt, og overdøvet de to fulle folka som tydeligvis kom tilbake. Jeg prøvde å få dem med på laget mitt, og utførelsen av min geniale plan; "Eyh... Når nattbussen kommer, er dere med på å kreve å ikke betale noe da? For dette er jo ikke egentlig vår feil." De lo av meg, høyt og lenge, før han ene ble skitalvorlig og sa "Ja, ikke faen om jeg betaler noe mer enn hva jeg ville gjort på den som bare kjørte fra oss. Så da hadde vi en plan, inntil videre. Om den ikke funka kunne de kanskje bruke de hjernecellene de hadde igjen på å hjelpe meg å knekke ut en ny en.

Nattbussen var tre kvarter unna. Jeg frøs, og Otmar hjalp ikke til særlig annet enn ørevarming. Så kom det en bil forbi. FulleMenn stoppet bilen og begynte å snøvle. "Han kommer og plukker oss opp om ca 10 minutter." Heldige jævler, tenkte jeg. "Han skulle ha 200 for å kjøre til Voiebyen, og da får vi jo kjørt hjem jenta også." Jeg ville ikke tenke på risikoen jeg utsatte meg selv for. Jeg ville bare hjem til min gooode varme seng. 15 minutter etterpå befant jeg meg i en bil med tre fremmede gutter/menn. (Han ene er ett år yngre enn meg (jeg kjente ham en gang i tiden), sliter med diverse narkotika, han som kjørte kan ikke ha vært stort mer enn 22, og han siste kunne vært alt fra 25-40. Ødelagt av narkotika, selvfølgelig.) Vi lo og spøkte, og kom inn på temaet voldtekt. "Ja, hun kan jo håpe på at hun får noen av oss." sa han eldste. "TAKK DA!" ropte jeg fra baksetet, og alle lo hysterisk. Så var jeg plutselig hjemme. Og jeg er evig takknemlig.

Dette ble ikke så sutrete som jeg hadde sett for meg. Dessuten har jeg hengt med Netland idag, selv om ikke alt gikk etter planen (forbanna treiging), kjørt rundt i bilen til Netland og ropt JUHU ut vinduet, og vært på en kro med masse gamle mennesker (OG RIKKE), og hørt på irsk musikk. Det var kjempekos. Men nå skal jeg legge meg så jeg ikke blir dårligere til imorra. Imorra er det nemlig Halloween-party på samme sted som det en gang i tiden var Hippie-fest. 50 mennesker i et hus, jeg gleder meg. Og derfor vil jeg ikke bli dårlig. Dessuten skal jeg møte Rikke etterpå, og så har jeg jo en date på søndag. Kryss fingrene for at jeg har griseflaks og ikke får svineinfluensa. (HAHA, tok dere den?!)


(trykk på bildet for å få det større. Ikke morsomt, men fremdeles det morsomste jeg fant.)

It's like you're the swing set

and I'm the kid that falls

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Bare det å tenke på deg gjør meg svimmel, og hadde jeg ikke allerede sittet nede hadde jeg falt. Mindre bokstavelig er det kanskje det jeg har gjort når det gjelder deg, jeg har bare ikke vært klar over det før nå... Men du ser meg ikke, og slenger meg frem og tilbake mellom alle andre enn deg. Du er ikke der for å ta meg imot. DU får meg til å gjøre dette. DU er grunnen til alt jeg gjør. Og nå som jeg har innsett det vil jeg ikke gjøre noe lenger.



HEI. Jeg gleder meg så mye til imorra at jeg blir kvalm. Som en unge som gleder seg til jul. Så mye gleder jeg meg! NETLAND kommer hjem ikveld, imorra får jeg se ham. OMG, nevnte jeg at jeg gleder meg? Greit, det er bare tre uker siden sist jeg så ham (tror jeg), men herrejemini... Jeg gleder meg!

Igår var jeg på kafé med Rikkegull. Hun er fantastisk, og jeg tror aldri jeg har møtt noen som er så lik meg før. Det er nesten så vi begge er bitre fordi vi ikke har blitt introdusert for hverandre før. SLEM, Susanne. Rikke er jenta jeg hang med under Quarten, jenta som ler av alt, jenta som har blitt en av mine kjæreste på rekordtid. Det er nesten skremmende. Woah, jeg hater sånt kliss. Men ja, med Rikke kan man ikke unngå det. Rikke, hjærtehjærtehjærte. Vi gikk til Susanne på jobb etter å nesten ha frøset av oss alt av kroppsdeler. Der drakk vi te, spiste vafler og lo. Så ringte telefonen min, og Rikke ble sittende i enogenhalvjævlatime å snakke. Med en hun aldri hadde hilst på før. Så nå har hun skaffet meg en date på søndag, som jeg mer eller mindre motvillig kommer til å dra på. Hun har fortalt ham ting han ikke visste om meg, og fått vite ting jeg mest sannsynlig aldri kommer til å få vite om ham. Så møtte vi ham på bussen etterpå. Og de har tydeligvis snakket om et eller annet, noe som begge kommer til å nevne uten å si hva det er. Sånn som han sa etter at hun hadde gått av bussen, at "Hun hadde helt rett.", og da jeg spurte om hva hun hadde rett om, ville han ikke svare. Same shit. Det var en over gjennomsnittslig koselig regnværsdag.

Og jeg syns det er sært at folk reagerer så på vårt vennskap. Lol på kommentarer som "Så... Hva skjer med at du og Rikke har blitt så gode venner i det siste?" og "Jeg visste ikke at dere kjente hverandre engang." eller ting som indikerer at jeg må tenke over hvem jeg er mest glad i. LOL på dere. Jeg greier å være glad i mange samtidig. På forskjellige måter.



eyh, se bimbobildet jeg tok for to år siden:

So I changed, huh?

(jeg vet ikke hva som skjedde med dette innlegget. Jeg har prøvd å fikse det, men det funker ikke. Sorriii. Ikke er det særlig interesting heller.)

How come we don't even talk no more
And you don't even call no more
We don't barely keep in touch at all
And I don't even feel the same love when we hug no more
And I heard it through the grape vine
After all the years we been down
Ain't no way no how, this bullshit can't be true
We're family and ain't a damn thing changed, unless it's you


When grandma died you were right by my side with a shoulder to cry on
Tissue to wipe my eyes, and a bucket to catch every tear I cried inside it
You even had the same type of childhood I did
Sometimes I just want to know why is it that you surcame to yours
And mine I survived it, you ran the streets, I 9 to 5'd it
We grew up, grew apart, as time went by us, then I blew up
To both yours and mine surprises
Now I feel the vibe I just cant describe it
As much as your pride tries to hide it
Your cold, you touch its like ice
In your eyes is the look of resentment
I can sense it, and I don't like it


I am really you friend, I'm just trying to tell you the truth
But don't hate the game or the player
'cause the one that is changing is you


See the devil in you grin since we grew up
I'm the hatred in your eyes and the Satan in your lives
And wasting my times with these snakes in disguise
How come, when you talk its with bitter and spite
And how come it's my fault for what you did with your life
We barely embrace, you can't even look me in my face.


Husker du sangen jeg viste deg rundt juletider for to år siden? Husker du at jeg skrev den ned på ark og ga den til deg i julegave? Vet du at jeg brukte over to timer, bare for å få det til å se fint ut? Vet du hvor vondt det gjør at du ikke snakker til meg? Jeg tror du vet hvor mye du vet ordene dine svir med en gang du faktisk gjør det. Det er derfor du sier det du sier, er det ikke? Du vet akkurat hvor du skal trykke, du vet hvordan jeg lettest får merker. Fordi du vet du ikke trenger å trykke hardt. Du vet hvilke områder du kan sammenligne deg med meg på for å få meg til å føle meg dårlig, fordi jeg ikke kan måle meg med deg. Husker du da vi var små og vi kunne leke sammen i flere timer? Dine venner var mine venner. Husker du at vi måtte dele rom frem til du var... 13-14? Du måtte alltid være våken frem til jeg hadde sovna, så du kunne skru av lyset.

Hvordan ble det sånn? Hva er det med meg som får deg til å hate meg så? Jeg føler øynene dine i nakken, du følger med på alt jeg gjør, for deretter å kritisere. (hvorfor stopper du meg ikke før jeg da gjør noe galt?) Den evigvarende nedrakkingen, tingene du sier som ødelegger dagen min, det at du kommer på noe nytt negativt hver dag... Det overrasker meg litt. Er ikke du voksen? Skal ikke du være et forbilde? Kan ikke jeg få leve mitt liv og gjøre mine egne feil, som du gjorde, istedet for å bli tvunget til å følge deg på den veien du faktisk valgte riktig? Jeg syns det er fint at du gjør noe bra. Jeg syns det er fint at du har funnet det du har lyst til å gjøre, og jeg syns det er fint at du faktisk har gjort noe for å komme dit. Jeg er bare ikke helt der enda. Jeg vet det, jeg trenger ikke høre det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så lei meg engang. Jeg har gitt opp å snakke tilbake, uansett hva du sier. Jeg har gitt opp å fortelle andre om hvordan du oppfører deg. Jeg er lei av å høre alt det jeg gjør feil. Mesteparten av tiden tar du feil, men etter å ha hørt deg si det så mange ganger, etter å få høre hvor håpløs jeg er, begynner jeg å tro på det.

Du kunne vært mitt forbilde. Du kunne vært min beste venn. Istedet er du en jeg prøver å unngå så godt det gjøres, en jeg prøver å unngå å bli som. Jeg skjønner ikke hvor all bitterheten din kommer fra, og hvorfor jeg føler at jeg er grunnen til det. Det føles ikke godt å ønske deg bort. Det føles ikke godt at det føles godt å ha deg borte. Jeg tar meg selv i det av og til; å være lykkelig for at du nå er borte. Og at jeg gruer meg til jeg ser deg igjen. Jeg skulle ønske alt var så annerledes.

Hør denne

Starting from zero

I've got nothing to lose

Jeg som trodde jeg likte høsten. Men det er jo bare kaldt og ekkelt, og det går utover humøret til alle i hele verden. Sånn seriøst. Jeg merker det, både på meg selv og andre. Meeen, det er hva man gjør det til. GOGO HØST! :D :D :D ?

Snart skal jeg til Jennie. Jeg tar med te, i tilfelle hun ikke har (jeg tror hun nevnte sist at hun hadde, men Justin Case, lzm) Og så har Mariamin fått seg jobb! Det blir som en new era, ellerno. Selv vurderer jeg å stille meg bak Parko for å få inn litt easy cash, men jeg er ikke så desp enda, fant jeg ut.

Bestefar er på besøk! Det betyr varm middag hver dag, og en høy snorkelyd som kommer fra stua i opptil 4 timer om dagen. Hah. Neida. Bestefar sier så mye rart, og jeg tror det er likegreit at han tror jeg ler med ham, og ikke av ham. Jeg ser for meg at han ville blitt litt snurt da.

Det er kaldt, så nå skal jeg gå og varme meg på Sebastian som akkurat kom løpende inn døra, før jeg selv skal løpe ut døra og til bussen. Nei, det er ikke langt til Jennie, jeg orker bare ikke gå begge veiene. Snxxx

From the bottom

and further down

Nå blir Cecilie fornøyd; tre innlegg på en dag. Wooh, jeg har lite å gjøre. Jeg sitter og hører på min kjære B.I., har akkurat sydd om en kjole til en tubetopp-greie (jeg gjør mye sånt for tiden), og er egentlig ganske trøtt. Imorra skal jeg henge med Jennie, onsdag skal jeg henge med Rikke, torsdagkveld kommer Netland hjem, fredag har jeg booket ham hele dagen, lørdag streiker jeg, søndag sover jeg, og så er det plutselig mandag igjen. Wooh, tiden flyr. Noen sier "Du er j*vlig opptatt i forhold til at du ikke har noe å gjøre.", eller noe i den duren. Det var hvertfall et fy-ord der for å understreke at jeg er opptatt hele tiden, og at jeg må bookes lang tid i forveien. Jeg syns det er greit å ha noe å gjøre, det får meg bort fra tanken på at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg føler meg litt ekstra kul når jeg kan tenke at jeg må bookes. Akkurat som et rockeband. Et enmanns/kvinnesrockeband. Yay me. Follow me on my tour.


Jeg bør ikke tenke så sent på kvelden, merker jeg. Alt sammen blir så muggent. Tilogmed B.I. får meg til å ha lyst til å gråte. Men det er bare fordi han er så fin.

Jeg kommer nok aldri til å få avslutningen som høres så fin ut; nemlig å leve lykkelig i alle mine dager. (hvem gjør vel det?) Jeg ble dømt for lenge siden, og selv om det kan virke urettferdig har det ligget i genene mine for alltid. Men! Jeg kan leve lykkelig i mange av mine dager, fordi jeg har lært meg hvordan. Finn én ting hver dag som gjør deg glad, flere om du vil, så lever du på det så lenge du kan, melk den for alt den er verd, før du finner en ny ting å glede deg over. Alle finner én ting, mange finner fler, men kun et fåtall ser alt. Hey, prøv det! (jeg skal innrømme at jeg har dager der det ikke går, fordi jeg ikke orker. det er min egen feil. Bli din egen lykkes smed. Ta grep selv, ikke forvent at andre skal gjøre deg lykkelig. Det funker ikke sånn. Ingen andre enn du selv kan få deg til å føle deg bra. Hell, ingen andre enn deg selv kan få deg til å føle deg dårlig.)

nå sovner jeg

If you hate me

then hate me so good that you will let me out
'cause it's hell when you're around

Oh, jeg vil bare fortelle hvor merkelig jeg syns gutter er. For det første har ALLE gutter jeg kjenner sannsynligvis mansen denne uka, alle klikker av ingenting, eller oppfører seg merkelig. Først blir jeg kalt prinsessa hans, så kommer han på at han ble sur på meg forrige tirsdag og vi egentlig aldri fant ut av det. Derfor snur han seg og går. Og SÅ sier han at han er glad i meg. Lol.

Først prøver han å gjøre meg sjalu ved å fortelle om alle jentene han [insert random activity] med/på/i osv... Så forteller han nøyaktig hvem han skal møte den kvelden, fordi han vet jeg ikke liker dem så godt (bitchy 3. klassinger med dobbelmoral, merkelig oppførsel og oversminka ansikt). Så er han frekk, kommer med fornærmelser og greier, for så å sette seg på samme bord som meg. Dagen etter fortalte han også at han hadde droppet alle jenteplanene sine. (og forøvrig fortalt kompisen om meg, wtf?)

Jeg har fler eksempler. Disse er fra lørdag. Jeg skjønner ikke... Vær litt mer bestemt! Liker dere meg ikke, så hold dere unna meg, for guds skyld. Er dere rundt for å rakke ned på meg, tråkke på meg og gjøre narr av meg, så må jeg innrømme at jeg ikke skjønner underholdningen i det. Er det ikke kulere å henge med folk dere faktisk syns noe om? Og hvis dere egentlig syns jeg er ok, HVORFOR all denne drittslengingen, usikkerheten og... ja. Bestem dere.

Words could never make up

for what you do

Jeg ble plutselig skikkelig lysten på å dra på konsert. Ikke en heavy en. Altså, heavy for ørene. En myk en, som kanskje er heavy for hjertet. En sånn med fine tekster, som man kan nynne til, eller som man får tårer i øynene av. Det kan godt være ganske intimt, men ikke "her er det bare oss"-intimt. Skit, samma. Gi meg en konsert. Helst gratis. Noen? Forresten, akkurat nå har jeg mest av alt lyst til å se Lykke Li. Men alt annet er velkommen.

Er jeg rar som liker at folk savner meg? Jeg mener, det betyr jo bare at noen bryr seg nok til å merke at jeg ikke er rundt dem. Og jeg liker at folk bryr seg. Spesielt når de gjør det offentlig, og skriver rundt omkring "Jeg savner deg!" og "Jeg er glad i deg." osv, selv om de er tusen mil unna og egentlig har mye bedre ting å gjøre enn å tenke at de savner meg. Og så er det litt kult at jeg på en måte har folk andre steder enn akkurat her hjemme som bryr seg. Jeg liker å bety noe for noen. "jeg savner deg x 9491826747181". Jeg liker sånt. Likelikelike. Noe jeg ikke liker er at folk som har savnet meg før slutter å savne meg, fordi jeg ikke lenger betyr noe, eller fordi de har blitt så vant til å ikke ha meg rundt seg... Nok om det.

Jeg fikk en request om å skrive om noe, fra en liten fugl. En søt liten fugl, en fugl som betyr mye, og enda mer for meg ettersom tiden går. Fuglen som alltid stiller opp for andre, men som de ikke setter like stor pris på som de burde. Jeg setter pris på henne, jeg vet bare ikke om jeg er like flink til å vise det. Denne er til deg, søting.

Vi er litt like vi to, visstnok. Hun ser det på meg, jeg ser det på henne. Ofte ligger vi litt i skyggen av andre, men når vi er alene sammen kommer det frem i lyset. Vi slipper å late som. Men vi trenger ikke alltid å snakke om det heller for å skjønne hvilke følelser som er innblandet. Like barn leker best, og vi leker virkelig skikkelig bra sammen. Og jeg digger hvert sekund. Ofte får hun ut min frustrasjon, fordi hun greier å sette ord på irritasjonen som gnager i meg, som jeg bare greier å tenke. Fordi tankene våre er veldig like når det gjelder veldig mye. Vi fester, vi spiser is, vi mobber hverandre lit pga enkelte episoder regarding hennes leilighet, vi har masse felles historier, og har også familiemedlemmer som knytter oss mer sammen. Men hey, nå sporer jeg av. Når jeg nå skriver, er det ikke bare for min egen del...

Jeg håper ting blir bedre nå. Det kunne virke sånn tidligere idag. Men ting er så forskjellige, i forhold til hvem man er med. Jeg har folk som jeg bare har det fint med, der jeg ikke tenker på noe som helst og bare ler til jeg gråter. De der som får meg til å legge alt til side og får meg til å se hvor godt livet er å leve. Jeg har dem som får frem mine verste sider, der de får gjennomgå mine frustrasjoner og irritasjoner og gudene vet hva. Folk jeg egentlig ikke går overens med i det hele tatt. De som jeg, etter å ha vært med, trenger å snakke om for å få ut de ekle følelsene. De jeg lover meg selv å aldri se igjen. Jeg har dem som trenger å bli passet på, som man låner bort skuldra si til. Det sier seg selv, det er dem som har det på samme måte som deg, men som du ikke kan fortelle det til, fordi de helst vil fortelle deg alt du allerede vet og føler selv. De som tvinger deg til å legge dine følelser til side, fordi de trenger deg. Av og til føles det godt å være den personen de trenger. Jeg har de som jeg deler tanker med, de som jeg kan snakke med alt om, de som har det litt på samme måter, eller som har sine egne ting å snakke om, så vi kan dele tanker og erfaringer med, gi råd og ting til ettertanke. Jeg har så mange, mens av og til har jeg mest lyst til å bare være alene.

Håper ingen tar seg nær av dette. Håper noen kanskje kjenner seg igjen, og skjønner at jeg setter pris på dem, uansett hvilken gruppe de er i. Ilu.
Jeg føler meg litt matt. Jeg er litt mørk akkurat nå. Jeg vil være Rory og leve hennes liv. Derfor skal jeg nå fordype meg i syvende og siste sesong av Gilmore Girls. God natt alle sammen.

Bli din egen lykkes smed

Jeg har ikke godt av å blogge når jeg er sint. Derfor copy-paster jeg masse gammalt dritt fra den store blink-perioden (ja, jeg har vært inne for første gang på 3 år, bare for å lese i dagboka der). Se her:
06.06.06
Jeg trenger litt mindre, jeg krever litt mer, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg ønsker så sterkt, jeg prøver så hardt, jeg greier det med enda mer hjelp. Jeg er kanskje penere, jeg er ikke tynnere, jeg er egentlig akkurat som før. Jeg er litt smartere, jeg smiler oftere, jeg tenker ikke så mye lenger. Jeg trenger ikke forståelse, bare kjærlighet. Eller omvendt.

30.08.06
idamariell: Hvorfor døpte ikke du meg Magnar?
mamma: Hm...
later that day :
Idamariell: Jeg skal gifte meg med meg selv, så skal jeg skilles.
Mamma: Du snakker bare piss, gå å legg deg

09.11.06
Fordi når jeg lukker øynene, så er jeg ikke alltid meg selv. Drømmer meg vekk til et sted langt borte. Langt borte fra min egen virkelighet. Men når jeg ikke lenger kan kontrollere drømmene mine, hvilke gleder har jeg igjen da? Hvordan jeg nå skal komme meg bort fra den onde virkeligheten som omringer alle alltid, det vet jeg ikke. Alt jeg savner er så vakkert. Jeg savner de jeg elsker, jeg elsker de jeg savner. Og det er ikke det samme. Men jeg er her fremdeles, og fordi drømmene ikke virker mer, kommer jeg til å være her for alltid. Men det vil ikke si at jeg ikke har drømmer. Jeg må bare lære meg å like de drømmene jeg enda har da, kanskje. Ja, for da virker de plutselig likevel. De drømmene der jeg dør kan være de beste. Vri det til noe godt. Det er ikke bra å drømme for mye har jeg hørt. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er den eneste tiden jeg har, der jeg ikke alltid behøver å være meg selv.

21.11.06
måneskinn og kjærlighetståra
kaffekopp og ordan som såra
"hade", ingenting mer
engeln skrik og djæveln ler
du snudde dæ og gikk
sorgen va det æ som fikk

måneskinnet vil alltid være et vitne
om den gang hullet i hjertet ble som størst
måneskinnet vil alltid være et vitne
til kæm som snudde sæ og gikk først
alle andre e nu vitne
til kæm som sitt igjen med sorgen

vintersne og handa di
flætta så godt inn i mi
til du slapp den og ble kald
hjerte kan ikke overleve sånne fall
du knuste det og gikk
og sorgen va det æ som fikk
14.02.07 Valentinsdagen betyr like mye for meg som det jenter gjør for homoer.

03.02.07
I miss those times when we were walking around, holdig hands, kissing secretly just you and me under the neighbours appletree I miss those times when we were together, no one knew because we were hiding it so well and we wouldn't tell because it would bring us right to hell I miss those times when we were together all day and at the end we didn't have anything to say so instead of "goodbye", we walked away I miss those times when i was lying in my bed with you inside my head wondering what you would have said if i called you just to say "my cat is dead" I miss those times when we were so cold we almost turned blue when you said "i love you" and i said it too but i know we already knew I miss those times, i do.
25.04.07 jeg skulle ønske minnene jagde deg like mye som de jager meg skulle ønske de voldtok deg like mye som de gjør med meg uten tvang jeg skulle ønske var sang fremdeles var vår sang ikke bare min og at du tenker på meg hver gang du hører den slik jeg tenker på deg jeg tenker fremdeles på deg tenker at jeg ønsker at du tenker på meg jeg savner deg savner det vi var eller ikke var savner at det føles godt å tenke på deg savner at du savner meg vår sang er fremdeles min yndlingssang og jeg savner hvordan vi pleide å elske den sammen med visshet om at det er få som leser bloggen; jeg savner ikke de tidene. Jeg savner bare håret mitt

Streik.

Igår skrev jeg et laaangt innlegg. Om sjelevenner, om Susanne og om gode nyheter. Så klikka dataen idet jeg skulle publisere. Så nå streiker jeg fra bloggen, nå kan bloggen bare ha det så godt. Og enda jeg som var så godt igang med å blogge denne måneden. Føkk det.

My three favourite letters

I O U. bigtime


Heiho og alt det der. Jeg venter på at megavideo skal åpnes igjen. Man kan ikke se mer enn 72 minutter av gangen, så må man vente 54 minutter for å kunne se 72 minutter til. Jeg skjønner ikke logikken, men det er jo så. Jeg ser på Gilmore Girls. Jeg digger det (noen som er enige...ACE?). Jeg har dilla. Jeg venter lett 54 minutter på 72 minutter.

Jeg skylder dere så mye. Dere er grunnen til at jeg står opp om morgenen og kommer meg i seng om kvelden. "Legg deg, Ida, du skal opp tidlig imorgen!"...for eksempel. Noen er der hele tiden, andre er der av og til, men alle er der når det trengs. Selv når jeg ikke vet at det trengs.

Imorgen skal jeg først henge med Jennie. Og jeg skulle ønske jeg kunne forklare hvorfor det er så spesielt, men jeg orker ikke. Så er det kaffe med Lars mens vi tenker på hva vi skal finne på resten av kvelden. Noen som tør å vedde på at vi kommer til å stikke hjem til meg og se på film, slik som vi alltid gjør? Jeg liker Lars. Lars gir meg komplimenter som han mener uten å mene noe med det. Så greier han alltid å være glad, og positiv, tross alt han har vært gjennom (bortsett fra når noen biter ham så hardt at t-skjorta blir ødelagt og han må gå rundt med et svææært bitemerke på brystet... Da blir han hissig. Dere ville ikke likt Lars når han er hissig, woah.) Men han er alltid like glad i meg.

"Kino?"
"Kan ikke, har ikke penger."
"Det har nesten ikke jeg heller, men det handler om prioritering."

Jeg skjønte ikke før han sa det, at det var et kompliment. Jeg liker Lars, smilefjes

Nå har det ikke gått mer enn 17 minutter av de 54 minuttene, enda jeg har lagd meg te og greier. Føkk megavideo.
Si hei til Lars!

SEBASTIAN

Sebastian var vel litt over to år her. Det var den tiden der rommet mitt var ryddig og jeg faktisk hadde dørhåndtak. Han kom løpende inn på rommet mitt med to kjærligheter, eller "klubba" som han kalte det på den tiden.
"Her tante, æ har en klubba te dæ." (ja, dette var før han begynte å snakke kristiansandsk)
"Åå, får æ den grønne eller den rosa?"
Han tenker seg om, og greier å ressonere seg frem til at rosa er en jentefarge.
"Her. En te dæææ, og en te æææ." (dritsøtt!)
...det skal sies at han fant ut at den grønne smakte høgg, og at han heller ville ha den rosa, så vi måtte bytte. Nomnom, bebisuggel.

I cirka samme alder lærte han å telle på fingrene.
"En, to, tre, fire... Hva kommer etter fire, Sebastian?"
Han teller til fire på fingrene, tenker seg om, og svarer:
"Lillefingern!"

Og nå, for ikke mer enn to uker siden, nå som han er fireogethalvt og ikke syns det er kult å være søt lenger... Vi var på butikken, han sa noe morsomt, da jeg sa:
"Du er så søt, Sebastian!"
"Nei! Æ e ikke søt. DU e søt tante.", med den mest irriterte/sinna stemmen han greier.
"Du er kjempesøt, Sebastian!"
"Hysj, tante! DU e kjempesøt!"
Den gamle dama som gikk forbi hadde tydeligvis fått med seg hele greia, og lo litt da hun snek seg forbi oss.

"Tante? Hvilken (kristiansandsk, hrmf) av de her to vil du være?"
"Åh, kan æ være den kule ridderen der?"
"Nei, den skal Æ være."
Det er skikkelig kult når han gir meg et valg, når han allerede vet hvilken av de to han skal være.

Skit, samma. SpidermanSebastian og SuperTante på nye eventyr. Jeg er glad i deg, gull!

Behind your lies

i can see the secrets you don't show

Part III
Jeg regner med han vet at han ikke lurer noen. Han er den dårligste løgneren i verden. Jeg ser at han fremdeles strever med å si at han er glad i meg. Før sa vi det hver gang vi la oss. Jeg kan ikke tro det har gått så lang tid at jeg må si "før".

Vi visste det måtte komme. Igår kom vi ut av skapet sammen. Mer bokstavelig enn noen aner. Vi ble tatt. Ikke akkurat på fersken, for vi satt bare og snakka inne på rommet. Men så kom de hjem, en time for tidlig (trodde vi, før vi så på klokka og fant ut at det var vi som ikke hadde fulgt med på tiden). De hadde hørt oss snakke, og ropte på ham fra stua og ville han skulle komme ut. "Er du klar?", spurte han. "Er du?", svarte jeg. Vi var virkelig ikke det. Faen.

Selvfølgelig kunne de ikke si noe annet enn "Åh, herregud, er det deg?! Så lenge siden! Så koselig å se deg!" og alt det der. Men han fikk pepper etter jeg dro (og jeg kan nesten garantere at det så ut som jeg hadde pepper i rompa, så fort som jeg kom meg ut). Hvordan han kunne ta meg tilbake, i det hele tatt prøve, etter alt det jeg hadde gjort mot ham. Han kunne tatt meg ordentlig i forsvar, men han er så voksen og fornuftig, at det han sa var "Men dere likte henne jo godt før dét skjedde." De hadde spist ordene sine, men jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli ikke-pinlig å møte dem igjen, etter jeg forsiktig stakk hodet mitt ut soveromsdøra og så de forskrekkede ansiktsuttrykkene deres.

Herfra prøver vi. Feiler gjør vi nok, men vi har kanskje funnet ut at vi er sterkere enn hva vi skulle ha det til første gang. Og at han ikke er så perfekt som jeg trodde frem til den dagen. Og at jeg ikke er lite hissig, og at når jeg sier jeg trenger tid for meg selv, så trenger jeg tid for meg selv. Vi har lært nå, og for første gang sov jeg godt ved siden av ham, alene i leiligheten.





(jeg beklager om dere syns dette er skikkelig teit. Jeg trenger bare å få det ut. Fully fictional, skrevet på 20 sekunder, bare fordi jeg ikke har noe annet sted å skrive.) GOD NATT

Du...?

jeg liker når du sier at jeg er kjempefin uten sminke. takk.

Nå skal jentene og jeg ut og gjøre byen utrygg. Kanskje jeg drikker meg lettlurt.

LOL, sucks to be you

Ida
Hva er greia?

Ida
nei, glem det.

E****
har allerede gjort det

Ida
fint

E****
hade -.-

Ida
sucks to be you

E****
it aint my loss
åssen blokker jeg folk på msn egentlig?
facebook*

Ida
jeg vet ikke, jeg er ikke så barnslig at jeg gjør sånt :)

E****
ok, men jeg er, fordi jeg ikke vil ha en jævla dritt med deg å gjøre...hade

Jeg elsker at gutter nowadays er så jævlig voksne :D Here's to you, mrs. Robinson.

you beg me to come back

but a part of me never even left

Tjena, bloggen! Idag er det fredag, og jeg har som vanlig NULL liv. Og idag er en sånn dag der det suger å være meg. Sarah er hjemme på høstferie, jeg fikk møtt henne ganske nøyaktig ti sekunder forrige lørdag før hun måtte hoppe inn i fluktbilen igjen, og lovte at vi skulle finne på noe snart. Hun har vært opptatt hele uka, og jeg har vært sjuk, så jeg spurte henne om vi skulle ta en kaffe imorra. Guess what? Jeg får ikke møtt henne mer enn de ti sekundene jeg hadde forrige helg, fordi hun føkkings reiser imorra. Noen som vet ca hvor hjertesmerte jeg har i magen akkurat nå? Mhm, det går ann! Jeg har jo ikke møtt henne på føkkings to måneder, og nå må jeg vente toogenhalv til :(

Men eyh, gå inn her og hør henne synge. Så skjønner dere fort hvorfor jeg er emo akkurat nå. De to siste sangene har hun skrevet selv. Amazed har hun skrevet til broren sin, som... Ja, samma det. Sarah <3

og jeg fortsetter å savne. det er tydeligvis ida i sitt rette element.

Don't you let me go tonight

Her er sangen som får meg til å være i grenseland til å begynne å gråte for tiden.

Jeg er litt i grenseland for tiden, punktum

Det er like før jeg sprekker

det er like før jeg koker over

det er like før jeg klikker

det er like før jeg tar bussen opp dit og ringer på

det er like før jeg sier ordene "Jeg savner deg"

det er like før jeg gjør ting jeg aldri ellers ville gjort

det er like før jeg gjør hva som helst

det er like før jeg når grensen og faller over

Jeg tror jeg omdøper fredag til fornuftigdag. Jeg har begynt å bli sååå fornuftig på fredager. De tre siste, hvertfall.. Men jeg vet ikke hvor fornuftig resten av helga blir, fordi jeg ikke kommer til å ha noe å gjøre, fordi busskortet går ut idag og jeg ikke har råd til å fylle det på. 350 kroner, anyone?

Folk skal på party imorra. Jeg skal henge med Jennie, fordi hun har flyttet sånn at det nesten er gåavstand til henne. Hadde det ikke vært for de elendige bakkene ville jeg gjort det hver dag. Istedet gjør jeg det bare 2-3 ganger i uken, om jeg har en god uke. Fordi hos Jennie er det godt og varmt.

Paulo Coelho sine bøker ligger foran meg, og lurer på om jeg skal ta initiativ til å bli overveldet av greatnesss. Jeg føler meg som en annen person etter jeg har lest bøkene hans. Og akkurat nå har jeg lyst til å føle meg som en annen person. Snakkes.

if this is you giving me another chance

i won't take it

Part II

Det føles surrealistisk med en gang telefonen ringer og jeg ser navnet hans. Jeg blir svimmel, som om noen tok tiden og kastet den tilbake tre måneder. Tiden liker ikke å bli kastet, og kanskje det ikke er meningen at vi skulle kunne begynne der vi slapp. Tiden jobber mot oss, og hodet mitt surrer.

Det eneste som er forandret er temperaturen. Når vi legger oss er det ikke lenger så varmt at vi ikke greier å sove. Vi trenger ikke å ha hver vår dyne for å selv tilpasse hvor kjølig vi vil ha det eller hvordan vi vil ha dyna. Nå sover vi under samme dyne, for å slippe å gjøre nettopp det, og jeg kjenner igjen varmen fra kroppen hans som om jeg sist skulle kjent den igår. Det er ikke juni, det er oktober. Det er ikke sommer, det er høst. Det er ikke varmt, det er kaldt. Kjempekaldt. Og alt jeg ønsker er å kunne komme nærmere.

Han holder ikke rundt meg som han pleide. Armene hans ligger løst oppå meg, som om han gir meg muligheten til å stikke av, som om han vil gjøre det enklere for meg. Han har ikke sagt det med ord, men tilliten han lovte meg har jeg fremdeles ikke sett snurten av. Jeg ser det tilogmed på ham når han sover; det ser ut som om det er bare ham i senga, som om han ikke vil venne seg til å ha meg ved siden av seg igjen. Jeg vet jeg ikke fortjener noe annet, jeg vet det aldri kommer til å bli det samme.

Hva om jeg innser at det jeg har følt bare var savn etter å ha noen. Ikke ham, bare noen til å holde rundt meg når jeg sover, noen som ser på meg på måten han gjorde, og det å ha noen som var litt mer glad i meg enn noen andre. En kjæreste som jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde, fordi jeg holdt ham i hånda. Kommer jeg til å gjøre det samme, bare stikke av som den feigingen han fikk meg til å innse at jeg er? Og verst av alt; kommer han til å forvente det? Ligger han der og venter på at det skal skje?

Han har tatt meg inn igjen. Bare når det ikke er noen andre der, når han vet han er alene en hel natt før noen kommer hjem. Og før den noen kommer hjem må jeg være borte. Er det sånn det skal være?

Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri stukket. Da ville jeg bare blitt hos ham, og ventet på at det skulle bli bedre, at vi skulle greie å fikse det. For nå er det for sent, og jeg ser hvor godt vi kunne hatt det.

if she really knows the truth

she deserves you

Nunca mais vou te amar.

Fordi jeg tror ikke hun noengang har visst sannheten. Fordi da ville det ikke vært meg hun hata. Og jeg syns akkurat det er tragisk nok i seg selv.. Jeg bare lurer på hva hun tror. Altså, hva hun tror er sant. Men om hun faktisk vet det, så er hun like dum som hun gir uttrykk for også, og da fortjener hun deg. Og alt det dumme du gjør. For et fantastisk par dere ville blitt.

Jeg er lei av måten du behandler/ikke behandler meg på. Flaks det der, at jeg ikke fant ut av det før det var for sent. Og du er ikke så "awzm", du er ikke så tøff, har jeg funnet ut. For du tør ikke være sånn når vi er alene. Hvor AWZM er du egentlig uten kompisen(e) din(e)? For jeg er nemlig awzm både med og uten :)

Sia - academia

You can be my alphabet and I will be your calculator
And together we’ll work out on the escalator
I will time you as you run up the down
And you’ll measure my footsteps as I blow through this town
The mean of our heights is divided by the nights
Which is times’d by the daggers and the route of all our fights,
The pass of your poem is to swathe me in your knowing
And the beauty of the word is that you don’t have to show it

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love

I am a dash and you are a dot
When will you see that I am all that you’ve got
I’m a binary code that you cracked long ago
But to you I’m just a novel that you wish you’d never wrote
I’m greater than x and lesser than y,
so why is it that I still can’t catch your eye?

You’re a cryptic crossword, a song I’ve never heard
While I sit here drawing circles I’m afraid of being hurt

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love

You’re a difficult equation with a knack for heart evasion
Will you listen to my proof or will you add another page in
It appears to me the graph has come and stolen all the laughs
It appears to me the pen has over analysed again
And if I am a number I’m infinity plus one
And if I am four words then I am needing of your love
And if you are a number you’re infinity plus one
And if you are five words you are afraid to be the one

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love Academia



Morning, y'all. Jeg vil bare si at jeg liker at folk anbefaler meg å lytte til sanger de føler beskriver meg, noe jeg har opplevd, en sang de vet jeg vil elske, eller bare en sang som minner dem om meg. Denne gangen er det Maria som sendte meg melding fra Sandnes... Ja, jeg har hørt sangen mange ganger før. Ja, jeg har lest gjennom teksten. Men Maria fant ut at teksten passet til meg, og dette gjorde at jeg ble så nysgjerrig at jeg konsentrerte meg om hvert ord før jeg satt dem sammen til setninger, og fant ut at hun har ganske så rett i det hun sier. TAKK, MARIA. Begrunnelsen hennes var noget intern, trur eg, iogmed at hun har et sterkere bilde på det ANONYM trodde han/hun satte på spissen i kommentaren jeg fikk. "...jeg tenkte litt på deg og dine gutter.", sa Maria.

Apropos; jeg var på kafé med Henriette idag. Det var kjempekos, og jeg var kjempebortskjemt. Allerede på torsdag skal vi møtes igjen og fikse noen greier som hun ikke turte å gjøre alene. SuperIda stiller opp, iogmed at jeg ikke har noe bedre å gjøre. Men her kommer "apropos'en" min inn. For det er ikke apropos kjøttkake, det er apropos meg og gutter. Henriette fikk meg nemlig til å se ting i et litt utenfra-perspektiv, da hun sa "Jeg tror du er den jenta i Kristiansand som har flest gutter. Og da mener jeg ikke at du ligger med dem, men at du alltid har noen etter deg. Du vet det er sant, så ikke nekt for det." Og den har jeg tenkt litt på. Det er jo alltid så mye fremogtilbake og oppogimente med meg og disse guttene. Men så skal det også være sagt at jeg er litt for jente når det gjelder analysering, og litt for guttete når det gjelder "Vi er bare kompiser.". For når jeg sier det, så mener jeg det. Det får da være måte på. Og faktisk sier jeg det veldig ofte. Sist jeg ikke sa det var det bevisst, og han endte opp med å bli min kjæreste. Og om det er noen jeg er i gråsoner med, så sier jeg det som det er; JEG VET IKKE.

Og med enkelte av guttene skulle jeg ønske jeg visste. Eller at jeg visste FØR... Fordi jeg har brent meg, opptil.. jah, ganske mange ganger. Det er ikke bare jeg som brenner. Og om jeg gjør det, så er det som oftest ikke med vilje. Så vet dere det, HATERS.


Jeg liker dagen idag. Dagen idag har vært fin. Jeg har fått besøkt Jennie, og gått hjem på rekordLANG tid. Idag brukte jeg fire minutter mer enn det jeg vanligvis gjør. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at jeg snakka i telefonen med maria 85% av veien og jeg måtte stoppe og puste for å kunne si noe, fordi veien stort sett består av oppoverbakker. Eller fordi jeg tok det jeg trodde var en snarvei, men som når jeg tenkte meg om egentlig var lenger. Jeg HATER å ha tre veier å velge mellom når jeg skal gå et sted, når den ene ikke er helt sikra å være kortere enn den andre.

Nå tror jeg det er natta. Eller kanskje jeg skal skaffe inspirasjon på blogger, og kanskje sy litt i kveld også?



I mitt tilfelle ville bildet hett Play Me. Utrolig nok...
Mannen bak bildet har valgt å kalle det Life is a GameBoy.

somewhere only we know

"

Jeg vet ikke hva som gikk av meg den dagen, og hvorfor jeg hadde så behov for å dra dit. Støvet har ikke lagt seg enda, og jeg har fremdeles ikke rukket å skjønne hva som skjedde. Alt jeg vet er at han var der, jeg var der, og at det føltes altfor godt å se ham.

Jeg tok frem iPoden min, iførte meg ullsokker, vinterjakke og et stort skjerf, og gikk ut døra. Egentlig visste jeg ikke hvor tanken kom fra, jeg visste bare jeg måtte dit. 17 minutter i buss, 14 minutter fra busstoppet og opp i skogen. Jeg skjønte at jeg ikke burde gjort det, at det kunne gå galt, men samtidig føltes det riktig.

Det hadde vært slutt i tre måneder, og jeg hadde ikke vært der siden. Det var vårt sted, stedet mange hadde vært på, gått gjennom, men som samtidig få visste om. Virkelig visst om. Jeg trengte å se det en siste gang, for å kunne se tidene vi hadde brukt der i perspektiv. Med et mer realistisk perspektiv enn det klissete romantiske jeg hadde minner om. I tillegg er det blitt høst, så jeg kunne se på det med andre øyne.

Jeg begynte å bli sliten allerede halvveis, fordi jeg ikke hadde noen til å holde meg i hånda og halvveis dra meg opp. Jeg var ikke forberedt på å møte noen, så jeg skvatt til da et par på alder med mamma kom gående mot meg. Det er jo et fint sted å gå tur på, var alt jeg greide tenke. Nærmere toppen fant jeg ut at de ikke var de eneste...

Aldri har jeg vært så overrasket, aldri har hjertet mitt banket så fort. Om det var grunnet den lange bakken eller synet som møtte meg er jeg ikke i stand til å vite. Hodet mitt kokte, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Han fikk øye på meg, og det ville uansett vært for sent å snu.

Vi greide begge å skjule overraskelsen vi hadde smurt over ansiktene våre, og komme med et hei. Jeg så på ham at han helst ville løpe lenger inn i skogen. Jeg ville løpe i motsatt retning. Men det ville blitt for dumt. Vi skyldte hverandre dette.

"Jeg var i området, og tenkte jeg likegreit kunne ta en tur hit. Luften er jo så god her.", forklarte du.
"Ja, jeg også..." var det eneste jeg greide si. Han lo sarkastisk og sa "Du bor ikke i nærheten engang." Jeg underkastet meg litt, pyntet litt på sannheten, og sa jeg ville gå tur et sted jeg kjente og ikke ville gått meg vill på. Han kjøpte den. Etter det gikk praten lettere, vi snakket om nåtid og fremtid fremfor fortid. Vår fortid. Men vi visste det måtte komme.

"Du ødela meg, du er klar over det?", spurte han plutselig, etter en liten stund med stillhet.
"Unnskyld."
"Og måten du gjorde det på var feig."
"Unnskyld." Jeg greide ikke å se på ham, og fant meg heller et fuktig blad å fokusere på, samtidig som jeg gjemte meg i skjerfet.
"Altså, jeg skjønner du ikke så noen annen mulighet, men du kunne foreslått at vi skulle møtes!"
"Unnskyld. Virkelig." Aldri før har jeg ment de ordene så sterkt som da. Ordene hans stakk så dypt, noe jeg ikke hadde sett for meg way back when... Jeg så for meg at han ikke hadde snakket med noen om det, siden ordene hørtes ferske ut. Som om det var noe han kom på akkurat da.

"Jeg var alltid glad i deg. For alltid, glad i deg. Og jeg angrer..."
"På hva?"
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal svare. Jeg fortsatte å stirre i bakken frem til han forlanget at jeg skulle se på ham. Jeg har aldri sett ham så sår før. Jeg ville aldri se ham sånn, aldri være den som gjorde ham sånn. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å skaffe tillit hos ham igjen, så vi kunne være venner. "Jeg har savnet deg.", hvisket jeg. Han tok et dypt drag, pustet ut, som et tungt sukk. Så var han stille litt. "Jeg har savnet deg også. Men det er ingen god idé..." "Alt jeg ber om er at vi prøver oss som venner..." Stemmen min hørtes nesten desperat ut, enda så lavt jeg snakket. "Jeg vet ikke..."

Det begynte å bli mørkt, og jeg ville komme meg ut av skogen før det ble sånn at jeg ikke kunne se stien. Han skulle andre vei. Han kjenner veien som sin egen bukselomme og kunne blitt der til stjernene kom fram. Slik vi hadde gjort den gangen i sommer. Men han så på det som en mulighet til å komme seg lenger bort fra meg enda raskere, og reiste seg for å gå samtidig som meg. "Vi snakkes.", sa han, han sa alltid det, selv når han ikke mener det. Slik som da det ble slutt og han først hadde sagt han aldri ville snakke med meg igjen. Det var som en refleks, som om det alltid måtte være det siste han sa.


Nå vet jeg ikke hva vi er, hvor vi er, eller hvor vi går herfra. Jeg vet bare at han mente det han sa denne gangen, og at det føles godt å kunne snakke med ham igjen. Fordi jeg har savnet ham, og savner ham. Han lovte meg at vi ikke skulle bry oss om andre denne gangen. At vi skulle finne ut av alt selv denne gangen, og at ingen andre trengte bli involvert. Selv vet jeg ikke hvor involvert jeg bør bli...
"


HEI, idag har jeg gjort ingenting. Annet enn å støvsugd både oppe og nede, ryddet rommet, vasket kjøkken og lagd mat til lillebror. (og sjekket mobilen fem ganger i minuttet) OK, så er ikke det 'ingenting', men jeg må ut av huset for å få gjort noe. Mamma vil hvertfall ha meg ut av huset, det ga hun ganske grei beskjed om ista. Flaks at jeg ikke bryr meg.

Imorgen skal jeg henge med Henriette som jeg ikke har sett på en måned. Det blir godt. Derfor bør jeg vurdere å få meg litt søvn. Og jeg er lei av å skrive, og lei av dustedataen til Jolly som tydeligvis har skaffa seg virus. Jess, jeg legger meg i håp om å få noe mer fornuftig ut av morgendagen. Kanskje jeg, kanskje vi, finner ut av noe. Jeg trenger hjelp til å vite hva jeg tenker. Men det er bare fordi jeg er trøtt.



Skal jeg bli blond igjen? :)

one day

maybe our dreams will become memories

Jeg har ikke flere sider i Moleskine-boka mi. Jeg har faktisk skrevet den ut. Perm til perm, med gudene vet hvor mange sider. Det vil da si at jeg ikke har noen andre steder å få ut tankene mine enn bloggen. Og om dere ikke liker emo-innlegg, eller hvis dere liker å tro jeg er überlykkelig (noe jeg er, store deler av min tid), så bare ikke les.

Først av alt; jeg syns det er dritubehagelig å treffe på folk jeg ikke har møtt på lenge. Pga spørsmålet "Hva gjør du for tiden?". Jeg føler meg så ubrukelig, som en slask, jeg føler meg... under gjennomsnittet. Jeg føler folk ser ned på meg, og jeg er da ikke sånn! Folk ser kanskje ikke opp til meg, men folk har da hvertfall sett bortover på meg. Og jeg har alltid greid å holde meg et lite stykke over gjennomsnittet. Men hey, for all del, når jeg føler det sånn selv, hvorfor skulle da andre se på meg på en annen måte? Og jeg vet jeg skuffer folk (les: mamma), og jeg vet folk ser på meg som et lite utskudd akkurat nå. Men jeg fortsetter å fortelle meg selv at det bare er en overgangsfase. Yeah, right. For noen dager siden tok jeg meg selv i å lyve om hva jeg drev med. Ja, jeg løy på meg en jobb. Hvor, når, hvordan, hvorfor, hvor mye tjener du, hvem jobber du med? Å, som jeg skulle ønske det var sant. Alt det jeg sa. Det ville vært en drøm.

Jeg har ingenting å våkne/stå opp til. Jeg våkner, går på toalettet og vasker ansiktet, lager meg frokost om jeg ikke er uggen, ligger på sofaen og stirrer inn i veggen (vi har faktisk ingen kanaler på tv'n, så), sitter på dataen, dusjer, steller meg til ingenting, jeg har jo ikke noe liv, drikker morgencappuccinoen min mens jeg sjekker ut diverse nettsteder for å se på livet alle andre lever, svarer på meldinger jeg kanskje har fått i løpet av natten, og stikker ut med Maria. Det har blitt så vanlig. Ikke at jeg klager, Maria er gullegod. Jeg kjenner bare at jeg har skaffet meg et liv som er null liv, ingen overraskelser eller variasjon, alltid det samme gamle. Har jeg et tidsskjema jeg må følge streiker jeg, sånn som imorra når jeg skal møte mamma klokka 1330, og Ingrid klokka 14. Jeg har bare lyst til å legge meg under dyna og gjøre ingenting.

Jeg er lei av å gå rundt og føle meg dårlig. De siste to ukene har jeg vært kjempeuggen de to første timene etter jeg har stått opp, og den siste uka har jeg i tillegg vært knallforkjøla. Selv om dette selvfølgelig ikke er de eneste måtene jeg føler meg dårlig på. Les over.

Jeg savner dere så! Ingrid får jeg som sagt se imorra, Sarah på søndag (for første gang på snart to måneder), og Netland så jeg på lørdag. Netland har reist igjen, og når de to andre også vender nesa nordover/vestover/østover igjen, så er jeg tilbake. Ting er virkelig ikke de samme uten dem. Jeg vet ikke hvorfor jeg har innbilt meg at det skulle være det, men det... Ja, det er virkelig ikke det samme. Det er alltid noe som mangler, ingenting er helt fullkomment, uansett hvor koselig alt er. Sånn helt seriøst, kom hjem. Jeg trenger dere mer enn dere aner. Spesielt Netland, selv om det virker som om altfor mye har forandret seg etter han dro. Jeg må dele ham med så mange fler, og det merkes. Netland, jeg savner deg på flere måter enn du skulle tro gikk ann.

Tina har reist til Spania. Først for en måned, deretter for to år. Selv om dette er en lettelse for meg, iogmed at det blir gnaging fra færre personer, er det også færre personer for de resterende å gnage om. Altså, gnagingen står i like kraftig som før, bare fra færre personer. Og jeg, som nesten aldri er hjemme når det er andre folk, siden jeg stikker før folk kommer hjem fra jobb, eller fordi jeg har sovet hos andre, får selvfølgelig skylda for alt som skjer/ikke skjer i huset. Fordi de ikke kjenner meg, sikkert. Og med "de", så mener jeg mamma.

Akkurat nå hater jeg verden litt. Og jeg har så mange fler grunner. Så nå skal jeg komme meg bort litt, til drømmeland, der alt er mulig og kun min egen underbevisste fantasi setter grenser. God natt, eller noe sånt...

loltorsdag

"Hallo, det er Ida?"
"Ida Schjelderup?"
"Dooh."
"Ja, det er [insert random navn] fra Vesterålens Naturprodukter."
"LOL."
*legge på*

Lololol. Imorgen skal jeg muligens drikke vin med en. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal si ja. Nå skal jeg føne håret og komme meg ut av huset før jeg klikker.

You're probably

holding hands
With some skinny, pretty girl that likes to
Talk about bands and
All I wanna do is ride bikes with you
And stay up late and watch cartoons

Jeg tror jeg skriver dette for å en gang for alle bli ferdig med deg. For uansett hvordan de siste dagene våre var, eller ikke var, så hadde vi det fint. Ikke at det varte så lenge, men lykken min gjør sjeldent det, før jeg må løpe ut å finne en ny inspirasjon.

Jeg hadde aldri trodd det skulle utvikle seg til et forhold. Ikke sånn som vi møttes. Men sånn som vi fortsatte å møtes var det ingenting jeg ønsket mer. Å ligge i armene dine til langt på natt og se tegneserier på tv, å ligge i armene dine til jeg sovnet, å våkne... fremdeles med armene dine rundt meg. Og det å ha noen, ha deg å strekke seg etter når man våkner. Jeg ville ha det.

Men jeg gikk lei, fordi det var det vi gjorde hver dag. "God morgen, prinsessa mi. Sovet godt?" Jeg løp på skolen, dro hjem og dusjet og hentet skift, dro hjem til deg, spiste, så så vi på tegnefilmer til vi la oss. Jeg var lykkelig jeg, unormalt lenge, faktisk. Men jeg begynte etterhvert å lure på om du ikke kjente meg. Om du ikke skjønte at jeg trengte tid for meg selv.

Vi hadde det egentlig alltid koselig. Alene, eller med dine room-mates. De eneste gangene vi møtte andre enn det, var hvis du var på besøk hos meg og hang med familien min og drakk øl (noe som skjedde, hva, to ganger?). Du ville ikke vise deg med meg, skjønte jeg etterhvert. Du ville ikke at jeg skulle møte familien din, og helst også unngå å snakke om vennene dine var rundt. Vet du hvor dum jeg følte meg? Vet du hvor verdiløs du fikk meg til å tro at jeg var? Samtidig sa du at du ikke ville dele meg med noen, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro..

Du ringte meg hver dag. Og om du ikke gjorde det, så var det fordi det ikke var nødvendig, fordi jeg allerede var hos deg. Hver dag ville du jeg skulle komme på besøk. "Ok, men jeg kan ikke bli så lenge." Og hver gang greide du å overtale meg til å bli. Ifølge skolekalenderen sov jeg hjemme 9 ganger på 45 dager. Og sov jeg hos deg på skoledager var det sjeldent jeg kom meg på skolen. Ikke at undervisninga var veldig seriøs på den tiden av året; eksamnene var enten rett rundt hjørnet eller allerede unnagjort, så jeg enter hadde lesedager eller fri på grunn av alle andre som hadde eksamner. Og hvor mye forståelse fikk jeg av deg, når det gjaldt hvor sliten jeg var? Null. Hvor mye trøst og kos fikk jeg? Altfor mye.

Dagene var varme, nettene om mulig varmere. Jeg følte etterhvert jeg ble kvalt av armene dine, og at det ikke lenger var for å holde meg nær, men for å holde meg igjen. Du tviholdt. I søvne sa du, ca dag 19, "Jeg elsker deg." Jeg vet ikke hvem du drømte om, eller om det i det hele tatt var rettet mot meg, men det skremte meg bort til Kreta. Og vi vet alle hva som skjedde etter Kreta.

Jeg er ikke bitter på noen som helst måte. Jeg var veldig glad i deg. Mest fordi du var glad i meg, men også fordi du ofte fikk meg til å føle meg bra. Du fikk meg til å føle meg som en prinsesse. Kanskje en som var innelåst i et tårn (ironisk, siden du bodde i 10. etasje, don't you think?), men likevel en prinsesse. Jeg følte meg aldri dårlig rundt bare deg, fordi du da aldri var redd for å vise at jeg betydde noe for deg. Det var ingenting så godt som å "sove ut" ved siden av deg, og våkne nøyaktig samtidig som deg, for så å bare ligge der i en time til. Ingenting var som deg.

Det siste du fortalte meg var at du har kjøpt deg sykkel. Du ønsket deg alltid en sykkel da vi var oss, men det ble aldri tid. Nå har du masser av tid, både til sykkel, familie og venner. Og jeg? Jeg har lyst til å si at jeg savner deg, fordi jeg gjør det. Men jeg ville aldri greid det igjen. Jeg vet ikke... Alt jeg vet er at jeg aldri vil møte deg igjen.


Og Moldy Peaches kommer alltid til å minne meg om deg. Bare hør, så skjønner du hva jeg mener.

I don't care if it hurts

I wanna have control
I want a perfect body
I want a perfect soul

I want you to notice when I'm not around
You're so fuckin' special
I wish I was special

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne forandre meg. Bare for deg. Så du kunne se meg med andre øyne enn du gjør nå. Så du kunne se meg i det hele tatt. Jeg skulle vært kjempepen, bare for deg, og mista 145 kg, bare for deg, jeg skulle pynta meg, bare for deg, så du kunne se forbi alt det og rett inn i øynene mine. Jeg har tenkt på det, at du aldri egentlig har sett meg i øynene. Jeg har sett deg se andre i øynene. Fordi de har noe du kan se forbi. Men du ser meg ikke, jeg er for vanlig. Jeg er gjennomsnittslig på altfor mange områder. Og du fortjener bedre. Men jeg fortjener også bedre.

Han ringer meg hele tiden. Han gir meg komplimenter altfor ofte til at alt kan være sant. Han sier han er glad i meg, og at han er klar for å vente. Fordi jeg sa jeg ikke var klar. Fordi jeg tror jeg venter på deg. Jeg tenker på deg hver dag, nevner deg i samtaler og ønsker jeg holdt kjeft etterpå. For du er min hemmelighet, du har alltid vært en ingen andre vet hvem er, nesten som en fantasivenn. Og det er sånn de ser på meg når jeg sier navnet ditt; som om jeg skulle vært gal. Og kanskje er jeg det. (if i am, i'm crazy for you)

For du bryr deg ikke, har aldri gjort det, kommer aldri til å gjøre det. Og det at jeg vet det gjør kanskje hele greia verre. Selvpining, som jeg alltid har vært så sterkt imot er synonymt med deg. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter, når jeg vet så godt at det kommer til å ende vondt... Fordi det allerede har endt, og det er vondt. So much for my happy ending.

Jeg leter fremdeles i mine nye flammer etter noe som minner om deg. Når de ikke gjør det er det som om du personlig kaster kaldt vann på ilden, fornærmet over at jeg i det hele tatt prøver å få noen til å virke like god som deg.


Jeg klikker. Jeg kan ikke tro at jeg kaller deg god. Alt du har gjort er å oppføre deg som en driiiiit. Med en gang du fikk det du ville var det ikke vits å oppføre seg som et menneske lenger. Og du får alltid det du vil ha, noe jeg skulle tenkt på før. For i ettertid har det blitt gnidd inn, med salt i åpne sår. Herregud for et fint liv du må ha. Jeg håper du tryner.





du er ikke verd å forandre seg for.

you'll be calling

but i won't be at the phone

Jeg våknet på fredag og var enda beruset. Så gikk jeg rundt hele den dagen og var kjempesliten i kroppen, og trodde det var pga dagen før. Så stakk jeg på innflytnings-/bursdagsfest til storebror og greide ikke tanken på alkohol, og var derfor hjemme før klokka halv ett. Rett etterpå sovnet jeg, og våknet på lørdag av at jeg ikke fikk puste. Og med feber. Nå er det endelig søndag, en unnskyldning til å slappe av og gjøre ingenting. "Man kan jo ikke sitte hjemme på en lørdag." WELL, man kan det på en søndag. Så det tenker jeg å gjøre idag. Ligge hjemme i senga med Otmar iPod og hoste og synes synd på meg selv.

Men jeg har hatt en finfin helg. Selv om Netland har reist hjem igjen og det er like uvant å være uten ham nå som det var første gang han reiste. Men denne gangen venter jeg litt med å si at jeg savner ham. Carina og GeirArneSamboer har vært her i helga, og onkel Svein, tante Nina, Terje og Rune overnatta her fra fredag til lørdag fordi de skulle til Danmark på høstferie. Så jeg har vært sosial med familien, for første gang på dritlenge. Og det føles godt å få tatt igjen litt sånt.

Nå hører jeg på Lykke Li og drikker te, men mamma vil ha dataen