SEBASTIAN

Sebastian var vel litt over to år her. Det var den tiden der rommet mitt var ryddig og jeg faktisk hadde dørhåndtak. Han kom løpende inn på rommet mitt med to kjærligheter, eller "klubba" som han kalte det på den tiden.
"Her tante, æ har en klubba te dæ." (ja, dette var før han begynte å snakke kristiansandsk)
"Åå, får æ den grønne eller den rosa?"
Han tenker seg om, og greier å ressonere seg frem til at rosa er en jentefarge.
"Her. En te dæææ, og en te æææ." (dritsøtt!)
...det skal sies at han fant ut at den grønne smakte høgg, og at han heller ville ha den rosa, så vi måtte bytte. Nomnom, bebisuggel.

I cirka samme alder lærte han å telle på fingrene.
"En, to, tre, fire... Hva kommer etter fire, Sebastian?"
Han teller til fire på fingrene, tenker seg om, og svarer:
"Lillefingern!"

Og nå, for ikke mer enn to uker siden, nå som han er fireogethalvt og ikke syns det er kult å være søt lenger... Vi var på butikken, han sa noe morsomt, da jeg sa:
"Du er så søt, Sebastian!"
"Nei! Æ e ikke søt. DU e søt tante.", med den mest irriterte/sinna stemmen han greier.
"Du er kjempesøt, Sebastian!"
"Hysj, tante! DU e kjempesøt!"
Den gamle dama som gikk forbi hadde tydeligvis fått med seg hele greia, og lo litt da hun snek seg forbi oss.

"Tante? Hvilken (kristiansandsk, hrmf) av de her to vil du være?"
"Åh, kan æ være den kule ridderen der?"
"Nei, den skal Æ være."
Det er skikkelig kult når han gir meg et valg, når han allerede vet hvilken av de to han skal være.

Skit, samma. SpidermanSebastian og SuperTante på nye eventyr. Jeg er glad i deg, gull!