i have tried to be your friend

self-respect has worn so thin
and yesterday the joke set in
that drift in midnight sea
you have darkened me again
you used to be the light on the dark side of me


dagene er ikke de samme lenger, selv om det er akkurat sånn det føles. hver dag er ingen ny dag, bare en fortsettelse på den gamle. men i noen timer kaster du et mørke på alt, og jeg kan ikke se noe med mindre jeg lukker øynene, og det er som oftest deg, det er fremdeles ofte deg. men det er ikke det samme lenger.

jeg har fine timer. tapaskvelder og vin og fine folk. stjålne blikk og usikre berøringer og noen som holder rundt meg i mørket du har skapt. som jeg skaper i ditt navn. jobben og folkene der, dansing og latter bak hyllene. kaféturer og timeslange samtaler, konserter og fler fine folk. for når det er fint er det åh, så fint. men når det er vondt er det verre.

I know I'll see your face again

young boys, young girls
ain't supposed to die on a saturday night
(did you hear your favourite song one last time?)


herregud, jeg skjønner ikke...
det var dette. verdenen jeg ikke ville kjenne.
og det var tredje januar, og du ringte for å si godt nyttår, fordi du bare ville høre stemmen min, fordi jeg var fantastisk. jeg beklager så jævlig, langt inni sjela, at jeg aldri fortalte deg at du også var det. du fortjente bedre, for jeg så deg, jeg så hvor omtenksom du var, hvor mye du kunne bry deg, hvor klar du var over at det du holdt på med ikke var bra for noen, jeg vet du prøvde. for meg, som du nesten ikke kjente, den ene kvelden. og jeg skulle ønske, da og nå, at du bare gitt det opp. det var sånn jeg ville se deg, den siden.
nå er du borte, helt borte for alltid, ikke bare borte i en rus du aldri kunne forklare med annet enn blåtoner. jeg ville si at jeg ville sitte der med deg til den følelsen gikk over, at jeg godt kunne vært der til kvart-over-fire-bussen, om du bare lovte at du ville være der med meg, at du kunne spille gitar som bare du kunne, og smile som bare du kunne, for jeg så du smilte på ordentlig... helt tilstede, som meg. og føle minusgradene ute, bassen som dunket mot tinninga fordi vi nok hadde drukket litt for mye den natten, tilogmed følelsen av hender som ikke passet sammen i det hele tatt men holdt hverandre likevel og kyss som ikke føltes i det hele tatt, men som akkurat da ga en følelse av nærhet.



Kjære Cato. Jeg vet du ikke hadde det godt. Og hvem som helst ville ønsket at de var din kur, den som kunne holdt deg borte fra alt dette. Jeg beklager at jeg ikke engang prøvde...

jeg kunne skrevet at det at jeg ikke tok telefonen da du ringte meg for to dager siden gnager inni meg som... herregud, jeg greier ikke forklare engang... noe som gnager så mye at jeg nesten ikke får puste. men folk sier jeg ikke kan klandre meg selv for dette, selv om ordene "Ida, jeg har sendt en taxi for å hente deg. Hvis ikke du kommer, kommer jeg til å gjøre noe dumt" spiller i hodet mitt igjen og igjen og igjen og igjen og igjen. og "Du reddet livet mitt idag.".

jeg skulle ønske jeg kunne reddet deg idag. hadde jeg visst, så ville jeg reddet deg hver dag. men du er borte, og det er for sent. og jeg gråter, og kommer til å fortsette å gråte hele natten, og imorgen når det er minnestund selv om alle rundt meg er tidligere "kompiser" av deg, som følte som deg, som gjorde som deg, som levde som deg og hjalp deg å leve som du gjorde.

jeg skal skrive om deg. jeg skal huske deg. jeg skal tenke på deg.
livet er en gave. jeg gråter fordi du aldri så at den var din, at du aldri pakket den opp.

you need to believe things that aren't true

how else can they become?

så står de der foran meg, bak meg, men det er ingen der. jeg sitter i stua men står i en hage med et skur og det er overskyet og de snakker og jeg hører dem men det er helt stille.

de har gjennomsiktige hender, nesten usynlige, og de trenger seg gjennom huden min og får tak i alt inni meg og de vrir og de vrenger og jeg faller over ende men jeg sitter alt nede, og de stjeler pusten min og kaster den mellom seg så jeg ikke får tak i den og jeg får den ikke tilbake og jeg blir svimmel av å skulle følge med og prøve å kjempe mot dem for de er fler enn meg, og de synger sanger og sier hei, vi er virkelige, ser du oss, føler du oss nå, vi blir aldri borte hvis ikke, men det er egentlig ikke det de sier fordi de har ikke noe språk, og jeg lukker øynene og ørene og sier dere er ikke her, dere er ikke her, dere er ikke her selv om jeg begynner å tro, føle at de har rett, de er her, men jeg vil ikke si det til dem for da blir de for virkelige, og jeg slår rundt meg med armene i håp om å treffe en av dem så jeg får tak i pusten og kan komme meg til helvete bort herfra, men både hagen og stua blir som svarte stjernehimler men det er ikke vakkert for alt går rundt og jeg blir kvalm og så husker jeg ikke mer.

før jeg våkner opp på stuegulvet eller midt i trappa eller i gangen med kul i hodet og jeg skjønner hva som har skjedd selv om jeg aldri helt husker og aldri helt kan forklare, mamma er hysterisk og sier hun har hørt meg rope ord som ikke finnes, kommet løpende og sett meg sloss mot noe som ikke var der, hørt meg gispe etter luft og prøvd å få tak i meg før jeg traff bakken. hun prøver å holde tårene tilbake, sier jeg må legge meg ned en stund for hun må fortsette å jobbe litt, men jeg hører henne gjennom veggen og hun gråter til hun sovner.

øynene mine er aldri de samme som de var før. de blir fjernere og fjernere, og jeg kjenner dem av og til ikke igjen. svimmelheten henger igjen, begrepet om virkelighet er en vits, og jeg hører dem fremdeles hviske bak ryggen min men jeg stenger dem ute. en stund.

Mannen skriver noen tall og bokstaver på et ark jeg må levere i resepsjonen. jeg spør hva det står for, og han sier det er forkortelsen på min diagnose. jeg spør hva diagnosen er, og legger selv merke til hvor kald jeg høres ut. etter å ha googlet det løsnet det litt, og jeg vil helst bare høre fra noen at de er glad i meg uansett hva som skjer, for dette er skummelt.

your kisses are wasted on me

Jeg er så jævlig ikke klar for dette.

Det å fast skulle sovne ved siden av noen.
Det å skulle våkne opp ved siden av noen.
Det at noen spiser middag med meg og familien min.
Det at noen er her hele helga.
Det at noen puster i takt med meg.
Det å ha en hånd i min. Jeg føler meg så halv.

han sier han ikke har gjort noe som kan ødelegge mellom oss, at siden han møtte meg første gang har det bare vært meg, og han vil vente. jeg møtte ham første gang i juni. jeg har gjort alt for å ødelegge, han er langt ifra den eneste, og med mindre han er udødelig kommer han ikke til å ha tid til å vente.



det er jo bare ett år siden han var her.

Er det for sent å minne deg på
hvordan vi var?
Alt vi gjorde og ikke gjorde
Alt vi sa
Alt vi lovte
Er det for sent å minne deg på
hvor fint det var?
Sekundene jeg klamrer meg fast til,
Minuttene, timene, dagene, ukene, månedene,
Året.
Du var der du også.