min lillebror går ut och vi vet aldrig vart han ska

jag blir så rädd när jag tänker att det kunde vart han eller jag


og når lillebror kommer inn døra om to timer etter å ha vært borte i åtte dager, skal jeg klemme ham så hardt som jeg aldri har gjort før.

er det bare meg, eller har de siste fem dagene gått ekstremt sent?

mitt lille land

om å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

follow
your dreams, before they
run off without you!


(tusen takk for kortet, A. Selv om jeg ler litt av at du 1) ikke har skrevet etternavnet mitt på konvolutten. 2) ikke har skrevet noe på kortet i det hele tatt. 3) at du forventer at jeg faktisk skal plante kortet mitt, vanne det, og vente på at det skal bli til en blomst. verdens fineste kort, noen?)

-Er du hjemme nå?
-Ja. Har du fått postkort?
-Nei. Er det awesome?
-Tror du jeg ville sendt noe annet?
-Kanskje ikke.
-Bare så du vet det; jeg måtte gå i over en time for å poste det. En time med gnagsår, med de samme skoene som hadde gitt meg gnagsårene.
-Du kunne jo sendt det når du kom hjem, jeg ville ikke merket forskjell.
-Nja, litt koselig med amerika-stempel og frimerke.

det er ganske fint å ha en venn.

you're the finest thing that i've done

the hurricane i'll never outrun

i could wait around for the dust to still
but i don't believe that it ever will

han tvang meg opp på tå og la hodet sitt på skakke og kysset meg med vannmelonsmak. jeg la hodet mitt til skuldra hans og det føltes litt som en overskyet sommerkveld for hjertet hans var torden og kyssene hans la seg i håret mitt som små regndråper og han vugget meg forsiktig frem og tilbake og gjorde meg svimmel, jeg var på dypt vann men det var fortsatt blikkstille, stille før stormen selv om det bevegde seg som orkan inni meg.

han kysset meg hver gang vi rundet et hjørne og i et lite sekund var vi alene blant tusen før vi gikk videre, en gang stoppet vi ikke engang, og en annen tok han meg i hånda og løp til vi kom til et hjørne bare for å kunne bli stående litt, vi hadde jo vunnet tid. det var ikke fler hjørner igjen og han låste opp en dør og slengte av seg de grå skoene som egentlig skulle være hvite, tok meg i hånda og sa kom og plasserte meg i sofaen og satte seg på huk med ryggen til meg og fiklet med en platespiller, han snudde seg halvveis og jeg så han smilte da jeg strøk ham over ryggen, og nesten før musikken hadde rukket å begynne satt han ved siden av meg og strøk meg over kinnet med den ene hånda mens den andre flettet seg inn i min. hjørnesofa, lo han.

øynene hans søkte mine, alt ble flytende og selv om vi kanskje var som olje og vann visste vi det ikke enda. øyeblikket trengte ikke være mer enn den fuktige luften som snek seg inn den lille sprekken i vinduet, tyngden av et faktisk menneske på brystet som visket ut den enda tyngre illusjonen av noe som en gang var, håret hans som falt over øynene hans og kilte ansiktet mitt, det lille smilet han sa han ikke kunne holde igjen, den siste strofen av sangen før plata var ferdigspilt, ønsket om å kunne bli litt til og pusten hans på halsen min. pusten hans på halsen min.