let's run away

skal vi flytte? kan vi stikke av et eller annet sted? spør han. og jeg sier når jeg kommer hjem, så kan vi reise til storesøster. og han sier kult det. bortsett fra at hun allerede har truet med å kutte av penisen min og kaste den oppå et skap så jeg ikke får tak i den igjen hvis jeg rører deg.

og jeg kjenner behovet for å si noe sånt som at hun har sagt det før, men hun ikke er grunnen til hans manglende baller. jeg sa ikke det, men jeg ler likevel.

så vi har satt dato. for selv om jeg nå reiser på ubestemt tid, så skal jeg komme meg hjem til da. jeg har lovt.

Långa nätter

drømmene om ham er de som er mest virkelige. og de som er lettest å våkne fra. misforstå meg rett; for det er ingenting som er så tungt som å våkne fra dem, med følelsene som henger igjen og virkeligheten som legger seg over meg. men det er som et mellomstadie mellom drøm og virkelighet, jeg kan når som helst åpne øynene, med visshet om at jeg blir liggende våken til jeg skal stå opp, eller jeg kan holde dem lukket og håpe drømmene går over til noe annet. for jeg kan ikke styre dem. de er for mye drøm. men jeg kan ikke riste dem av meg. de er for virkelige.

"Si til Ida at det blir for rart. Vi hadde noe, men det var ikke nok. Vi hadde ikke alt som trengtes. Det har jeg nå. Skulle ønske hun kunne se det."

Jeg åpnet øynene denne gangen. Og lå våken til jeg ga opp og lagde meg te. Jeg tok ikke sjansen på at det skulle gå over til noe bedre. Det gjorde for vondt. Jeg har skjønt det. For lengst, tydeligvis. Nå har jeg skjønt at jeg har skjønt det. Kanskje drømmene slipper tak da.

du säger att jag skrämde bort dig, men du var ju aldrig här.

my funny valentine

jeg var våken til det ble lyst og hørte på snøstormen, jeg sov til det begynte å bli mørkt igjen og lå der til jeg hadde memorisert 14 av boktitlene som sto i hylla foran meg. jeg husker så mye ubetydelig. så mange ting jeg ikke trenger å huske. så mange ting jeg helst bare vil glemme.

sånn som at jeg på valentinsdagen i fjor ikke fikk annet enn en melding der det sto jeg savner deg bare noen minutter før dagen var slutt, og det var finere enn alle blomster og bedre enn all sjokolade i verden.

we took that sad song

and made it better
(when you're stoned, baby, and I am drunk...)


Han jeg kjente for lenge siden, han som kjente meg bedre enn noen andre på den tiden, han som satt våken med meg på natten og fortalte meg om tankene mine, han som jeg plutselig en sommer sto på en veranda og så på stjernene med, han som holdt meg i lillefingeren når vi så på film, han som danset med meg i regnet og dyttet meg inn i en fontene så jeg var gjennomvåt resten av dagen, han som gikk med skjorta jeg ga ham så ofte han kunne og hengte opp papiret jeg hadde pakket den inn i på veggen, han som satt på toget med meg og fikk hodet mitt til å snurre fortere enn vindmøllene vi kjørte forbi, han som introduserte meg for familien sin og lot meg bli en del av den i nesten tre dager, han som viste meg hvordan det var å ha noen som var like glad i meg som jeg var i dem, han som sa "I think I love you, but I'm too scared to admit it", han som likevel knuste hjertet mitt hver andre dag jeg var der fordi realiteten tok oss igjen, han som tok tak i meg når sangen vår kom på og snurret oss forsiktig rundt og rundt til den var ferdig og sa "We made it better", han som sa han aldri kysset noen i offentlighet men likevel gjorde akkurat det på en overfylt flyplass, han som sa at tårene i øynene hans skyldtes linsene, han som trakk meg tilbake da jeg egentlig hadde snudd meg for å gå inn på flyet, han som hvisket 'kan jeg få lov til å gå først? jeg vil ikke se deg dra.', han som allerede var borte da jeg snudde meg for å se etter ham.




han. han innrømte for første gang igår at han savnet meg. etter nesten tre år.

one way ticket to the future

om elleve dager forlater jeg alt jeg kjenner, hverdager og ansikter og bussruter til fordel for det ukjente, dager i nytt lys og ansikter jeg aldri har sett før og et sted hvor det ikke engang går busser. og ingen skal kjenne meg, bortsett fra noen få nøye utvalgte, og jeg skal snakke med fremmede og introdusere meg selv som Hanna, og jeg skal drikke vin midt i uka og skrive til jeg har blekk på hendene og ikke har mer å skrive om, så skal jeg skrive mer, og når det blir lyst ute skal jeg ta på meg kjole og rød leppestift og gå mellom trærne og kaste ønskene mine i fossen, de som aldri gikk i oppfyllelse, jeg skal fortelle om drømmene mine til skyene og se dem bli borte som alt annet, jeg skal kaste pinner fra broa jeg egentlig er redd for å stå på og se den bli borte med strømmen sånn som så mange av mine gamle venner, jeg skal danse i regnet til jeg føler meg renset fra alt, så skal jeg gå hjem og drømme mer, ønske mer og helt nytt, jeg skal blåse bobler i badekaret og bruke altfor mye såpe, jeg skal ligge under den nye dyna i den nye senga i det nye rommet og høre på uglene og elgene og se månen langt borte, og jeg skal trekke inn den nye luften og kjenne at jeg kan ha det fint. og når helgen kommer skal jeg ta tog til mennesker som kjenner navnet mitt og som minner meg om tiden som en gang var, og vi skal drikke vin i plenum og gå arm i arm i gater ingen egentlig kjenner, og vi skal le til vi sovner og ikke huske noe dagen etterpå. jeg skal ha det fint. jeg har det fint. og jeg skal ikke se tilbake, jeg skal se på alt som er foran meg, og det er fint. det er fremtiden, og jeg er her nå. om elleve dager.

fall asleep from this nightmare

"Jeg ER glad i deg. Men det er også alt jeg er. Og jeg kan ikke gjøre dette lenger." Jeg ser fremdeles ansiktet hans for meg, og hører ordene hans for tydelig til at det kan være bare et mareritt.

det føltes ikke virkelig. men jeg vet det er.

Time to say goodbye

Have you seen the roses?
There are so many colours.


det var fullt, vet du. vi satt sammenpresset på benker, noen måtte stå, mennene hadde dress og jeg hadde kjole, det var røde roser overalt, noen hvite og tears in heaven ble spilt kvart på elleve. jeg hadde sagt til meg selv at jeg ikke kunne gråte mer, ikke den evige klisjéen om at jeg ikke hadde flere tårer igjen, men at det var noen andres tur nå. jeg skulle være usynlig. klokkene ringte, sangen din, gitarspillingen din fylte rommet, og alle ble usynlige. alle gråt. tenk, du sang i din egen begravelse.


den gjorde deg rett. ordene som ble sagt om deg, fine, rare deg, vi lo og gråt om hverandre, sangen som ble spilt av vennene dine som var en av dine favoritter, og tilogmed ordene som ble lest fra Bibelen som tok for seg de mørkere sidene av deg, og presten som fortalte om puslespill. det var deg, det var så veldig deg. så sang du igjen, mens kisten ble båret ut.

det er alltid kaldt på sånne dager, overskyet og mørkt. beina mine var tunge men jeg fikk drahjelp, sikten var slørete men lyden av andres tårer viste vei, og så sto vi der. det begynte å regne akkurat idet kista ble senket, bestemoren din sine hjerteskjærende hulk overdøvet siste verset av salmen, lillebroren din holdt henne, moren din takket for alt med lepper som skalv, mens søsteren din prøvde å tørke vekk de evige tårene fra kinnene sine. jeg skjønner hvorfor du var så stolt av dem.

Hvil nå, Cato.

Vi sees plutselig.