these stories don't mean anything

when you've got no one to tell them to
when i close my eyes, the slideshow begins
and no one else can see it


jeg har gruet meg til denne dagen. etter idag kommer det dager med "på denne dagen i fjor". fordi idag, ifjor, begynte dagene våre. klokka 1719.

jeg har skrevet mye. rotete og frem og tilbake og stykkevis og delt. men det er først nå historien har fått en slutt. en ordentlig slutt. nå har jeg en begynnelse, en del i midten, og en slutt. det er en hel historie det. en ganske fin en, om det er lov å si. sånn, i det store og det hele. ikke akkurat en kjærlighetshistorie, ikke akkurat en lykkelig slutt (for meg, hvertfall. det er min historie.), ikke akkurat virkelig (alt føles så fjernt. som en drøm.), men likevel helt virkelig. hallo, dette har faktisk skjedd. og jeg kjenner det på hele kroppen. fantasiverden, jeg savner deg.
the real world awaits.


and yeah, det blir nok verre utover dagen.
men bare... var du ikke akkurat her?

the drugs don't work

jeg var fornøyd da jeg sto i døra hjemme med nattmat i hånda istedet for ham. ja, jeg ville valgt matlyst foran mannfolk anyday. fordi den er sjeldnere.

så skjedde det noe. som om lyset ble slått av, og da det slo seg på igjen var jeg i ingenmannsland med en som spilte fleet foxes på gitar og sa jeg var fin. det var to blå piller som snakket for ham. vi dro til en verden jeg aldri har besøkt før, med mennesker som vugget og dvd-plater med striper av hvitt pulver, jenter med tatovering på rumpa og en gutt uten t-skjorte selv om det var kaldt. det er en dyr verden. gratis for meg som bare var på besøk der, de ville gi meg en sjanse til å bli innbygger. det er en verden som snurrer fort. han holdt meg fast. tre blå piller. du reddet livet mitt idag. femten minusgrader og kalde fingre og en madrass på gulvet. det er en mørk verden, selv med alle lysene som brant i hjørnet. to blå og en hvit. og selv om jeg befant meg i verdens fineste rom med plakater og bilder og gitarer og gitarspilling og the verve og fleet foxes og en som sang bare for meg, greide jeg ikke like det. jeg kom ikke til å savne det når jeg en gang forlot det og aldri skulle tilbake. det koster 560 kroner i taxi, men er så mye lenger fra min verden enn takstameteret på en taxi kan fortelle. aldri mer. nei, jeg holder meg til vinen min, jeg. det er en verden som snurrer litt det også, men ikke så fort at jeg faller av, jeg greier å holde meg fast.

here's the day you thought would never come...

jeg mistet min beste venn, i tillegg til alt annet jeg har rotet bort på veien. og jeg takler det ikke. jeg orker ikke.

...and in the crowd i see you with someone else

Jeg syns vi skal finne på noe en dag, noe ordentlig. Jeg reiser hjem idag, men kanskje til uka? Kino, film, middag, hva som helst? og jeg sier Jeg skal jobbe masse til uka, men jeg kan tirsdag etter klokka 17. og han sier Jeg gleder meg allerede.

det gjør ikke jeg, nødvendigvis. jeg syns sånt er kleint. men det er bare fredag og mange dager til tirsdag, og han skal hjem til stedet der jeg først møtte ham for snart syv år siden, og jeg skal på jobb og ut med storebror selv om jeg har feber bare fordi livet er fint og uanstrengt.

frem til jeg prøver å brøyte meg gjennom folkemengden som har trukket inn på det pittelille utestedet for å få ly fra snøstormen som ikke har begynt enda, og jeg kræsjer inn i noen og snur meg for å si unnskyld, og han møter blikket mitt for å si at det går fint, blir overrasket og slipper hånda til jenta ved siden av seg. Hei du. Eh. Har du det fint? og jeg sier Jeg hadde det. og snur meg for å gå igjen, men det er så mange mennesker der og jeg kommer meg ingensteder med det første. jeg hører henne spørre Hvem faen var det? og jeg kjenner jeg har lyst til å bli stående bare for å høre ham forklare seg ut av denne.






1 ny melding
00:43
Hei. Du er vel smart nok til å ikke tro meg
om jeg sier hun er søstra mi. Men jeg passa
bare på henne fordi hun var full.

svar som tekstmelding
00:44
LOL, fu.

you can't break out of a circle

you never knew you were in

Alt går i sirkler, sier de. Rart hvordan min sirkel bare bruker 9 måneder på å komme seg rundt.

Bursdagen min. Det var 12 dager etter du sa at du ikke ville mer. Jeg måtte svelge flere ganger den dagen enn jeg noengang hadde gjort før. Huset mitt var fullt av fine folk og fine ting og latter og sang og mat. Så åpnet jeg en gave som gjorde det umulig å holde igjen tårene lenger. Jeg låste meg inne på badet i en halvtime, på min egen bursdag. Jeg lå på gulvet og prøvde å samle opp bitene. Vi feirer deg, vi feirer livet ditt, fantastiske deg. Jeg glemte nok noen biter på gulvet den dagen. Jeg har støvsugd mange ganger etterpå.

Igår. Det var 12 dager etter du sa... hva enn du sa. Det siste. Huset mitt var fullt av fine folk og fine ting og latter og sang og mat. Så åpnet jeg en gave... Vel, ingen merket at jeg ble borte denne gangen. Ingen hamring på døra og går det fint kan jeg komme inn hva er galt vil du snakke om det vær så snill pust. Men jeg gråt ikke. Jeg ble borte i tankene, bare. Og det gjør så fantastisk vondt og jeg vet aldri helt hvordan jeg kommer meg opp derfra, jeg vet bare at jeg har blitt flinkere til å ta dype drag og tvinge meg selv til ting jeg ikke vil. Fortsette. Jeg vet ikke alltid hvor tankene mine drar, men jeg tror det er til denne tiden i fjor. Det er det som banker hardest i brystet mitt og samtidig får alt til å stoppe opp. Jeg kommer alltid til å ønske meg tilbake dit. For jeg husker enda følelsen. Det kunne vært igår.åja. og noe annet som er likt. froskeørevarmerne jeg fikk på vennejulebordet ifjor. og hellokittyøretelefonene jeg fikk på vennejulebordet i år. weird, huh?

if this is a rom-com

kill the director.

Du lever som i en film, har de påstått. Påtrengte klisjéer, replikker du kan banne på du får høre i enhver film Kate Hudson (uten å skulle sammenligne meg med henne) er med i, scenarioer som er så usannsynlige at alle kaller det en dårlig film, for HALLO, sånt skjer ikke i virkeligheten.
Og det er egentlig sant. Jenta ender ikke alltid opp med den som var ment for henne, men med i ham som i utgangspunktet bare hadde en birolle, en statist man såvidt kan huske å ha sett i begynnelsen av filmen... Og alle får det til å virke som det var det som var meningen. Han, som grunnet hennes sårbarhet greier å igle seg innpå og få henne til å tro at den som akkurat forlot henne aldri var riktig, det var ikke kjærlighet. Det er dette, han som har trøstet henne og vært der for henne de siste ukene, hvorfor har hun ikke skjønt det før, hvorfor har hun ikke tenkt på ham før? Og nå er hun avhengig av ham for å føle seg bra, denne fantastiske fyren som tilsynelatende uten baktanker sier han godt kan være der til hun sovner, holde rundt henne og lytte hvis hun vil snakke om det. Avhengighet, utnyttelse av situasjonen, åpent sår er åpen dør... Ikke kjærlighet!

Mitt liv er definitivt ingen romantisk komedie lenger. Ikke bare fordi det aldri var særlig mye romantikk og det egentlig aldri var noe komisk ved det, men fordi jeg sitter på et tog, kanskje samme tog som jeg tok for snart ett år siden da jeg skulle møte ham første gang, lykkelig uvitende om hva som ventet, og nå er det over og jeg er på vei bort fra ham uten å ha møtt ham selv om alt har handlet om ham også denne helga, for siste gang, med en kvalme som minner om omgangssjuka om du ganger det med ti, med bilder i hodet av de to sammen som skyter inn helt plutselig om jeg i det hele tatt har greid å tenke på noe annet, litt som hvis du har plomber i tennene og biter på sølvpapir... Støtvis. Og det gjør like vondt hver gang, så jeg tør ikke tenke på noe annet, så jeg slipper å bli overraska. Jeg må vel bli vant til tanken uansett. (Jeg hører ikke Duffy med Warwick Avenue i bakgrunnen heller, noe som ville vært perfekt musikk til denne scenen.)

Nei, han kom ikke løpende samtidig som toget rullet inn på plattformen og erklærte sin kjærlighet til meg, han ba ikke på sine knær om en ny sjanse, det var ingen ring, ingen omfavnelser eller tårer eller kyss... Ok, tårer, men ikke gledestårer.Tvert imot; han ligger foreløpig og holder rundt henne, vekkerklokka hans ringer om en halvtime og begge kommer til å våkne, han forteller henne hvor fantastisk og fin hun er og at han ikke vil på jobb. "Isje bare fordi eg e trøtt, men fordi du e her." Det ville ikke blitt en veldig bra film, når jeg tenker meg om. Han er verdens fineste, men ingen Jude Law eller Robert Downey Jr. Og dialekten er ikke den mest sjarmerende (med mindre man er henne. eller meg, i noen tilfeller) selv om han mer enn gjerne sikkert ville snakket engelsk under innspillingen...

Nei, livet mitt er ingen romantisk komedie lenger. Det var en stund jeg kunne sagt meg enig i de påstandene, men det er så lenge siden, og selv om det var "lykkelig i noen av sine dager", så tok de altså slutt, og nei, det er ikke bare begynnelsen heller, for selv om jeg kanskje har en halvchubby venn med svett hår, pølsefingre og tvilsomme tendenser som med glede ville holdt rundt meg om jeg hadde spurt, så kommer jeg ikke til å finne kjærlighet i elendigheten. For dette er ikke nytt, jeg har vært her ganske lenge, og foreløpig har det ikke skjedd. Jeg har prøvd. Og jeg har ikke-prøvd. Jeg hører det er da den kommer. Kjærligheten altså, ikke pølsa til den halvchubby vennen min.



IWANTMYMONEYBACK
Og nei, herregud, det er ikke nødvendigvis Joachim jeg mener. Jeg bare fant ikke et bedre bilde. Pluss at han kom hjem fra Afrika igår, og han har takkgud ikke fått seg dreads.

sunday morning

Jeg ligger i en seng som ikke er min, stirrer i et tak som ikke har en eneste sprekk jeg kan feste blikket mitt på, har en arm rundt meg som føles som en tvangstrøye eller en betongblokk, mens jeg teller ned timene og minuttene og sekundene til det blir morgen, og kjenner rusen kjempe for den siste delen av sin eksistens, jeg kjenner hjernecellene snart får overtaket igjen fordi det går mer og mer opp for meg hvilken dårlig idé dette var/er, og selv om jeg kjenner trangen til å vri meg ut av stålgrepet hans eller hvertfall skifte liggestilling så jeg slipper å kjenne pusten hans i håret mitt ligger jeg helt rolig, jeg vil ikke at han skal våkne før jeg skal gå, men det er for tidlig enda og sola har ikke engang stått opp.

Det er som om han holder hardere og hardere, jeg får nesten ikke puste og det gjør vondt, og jeg tenker at hvis det er dette som er å komme ett skritt videre, så vil jeg heller bli der jeg er, og jeg sitter fast uansett, han kan ikke gi tilbake det jeg akkurat lot ham ta, jeg greier ikke omstille meg og alt føles annerledes fordi det føles ikke som noe og jeg føler ingenting, jeg vil bare lukke øynene og sove så tiden kan gå fortere og jeg slipper å tenke på alle tingene jeg skulle sagt for nøyaktig tre uker siden da jeg lå på samme måte og det føltes godt for siste gang, ikke at det ville forandret noe men jeg hadde i det minste sluppet å ha dem som en konstant klump i magen, for det er vanskelig å slå seg til ro med alt jeg aldri skal få sagt, jeg skulle sagt dem så de kunne blitt en klump i hans mage istedet, men den sjansen får jeg aldri igjen.

there is no such thing as forgiveness

only what comes next

idag har drukket kaffe med disse to fine:

på søndag kommer disse to fine hjem:

da skal vi endelig gjøre dette igjen:

og dette, allerede neste lørdag:

og så er det plutselig nyttårsaften:

og i januar reiser jeg og hun der til han der:

i februar reiser jeg med disse fine:

til hit:

så skal jeg ha masse eksamner og jobbe enda mer, sånn at jeg kan flytte

hit:

ja, hit:

eller hit:

for å studere til høsten. jeg vet ikke om det er tilfeldig at alle stedene (ja, for det er fler) jeg skal søke skole på har pariserhjul. men et av stedene har også en fin en som jeg kan henge med i pariserhjulet. som jeg kan holde i hånda når jeg later som jeg er redd for å gå over broer (ok, jeg er livredd på ordentlig), som kan vise meg rundt i byen, som kan late som han dytter meg uti en av kanalene, som på ordentlig dytter meg inn i en av fontenene, som lager hylleblomstsaft til meg selv om jeg egentlig ikke liker det, og som lover å være bestevennen min for alltid. men det er ikke sikkert det blir der, selv om det hadde vært fint.

høsten blir uansett fin. og jeg skal skaffe meg sykkel og månedskort, og kjøpe minst ett par sko som skal være slitt før jeg i det hele tatt besøker byen min igjen.

I'm not gonna quote my way out of this

so I'm just gonna say that this really frickin' hurts



Det at alle gnir inn at det er min egen feil. Hvorfor lar du ham holde på sånn, hvorfor har du latt ham gjøre dette mot deg, hvorfor lot du deg selv falle for ham, hvorfor er du så svak, du skulle aldri dratt tilbake, du skulle kuttet ham ut for lengst. Og mest av alt du, som får meg til å tenke at jeg ga deg for lite selv om jeg ga deg alt. Og da jeg ga deg mindre fordi jeg trodde det var det du ville, så var det også feil. Min feil. Og nå er det for sent. Og det er min feil. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal leve med det.

When there's nothing left to burn

you gotta set yourself on fire

å leve på minnene er å gi opp på fremtiden. hvis du tenker deg om, så har du allerede innrømt det for deg selv, at det er over, at nå blir det ikke flere øyeblikk å ta vare på, nå er det bare det som allerede har vært, det er alt du har og noengang kommer til å få. nå har du ikke mer å se frem til, nå kan du bare se tilbake.

ser du?

helt ærlig, så ser jeg ikke tilbake engang. ikke denne gangen.

ninety-nine dreams I have had

And every one a red balloon
It's all over, and I'm standing pretty
In the dust that was a city
I could find a souvenir
Just to prove the world was here
Here it is, a red balloon
I think of you and let it go



Dere vet gassballonger på 17. mai? Og dere ser ungen som akkurat glapp taket og prøver å få tak i snora igjen før den flyr for langt?



Det er meg. Jeg var nære på å glippe taket mange ganger. Så ble den revet ut av hendene mine, enda så godt jeg holdt, og den ble hengende i lufta litt, men jeg var så forvirret at jeg ikke fikk det med meg før den begynte å stige. Og nå er den så langt unna at jeg ser den nesten ikke engang, og jeg tenker at den var jo nettopp her, jeg holdt den akkurat i hånda. Og selv etter den begynte å stige var den nære. Nærmere enn nå. Jeg bare glemte å kjempe for den, hoppe opp og prøve å få tak. Jeg ga opp før jeg trengte, mens jeg egentlig enda hadde sjansen. Men jeg så den. Den var akkurat så nære. På samme tid så langt unna. Nå er den så langt unna at jeg nesten ikke kan se den, jeg er hjelpeløs, og jeg ser den bli borte, helt borte, og selv om slaget allerede var tapt for lenge siden, så var den en gang nærmere enn nå. Jeg var nærmere enn nå. Den var akkurat her. Kom tilbake.

Nobody wants to hear the whole story

"You know, for the longest time, even after it was over, everytime I saw him he would tell me that he missed me. And I would look into his eyes, and I knew; he meant it. And then one day he just... stopped saying it, and I knew; he was gone."

we'll call it Christmas when the adverts begin

silent night, broken night
all is fallen when you take your flight
I found some hate for you
just for show
you found some love for me
thinking I'd go
don't keep me from crying to sleep
sleep in heavenly peace

silent night, moonlit night
nothing's changed
nothing is right
I should be stronger than weeping alone
you should be weaker than sending me home
I can't stop you fighting to sleep
sleep in heavenly peace