jul

Jeg liker ikke jul lenger. Det er trist, for av og til kjenner jeg små glimt av den gleden jeg hadde som barn. Nå er det julegavemas, julestress, julerush, julenegativitet. Jeg liker det ikke. I tillegg kommer minnene. De fire siste årene har det vært et eller annet som har ødelagt jula mi. Og før det var jeg naiv, trur eg. Men hvertfall; NEI til jul. Jeg tror jeg bare skal late som at det er en vanlig ferie eller noe, for da slipper jeg forventningspress og greier, og jeg slipper å late som jeg er i godt humør.. For i vanlige ferier er jeg virkelig i godt humør. På ordentlig. Og jeg ooorker ikke flere julaftener uten snø, mørke og nordlys. Jeg VIL til Alta. Selv om mange av de ikke-koselige minnene ble laget der. Jeg streiker.

What a waste

i always wondered
why we try so hard to stay alive
for me
it was a bittersweet victory
what a waste to keep fighting
when you've already given up

once in a lifetime means
there's no second chance
to own the dancefloor means
there's enough room to dance
what a waste to keep loving me
when i've already broken your heart

i tend to run
you should know that by now
and i don't understand
why you always trusted me
what a waste to keep waiting
when i'm already gone

i don't like it when people touch me
still that's all they do
and i hate the kind of attention i get
but i'm still standing in the spotlight
what a waste to keep looking
when i've already made you blind

det är ett under att du ser mig

att du fortfarande ser mig

Ett under att du ser mig

som någon som kan ge dig

Nånting

som får dig

vilja vara min

Att du vill vara min

Att jag har nånting

så obegripligt stort

att du vill vara min

they never tell you

truth is subjective
they only tell you not to lie

they never tell you
the strength of vulnerability
they only tell you not to cry


Og alle de andre tingene som aldri har blitt fortalt meg. Før nå. Vær så snill, si ifra før neste gang. Eller, ikke la det bli noen neste gang. Advar meg, ikke opplys meg i ettertid om det jeg allerede har funnet ut.

can you hear me breathe?

Jeg skulle ønske noen hørte meg. At noen ville høre meg. At noen åpnet opp ørene sine, bare for meg. Noen. Men vi passer ikke sammen. Han ringer bare når han ikke lenger er edru. Da er jeg god nok. Da ringer han for å høre meg puste, sier han, fordi han vet jeg sover. Han hører ikke at jeg hvisker. Det bare forsvinner ut i natten, så blir det svart. Han hører jeg åpner munnen, ber meg om å gjenta, henter meg tilbake til virkelighetens virkelighet fra drømmenes virkelighet, og jeg gjentar ikke. Aldri. Jeg skulle ønske han kunne gjenta, uten at han visste hva jeg sa. Men jeg er lei av å vente på ordene hans. Ord som jeg ville puttet i munnen hans, ord som ikke engang ville vært hans egne. Jeg er ikke fortapt uten ham, selv om de sier det. Og han er definitivt ikke noe uten meg. Det er det ingen som sier. Men jeg vet det. Sannheten får man fra fulle folk og unger. Eller fra fulle folks unger, som han sier.

Lukk øynene og lat som du flyr. Ikke lat som. Gjør det. Lukk øynene og fly.

Jeg kan jo bare bli borte. Med visshet om at ingen ville merket det. Med visshet om at ingen ville gjort noe hvis de merket det. De kunne begynt å lete, men gitt opp. Fordi jeg er borte. Det eneste jeg ville tatt med meg var minnene, som ville fått meg til å fly lenger bort. Jeg vet jeg er naiv. Jeg kan ikke fly. Men jeg kan bli borte. Det eneste som irriterer meg er at jeg ikke har gjort det. At jeg ikke har gjort det før.

i didn't sign up for this

Nuh vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hva jeg vil, men jeg kan ikke uten å få stempelet jeg ALDRI i verden kunne tenkt meg at jeg noen gang ville få. Aldri. Men man skal aldri si aldri, visstnok. Men dette er ikke meg. Og hvem skulle trodd at [insert random name] brydde seg så mye at han er bekymret (les ordet med ekstra innlevelse), fordi han syns jeg drikker for mye? Wtf. Bare fordi jeg tilfeldigvis har drukket de gangene man har møtt på ham. Stakkar, jeg lurer på hva han egentlig tror...