step by step, heart to heart, left right left

we all fall down
like toy soldiers

jeg sitter med telefonen i hånda i håp om at den skal blinke navnet hans, i håp om at han skal si at han vil se meg. sist jeg så ham var en søndagsmorgen for litt over en måned siden, klokka var halv åtte og han rakk ikke engang drikke kaffen jeg hadde satt på bare til ham, for jeg drikker jo ikke det selv, og han kysset meg i panna og sa vi sees neste gang, og jeg rakk såvidt å spørre når neste gang var før han måtte løpe og rekke flyet. 


vi sees om en måned, det var det han sa, og nå har han vært hjemme i over en uke uten å si noe, og jeg har hatt klump i magen hele tiden han har vært borte fordi jeg har trodd men håpet den andre veien at dette kom til å skje. jeg har tenkt det hele tiden. og nå har jeg klump i magen fordi han er hjemme og jeg i løpet av kvelden får vite helt sikkert. om to dager er han borte igjen, mye lenger borte enn han noengang har vært før, noe jeg kjenner i hele kroppen, og kommer sikkert ikke hjem før til jul. kanskje. tror jeg. 


telefonen lyser men det er ikke ham. jeg ser bort mot døren og ser for meg hvordan han kunne kommet marsjerende inn, for han marsjerer jo hele tiden nå, og tvinger meg opp på tå og sier han har savnet meg. selv om jeg vet det ikke er det som ville skjedd. 


han ringer og sier hei og lenge siden sist, og han har rett, for det er alltid lenge siden sist, og når vi møtes og gir hverandre en klem er det førstemann til å slippe, hvertfall hvis det er mennesker rundt, for byen er full av spøkelser og vi vil ikke vise noen at vi er hverandres. vi vil ikke være hverandres. det er best sånn. så vi gjemmer oss i skyggene og hvisker hverandres navn så ingen skal høre hvor nære vi er, og vrir oss i smerte av sollyset når vi ikke lenger kan gjemme oss for sannheten som vi likevel benekter, og vi kjemper om hvem som er flinkest til å late som gårsdagen aldri skjedde selv om vi ligger ansikt til ansikt med beviset.


klokka blir kvartoverstengetid, det er nå eller aldri, det er alltid nå, men det skjedde aldri. nå kan han likegreit bare være borte for evig. jeg hater å ha rett.


(jentene i bodø bør passe seg. han marsjerer rett inn og rett ut som det passer ham.)