kom

det er ikke så langt, sa han.
sekshundre meter over havet er langt, sa jeg.
bare ikke gå for nære kanten, sa han.
jeg har høydeskrekk, sa jeg.
faller du utfor dør du, sa han.
det hørtes mer ut som et løfte enn en trussel. det sa jeg ikke høyt.

I'll watch the night turn light blue

but it's not the same without you

because it takes two to whisper quietly

the silence isn't so bad

'til I look at my hands and feel sad

'cause the spaces between my fingers

are right where yours fit perfectly

(dagen jeg skulle møte vennene dine for første gang. husker du hva du sa? du var så fin og jeg greide ikke slutte å smile. husker du?)

come on, skinny love

just last the year


han sitter på krakken ved siden av pianoet han sier han ikke kan spille på. klokka er ikke mer enn halv ni på en lørdag og vi sitter stille på hver vår side av rommet og ser ut vinduet, ser på at verden gnir søvnen ut av øynene mens vi allerede er på vår andre kopp med te. sola skinner men hjertet er tungt som på en regnværsdag. han kommer bort til meg og stryker meg gjennom håret, lager plass ved siden av meg og tvinger hodet mitt ned på fanget sitt. han snakker rolig, stille som om han er redd for å vekke noen selv om vi er alene, om at han ikke er klar for at ting skal forandre seg, og at han nesten ikke tør å snakke om det fordi han er redd for at fremtiden skal høre det og komme og ta ham med en gang, men at han ikke kan la være å tenke på det fordi han av erfaring vet at den da bare plutselig er her. jeg lurer på om det er derfor han trekker meg tilbake, for å heller leve i fortiden fordi den er kjent, han vet hva han får. jeg prøver å berolige ham ved å si at fremtiden ikke er ond. ikke med vilje. og klisjéen om at livet er som et piano; hva du får ut av det er avhengig av hvordan du velger å spille. det blir hva du gjør det til, og alt det der. jeg blir kvalm av meg selv og mine dobbelmoraler, jeg som ikke ser lenger frem enn til imorgen, og håper på å dø før jeg blir tjueåtte. men igjen; jeg kan ikke spille piano.


fingrene hans trommer på koppen, og jeg puster mellom slagene slik jeg en gang gjorde med hans  hjerteslag. lyset gjør den nakne huden hans nesten gjennomsiktig, men han er fremdeles det tydeligste i verden for meg. i hans nærhet blekner jeg, ikke bare fordi han er sommerbrun og jeg hvit som alltid, men fordi han er sterkere enn meg og gjør meg svak, og står i tydelig kontrast med verdenen jeg vanligvis befinner meg i. jeg forklarer det for ham, han mumler noe om et paradoks og setter seg ved siden av pianoet igjen. han stryker fingrene forsiktig over tangentene som om han prøver å bli kjent med dem igjen, prøver seg frem med å trykke på de riktige knappene, få det til å høres vakkert ut... det er gammelt, men ikke ødelagt. jeg var tangentene hans for bare noen dager siden, og nå spiller han meg som om jeg er hans yndlingsinstrument, selv om jeg vet at jeg snart blir lagt bort og glemt igjen. når han blir lei eller finner noe nytt og spennende å sette fingrene i, eller føler seg tvunget til å spille. men det høres vakkert ut mens han holder på. jeg kan sangen, helt utenat, vet hvor høyt den går og hvor lavt den ender, men vil ikke synge med fordi jeg er redd for å ødelegge. så jeg setter meg ved siden av ham og legger hodet mitt på skuldra hans, lar alle de små hårene på kroppen min reise seg når han møter blikket mitt, smiler mot ham og lar ham spille som han vil. jeg gruer meg til stillheten.

you played it,

you played it,

you played it,

you played it to the beat

and when the phone rang

and i thought it was you

and i sprung like a kid who just got out of school

but it's almost always never you, never you

så ringer telefonen midt på natta,

men det er ikke ham

det er nesten aldri ham lenger

det har aldri vært ham

det er bare en

men det er ikke ham heller

det er aldri ham lenger.