You're probably

holding hands
With some skinny, pretty girl that likes to
Talk about bands and
All I wanna do is ride bikes with you
And stay up late and watch cartoons

Jeg tror jeg skriver dette for å en gang for alle bli ferdig med deg. For uansett hvordan de siste dagene våre var, eller ikke var, så hadde vi det fint. Ikke at det varte så lenge, men lykken min gjør sjeldent det, før jeg må løpe ut å finne en ny inspirasjon.

Jeg hadde aldri trodd det skulle utvikle seg til et forhold. Ikke sånn som vi møttes. Men sånn som vi fortsatte å møtes var det ingenting jeg ønsket mer. Å ligge i armene dine til langt på natt og se tegneserier på tv, å ligge i armene dine til jeg sovnet, å våkne... fremdeles med armene dine rundt meg. Og det å ha noen, ha deg å strekke seg etter når man våkner. Jeg ville ha det.

Men jeg gikk lei, fordi det var det vi gjorde hver dag. "God morgen, prinsessa mi. Sovet godt?" Jeg løp på skolen, dro hjem og dusjet og hentet skift, dro hjem til deg, spiste, så så vi på tegnefilmer til vi la oss. Jeg var lykkelig jeg, unormalt lenge, faktisk. Men jeg begynte etterhvert å lure på om du ikke kjente meg. Om du ikke skjønte at jeg trengte tid for meg selv.

Vi hadde det egentlig alltid koselig. Alene, eller med dine room-mates. De eneste gangene vi møtte andre enn det, var hvis du var på besøk hos meg og hang med familien min og drakk øl (noe som skjedde, hva, to ganger?). Du ville ikke vise deg med meg, skjønte jeg etterhvert. Du ville ikke at jeg skulle møte familien din, og helst også unngå å snakke om vennene dine var rundt. Vet du hvor dum jeg følte meg? Vet du hvor verdiløs du fikk meg til å tro at jeg var? Samtidig sa du at du ikke ville dele meg med noen, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro..

Du ringte meg hver dag. Og om du ikke gjorde det, så var det fordi det ikke var nødvendig, fordi jeg allerede var hos deg. Hver dag ville du jeg skulle komme på besøk. "Ok, men jeg kan ikke bli så lenge." Og hver gang greide du å overtale meg til å bli. Ifølge skolekalenderen sov jeg hjemme 9 ganger på 45 dager. Og sov jeg hos deg på skoledager var det sjeldent jeg kom meg på skolen. Ikke at undervisninga var veldig seriøs på den tiden av året; eksamnene var enten rett rundt hjørnet eller allerede unnagjort, så jeg enter hadde lesedager eller fri på grunn av alle andre som hadde eksamner. Og hvor mye forståelse fikk jeg av deg, når det gjaldt hvor sliten jeg var? Null. Hvor mye trøst og kos fikk jeg? Altfor mye.

Dagene var varme, nettene om mulig varmere. Jeg følte etterhvert jeg ble kvalt av armene dine, og at det ikke lenger var for å holde meg nær, men for å holde meg igjen. Du tviholdt. I søvne sa du, ca dag 19, "Jeg elsker deg." Jeg vet ikke hvem du drømte om, eller om det i det hele tatt var rettet mot meg, men det skremte meg bort til Kreta. Og vi vet alle hva som skjedde etter Kreta.

Jeg er ikke bitter på noen som helst måte. Jeg var veldig glad i deg. Mest fordi du var glad i meg, men også fordi du ofte fikk meg til å føle meg bra. Du fikk meg til å føle meg som en prinsesse. Kanskje en som var innelåst i et tårn (ironisk, siden du bodde i 10. etasje, don't you think?), men likevel en prinsesse. Jeg følte meg aldri dårlig rundt bare deg, fordi du da aldri var redd for å vise at jeg betydde noe for deg. Det var ingenting så godt som å "sove ut" ved siden av deg, og våkne nøyaktig samtidig som deg, for så å bare ligge der i en time til. Ingenting var som deg.

Det siste du fortalte meg var at du har kjøpt deg sykkel. Du ønsket deg alltid en sykkel da vi var oss, men det ble aldri tid. Nå har du masser av tid, både til sykkel, familie og venner. Og jeg? Jeg har lyst til å si at jeg savner deg, fordi jeg gjør det. Men jeg ville aldri greid det igjen. Jeg vet ikke... Alt jeg vet er at jeg aldri vil møte deg igjen.


Og Moldy Peaches kommer alltid til å minne meg om deg. Bare hør, så skjønner du hva jeg mener.