Jeg liker at han ikke trenger seg på. Jeg liker at han ikke gjør seg selv viktig. Jeg liker at han gir meg tid. Jeg liker at han ikke prøver å komme seg inn i livet mitt. Jeg liker at han sender meldinger og sier jeg er awesome. Jeg liker at det kan gå uker mellom hver gang vi snakker. Jeg liker at han passer på meg. Jeg liker at han kan ligge ved siden av meg uten å ta på meg. Jeg liker at han ikke har prøvd å kysse meg. Jeg liker at han lar meg ligge på fanget hans. Jeg liker at han tar hensyn til min avsky for mennesker. Jeg liker at han tar hånda mi og drar meg gjennom folkemengder. Jeg liker at jeg kan lukke øynene og bare la ham lede meg til steder. Jeg liker at han ikke gjør meg skeptisk. Jeg liker at vi har intern humor. Jeg liker at han snakker om eksen sin. Jeg liker at han gir meg komplimenter. Jeg liker at han introduserer meg for vennene sine. Jeg liker at han får meg til å føle meg viktig. Jeg liker at han får meg til å føle at vi kommer til å bli venner på ordentlig. Jeg liker at han vil tilbringe bursdagen sin med meg. Jeg liker at han sier at den ikke kommer til å bli like fin uten meg. Jeg liker at han kommer med random midget-facts når jeg egentlig sitter og er gretten. Jeg liker at han får meg til å le. Jeg liker at han lar meg bestemme. Jeg liker at vi skal møtes neste uke. Jeg liker at han kommer til å sende meg meldinger i løpet av helga. Jeg liker at jeg vet at jeg kan styre dette. Jeg liker at det ikke er komplisert. Jeg liker at han er enkel. Jeg liker det.
tirsdag 31. august 2010
mandag 9. august 2010
No one understands me quite like you do
through all of the shadowy corners of me
Jeg savner å skrive. Men jeg tør ikke lenger. Ordene blir aldri store nok.
Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg sto opp til vanlig tid, drakk min vanlige morgente, skal som vanlig på jobb osv. Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg tenker på deg som vanlig, drømte om deg i natt som vanlig, og håper som vanlig på å kanskje høre fra deg. Og som vanlig, så kommer vi sikkert til å snakkes i kveld.
Idag er ingen merkedag på noen måte. Ikke for meg, ikke for oss, ikke for noe. Men akkurat idag følte jeg deg, sånn som jeg gjorde før. Følte at du lå ved siden av meg da jeg våknet, og jeg tok meg selv i å strekke meg etter deg. Sånn som jeg gjorde før. Jeg våknet veldig plutselig, virkeligheten slo meg i hodet; det er ikke snø ute lenger, du er ikke her lenger, sangene betyr ikke noe lenger (selv om jeg kjente et lite stikk av følelsen jeg en gang hadde når jeg hørte på dem), det er nytteløst å telle dager, timer og minutter, det er ikke jul, det er ikke sommerfugler, det er ikke savn og det er ikke kjærlighet, det er ingen kribling eller godkvalme, det er aldri mer sovepust, aldri mer aking, aldri mer fine middager, aldri mer bobleplast som blir dratt til siden og hjerter som hopper av glede, aldri mer togturer og oppoverbakker, aldri mer frostrøyk og to sigaretter om dagen, aldri mer det å plutselig våkne på sofaen og ikke engang huske at man har sovnet, aldri mer krangling om hvem som er finest(estestest), og aldri mer "ÆVARNT!".
Men vi prøver. Det bare er ikke det samme, og kommer aldri til å bli det. Men du er fremdeles den eneste som forstår, den eneste jeg forteller alt til, og den eneste som ikke holder følelsene mine mot meg.
(og selv om det bare er to uker siden jeg så deg, og gudene vet hvor lang tid det er til neste gang; jeg savner deg. Og kommer til å savne deg. Men det er på tide å gi slipp nå.)
Jeg savner å skrive. Men jeg tør ikke lenger. Ordene blir aldri store nok.
Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg sto opp til vanlig tid, drakk min vanlige morgente, skal som vanlig på jobb osv. Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg tenker på deg som vanlig, drømte om deg i natt som vanlig, og håper som vanlig på å kanskje høre fra deg. Og som vanlig, så kommer vi sikkert til å snakkes i kveld.
Idag er ingen merkedag på noen måte. Ikke for meg, ikke for oss, ikke for noe. Men akkurat idag følte jeg deg, sånn som jeg gjorde før. Følte at du lå ved siden av meg da jeg våknet, og jeg tok meg selv i å strekke meg etter deg. Sånn som jeg gjorde før. Jeg våknet veldig plutselig, virkeligheten slo meg i hodet; det er ikke snø ute lenger, du er ikke her lenger, sangene betyr ikke noe lenger (selv om jeg kjente et lite stikk av følelsen jeg en gang hadde når jeg hørte på dem), det er nytteløst å telle dager, timer og minutter, det er ikke jul, det er ikke sommerfugler, det er ikke savn og det er ikke kjærlighet, det er ingen kribling eller godkvalme, det er aldri mer sovepust, aldri mer aking, aldri mer fine middager, aldri mer bobleplast som blir dratt til siden og hjerter som hopper av glede, aldri mer togturer og oppoverbakker, aldri mer frostrøyk og to sigaretter om dagen, aldri mer det å plutselig våkne på sofaen og ikke engang huske at man har sovnet, aldri mer krangling om hvem som er finest(estestest), og aldri mer "ÆVARNT!".
Men vi prøver. Det bare er ikke det samme, og kommer aldri til å bli det. Men du er fremdeles den eneste som forstår, den eneste jeg forteller alt til, og den eneste som ikke holder følelsene mine mot meg.
(og selv om det bare er to uker siden jeg så deg, og gudene vet hvor lang tid det er til neste gang; jeg savner deg. Og kommer til å savne deg. Men det er på tide å gi slipp nå.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)