Jeg ble plutselig skikkelig lysten på å dra på konsert. Ikke en heavy en. Altså, heavy for ørene. En myk en, som kanskje er heavy for hjertet. En sånn med fine tekster, som man kan nynne til, eller som man får tårer i øynene av. Det kan godt være ganske intimt, men ikke "her er det bare oss"-intimt. Skit, samma. Gi meg en konsert. Helst gratis. Noen? Forresten, akkurat nå har jeg mest av alt lyst til å se Lykke Li. Men alt annet er velkommen.
Er jeg rar som liker at folk savner meg? Jeg mener, det betyr jo bare at noen bryr seg nok til å merke at jeg ikke er rundt dem. Og jeg liker at folk bryr seg. Spesielt når de gjør det offentlig, og skriver rundt omkring "Jeg savner deg!" og "Jeg er glad i deg." osv, selv om de er tusen mil unna og egentlig har mye bedre ting å gjøre enn å tenke at de savner meg. Og så er det litt kult at jeg på en måte har folk andre steder enn akkurat her hjemme som bryr seg. Jeg liker å bety noe for noen. "jeg savner deg x 9491826747181". Jeg liker sånt. Likelikelike. Noe jeg ikke liker er at folk som har savnet meg før slutter å savne meg, fordi jeg ikke lenger betyr noe, eller fordi de har blitt så vant til å ikke ha meg rundt seg... Nok om det.
Jeg fikk en request om å skrive om noe, fra en liten fugl. En søt liten fugl, en fugl som betyr mye, og enda mer for meg ettersom tiden går. Fuglen som alltid stiller opp for andre, men som de ikke setter like stor pris på som de burde. Jeg setter pris på henne, jeg vet bare ikke om jeg er like flink til å vise det. Denne er til deg, søting.
Vi er litt like vi to, visstnok. Hun ser det på meg, jeg ser det på henne. Ofte ligger vi litt i skyggen av andre, men når vi er alene sammen kommer det frem i lyset. Vi slipper å late som. Men vi trenger ikke alltid å snakke om det heller for å skjønne hvilke følelser som er innblandet. Like barn leker best, og vi leker virkelig skikkelig bra sammen. Og jeg digger hvert sekund. Ofte får hun ut min frustrasjon, fordi hun greier å sette ord på irritasjonen som gnager i meg, som jeg bare greier å tenke. Fordi tankene våre er veldig like når det gjelder veldig mye. Vi fester, vi spiser is, vi mobber hverandre lit pga enkelte episoder regarding hennes leilighet, vi har masse felles historier, og har også familiemedlemmer som knytter oss mer sammen. Men hey, nå sporer jeg av. Når jeg nå skriver, er det ikke bare for min egen del...
Jeg håper ting blir bedre nå. Det kunne virke sånn tidligere idag. Men ting er så forskjellige, i forhold til hvem man er med. Jeg har folk som jeg bare har det fint med, der jeg ikke tenker på noe som helst og bare ler til jeg gråter. De der som får meg til å legge alt til side og får meg til å se hvor godt livet er å leve. Jeg har dem som får frem mine verste sider, der de får gjennomgå mine frustrasjoner og irritasjoner og gudene vet hva. Folk jeg egentlig ikke går overens med i det hele tatt. De som jeg, etter å ha vært med, trenger å snakke om for å få ut de ekle følelsene. De jeg lover meg selv å aldri se igjen. Jeg har dem som trenger å bli passet på, som man låner bort skuldra si til. Det sier seg selv, det er dem som har det på samme måte som deg, men som du ikke kan fortelle det til, fordi de helst vil fortelle deg alt du allerede vet og føler selv. De som tvinger deg til å legge dine følelser til side, fordi de trenger deg. Av og til føles det godt å være den personen de trenger. Jeg har de som jeg deler tanker med, de som jeg kan snakke med alt om, de som har det litt på samme måter, eller som har sine egne ting å snakke om, så vi kan dele tanker og erfaringer med, gi råd og ting til ettertanke. Jeg har så mange, mens av og til har jeg mest lyst til å bare være alene.
Håper ingen tar seg nær av dette. Håper noen kanskje kjenner seg igjen, og skjønner at jeg setter pris på dem, uansett hvilken gruppe de er i. Ilu.
Jeg føler meg litt matt. Jeg er litt mørk akkurat nå. Jeg vil være Rory og leve hennes liv. Derfor skal jeg nå fordype meg i syvende og siste sesong av Gilmore Girls. God natt alle sammen. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar