one day

maybe our dreams will become memories

Jeg har ikke flere sider i Moleskine-boka mi. Jeg har faktisk skrevet den ut. Perm til perm, med gudene vet hvor mange sider. Det vil da si at jeg ikke har noen andre steder å få ut tankene mine enn bloggen. Og om dere ikke liker emo-innlegg, eller hvis dere liker å tro jeg er überlykkelig (noe jeg er, store deler av min tid), så bare ikke les.

Først av alt; jeg syns det er dritubehagelig å treffe på folk jeg ikke har møtt på lenge. Pga spørsmålet "Hva gjør du for tiden?". Jeg føler meg så ubrukelig, som en slask, jeg føler meg... under gjennomsnittet. Jeg føler folk ser ned på meg, og jeg er da ikke sånn! Folk ser kanskje ikke opp til meg, men folk har da hvertfall sett bortover på meg. Og jeg har alltid greid å holde meg et lite stykke over gjennomsnittet. Men hey, for all del, når jeg føler det sånn selv, hvorfor skulle da andre se på meg på en annen måte? Og jeg vet jeg skuffer folk (les: mamma), og jeg vet folk ser på meg som et lite utskudd akkurat nå. Men jeg fortsetter å fortelle meg selv at det bare er en overgangsfase. Yeah, right. For noen dager siden tok jeg meg selv i å lyve om hva jeg drev med. Ja, jeg løy på meg en jobb. Hvor, når, hvordan, hvorfor, hvor mye tjener du, hvem jobber du med? Å, som jeg skulle ønske det var sant. Alt det jeg sa. Det ville vært en drøm.

Jeg har ingenting å våkne/stå opp til. Jeg våkner, går på toalettet og vasker ansiktet, lager meg frokost om jeg ikke er uggen, ligger på sofaen og stirrer inn i veggen (vi har faktisk ingen kanaler på tv'n, så), sitter på dataen, dusjer, steller meg til ingenting, jeg har jo ikke noe liv, drikker morgencappuccinoen min mens jeg sjekker ut diverse nettsteder for å se på livet alle andre lever, svarer på meldinger jeg kanskje har fått i løpet av natten, og stikker ut med Maria. Det har blitt så vanlig. Ikke at jeg klager, Maria er gullegod. Jeg kjenner bare at jeg har skaffet meg et liv som er null liv, ingen overraskelser eller variasjon, alltid det samme gamle. Har jeg et tidsskjema jeg må følge streiker jeg, sånn som imorra når jeg skal møte mamma klokka 1330, og Ingrid klokka 14. Jeg har bare lyst til å legge meg under dyna og gjøre ingenting.

Jeg er lei av å gå rundt og føle meg dårlig. De siste to ukene har jeg vært kjempeuggen de to første timene etter jeg har stått opp, og den siste uka har jeg i tillegg vært knallforkjøla. Selv om dette selvfølgelig ikke er de eneste måtene jeg føler meg dårlig på. Les over.

Jeg savner dere så! Ingrid får jeg som sagt se imorra, Sarah på søndag (for første gang på snart to måneder), og Netland så jeg på lørdag. Netland har reist igjen, og når de to andre også vender nesa nordover/vestover/østover igjen, så er jeg tilbake. Ting er virkelig ikke de samme uten dem. Jeg vet ikke hvorfor jeg har innbilt meg at det skulle være det, men det... Ja, det er virkelig ikke det samme. Det er alltid noe som mangler, ingenting er helt fullkomment, uansett hvor koselig alt er. Sånn helt seriøst, kom hjem. Jeg trenger dere mer enn dere aner. Spesielt Netland, selv om det virker som om altfor mye har forandret seg etter han dro. Jeg må dele ham med så mange fler, og det merkes. Netland, jeg savner deg på flere måter enn du skulle tro gikk ann.

Tina har reist til Spania. Først for en måned, deretter for to år. Selv om dette er en lettelse for meg, iogmed at det blir gnaging fra færre personer, er det også færre personer for de resterende å gnage om. Altså, gnagingen står i like kraftig som før, bare fra færre personer. Og jeg, som nesten aldri er hjemme når det er andre folk, siden jeg stikker før folk kommer hjem fra jobb, eller fordi jeg har sovet hos andre, får selvfølgelig skylda for alt som skjer/ikke skjer i huset. Fordi de ikke kjenner meg, sikkert. Og med "de", så mener jeg mamma.

Akkurat nå hater jeg verden litt. Og jeg har så mange fler grunner. Så nå skal jeg komme meg bort litt, til drømmeland, der alt er mulig og kun min egen underbevisste fantasi setter grenser. God natt, eller noe sånt...