However long you stay

is all that I am


Jeg vet ikke lenger.
Idag er det onsdag. Det vil si at det er fire uker siden du sa du ikke ville ha meg mer. Selv om det ikke var det du sa. Nei, egentlig sa du ikke det i det hele tatt. "Du vett eg e veldig glad i deg, sant..? Men..." og "Eg like deg jo!" og "Du e fantastisk." Som om det skulle gjøre det enklere. Jeg sitter jo fremdeles her uten deg. Og lurer på hva som egentlig er grunnen, om ikke det er det at du ikke er glad i meg lenger, at du ikke liker meg lenger, at du ikke lenger syns jeg er fantastisk. Hva var det da som forandret seg?

Det er seks uker og to dager siden jeg så deg.
Da vi sto utenfor butikken og du sa du måtte gå derfra, at du ikke hadde tid til å følge meg til bussen. Du måtte gå rundt bygningen på venstre side, jeg på høyre. Jeg snudde meg før jeg rundet det første hjørnet, og møtte blikket ditt fordi du gjorde det samme. Jeg gikk fort, for å kanskje kunne få et siste glimt av deg på andre siden... Og jeg rakk akkurat å se ryggen din og den hvite lua, før du forsvant bak det gamle sykehuset.

Og selv om det gjorde vondt, lot jeg de siste ordene du sa til meg overdøve smerten. "Eg e veldig glad i deg." Hvordan skulle jeg vite at du senere skulle bruke de ordene mot meg?

Det er egentlig bare to dager til jeg skal se deg.
Men istedet skal du på premieren til IronMan2. Og jeg skal sitte der og vite at du bare er tjue minutter unna uten at jeg noengang kommer meg nærmere. Og jeg ville gjort alt for fem minutter med deg. Kanskje du ville blitt lenger. Det ville betydd verden. Om du gjorde det for meg. Som en siste ting. Fordi det er alt jeg har.

Box of happiness

Toppen av ironi er vel å forsove seg til en legetime du har bestilt for å få tak i sovepiller...

Mja. Samma det. Jeg våknet da hvertfall med feber. Sånn ordentlig feber. Morsomt, med tanke på siste innlegg. Og hodepine fra helv., og en hals som ikke greide annet enn å pipe. Og jeg syntes ordentlig synd på meg selv. Ikke kunne jeg lage meg te heller, fordi det er en mus på kjøkkenet. Så igår, da jeg oppdaget musa, hoppet jeg opp på kjøkkenbordet og satt der i en halvtime før jeg turte å bevege meg ut derfra. Aldri mer om jeg skal inn på kjøkkenet. Men ja, kjempebra start på dagen. Spesielt med tanke på at jeg egentlig hadde en avtale med Jennie. FML.

Men så kom mamma og henta meg fordi jeg måtte hente en pakke på posten. Og etter det har jeg bare smilt. FINESTEIDAENIVERDEN hadde sendt meg dette:










hun hadde pakket inn alt i fint papir og sånt. og masse hjerter. og et kjempefint kort. du er så god, idamin, tusen takk!

"Fever is

whatever keeps you up at night."



sett en episode for mye av en random serie. check.
hatt en samtale om noe som er glemt imorgen uansett. check.
ligget i senga og sett ut vinduet og prøvd å gjøre stjernene mer definerte. check.
stirret på innsiden av øyelokkene i noe som føles som fem minutter og en time samtidig. check.
satt tusen øyeblikk sammen til en film, og spilt den igjen og igjen i hodet, og så frøset hvert øyeblikk og spilt dem i slow motion for å prøve å se etter tegnene jeg tydeligvis overså/ikkefikkmedmeg. check. check. check.

våknet etter en time søvn fordi det gjør vondt, for så å kjenne smerten forsvinne fordi den egentlig var en del av noe som bare føltes som en drøm. check.
prøvd alle mulige liggestillinger i håp om å få sove igjen. check.
droppet punkt nr 1 og 2 på lista for så å gjenta de andre tre ganger. check.
gitt opp og gått over til å skrive meningsløse innlegg på bloggen. cheeeck.

.you're my fever.

confusing by existence

Jeg følte ingenting.
Jeg satt og drakk kaffe med venninna mi, og venta på at du skulle si ifra om at du var ferdig på jobb. Hun spurte om jeg gledet meg til å se deg igjen. Jeg løy for å overbevise meg selv. Selvfølgelig gledet jeg meg. Jeg hadde jo ikke sett deg på nesten tre uker.

Jeg følte ingenting.
Jeg satt på bussen som skulle ta meg til deg. Nærmere, hvertfall. Istedet for sommerfugler føltes det som dødtid; tid jeg kunne brukt på noe mer fornuftig. Jeg tenkte ikke på deg, jeg så bare alle de fremmede husene og industriområdene fly forbi, og lurte på hva som var vitsen med å sitte på en buss når jeg kunne vært ute og smakt på skyene.

Jeg følte ingenting.
Bussen stoppet, og du var for første gang ikke der og ventet på meg. Jeg skulle gå alene opp alle bakkene, bære bagasjen min selv for en gangs skyld, ingen drahjelp. Og jeg hadde aldri lagt merke til bygningene på veien opp til deg før. Jeg hadde gått forbi mange ganger, men aldri vært nødt til å kjenne dem igjen. Og de var så vakre. Hvor mye gikk jeg glipp av mens jeg var med deg? Hvor mye fint var det jeg overså og gikk forbi, fordi du var der?

Jeg følte ingenting.
Jeg var nesten fremme, visste jeg. Ikke fordi jeg kjente meg igjen, for det gjorde jeg virkelig ikke, men fordi det snart ikke var flere oppoverbakker. Da det bare var en sving igjen før jeg kunne se huset ditt, stoppet jeg opp. Jeg følte ingenting. Så opp mot himmelen og lot regnet falle i ansiktet mitt, som om jeg ville det skulle vaske vekk tvilen så du ikke merket noe. Så sendte jeg melding og ba deg komme ut.

Jeg følte ingenting.
Om noe, så angret jeg kanskje mens jeg sto der og prøvde å få tilbake pusten. Og der kom du, halvveis løpende mot meg. Slo armene dine rundt meg og kysset meg i håret, sa du var stolt av meg, siden jeg hadde funnet veien helt selv. Jeg lo. Du lo. Tok hånda mi, og gikk mot huset.

Jeg følte ingenting.
Hjertet mitt slo fremdeles fort. Svetteperlene i panna hadde blandet seg med regnet, så man ikke så forskjell. Jeg tok av meg skoene, og du ba meg om å ta dem med opp og sette dem foran ovnen så de kunne tørke. Hvorfor reagerte du ikke på at jeg ikke kysset deg?

Jeg følte ingenting.
Satte meg ned i sofaen, der jeg alltid sitter. Så på gardinene, og kjente igjen mønsteret på dem som om jeg skulle sett dem dagen før. Du satte deg ned ved siden av meg, sa du hadde savnet meg, og jeg spurte om jeg kunne gå på do. Jeg brukte tiden til å se på meg selv i speilet. Jeg hadde ikke engang stelt meg for deg. Jeg lurte på hva du så i meg.

Jeg følte ingenting.
Før jeg satte meg ned i sofaen ved siden av deg, og du la armen din rundt meg og trakk meg ned til brystet ditt. Og det var ikke det at jeg til vanlig følte meg utrygg, eller var redd på noen som helst måte. Men akkurat da, så hadde jeg aldri følt meg tryggere. (Tvilen var jo der alltid; uansett hva jeg måtte føle, så ville jeg være den eneste for deg. Og du fikk meg til å føle det.) Jeg satte meg opp, så på deg. Du snudde deg bort. Jeg vil ikke at noen andre skal vite hvorfor, for akkurat det betydde alltid verden for meg. Jeg tok hånda di, du så på meg igjen, og jeg lukket øynene og bare ventet på det jeg visste kom.

Jeg følte.
Og gjør kanskje enda. Jeg vet ikke før jeg ser deg igjen. Og om vi bare kunne gjøre alt akkurat som sist, alt fra bussturen til det å sette seg ned i sofaen ved siden av hverandre... for jeg vet jo jeg aldri kommer til å røre ved leppene dine igjen... om vi bare kunne gjøre alt bortsett fra det, så kanskje jeg kan se på deg og vite at jeg ikke føler noe, og bare holde på det. Kanskje det blir lettere. Å vite at disse følelsene bare er innbilning. Fordi jeg, når jeg ser deg, egentlig ikke føler noe.



Fordi idag er det tre uker siden du tok fra meg alt.
Gi meg en sjanse til å føle det du føler. Å ikke føle det du ikke føler.
Neste fredag klokka halv åtte.

I like you so much better when you're naked

Du får ikke lov til å si sånn. Du har mistet retten din. Du ga den fra deg, faktisk. Og jeg bare tenker at jeg savner deg når du gjør sånn; en tanke jeg ikke har tillatt meg selv å ha. For når jeg ligger i senga og det vrir seg i magen og de fine ordene dine kværner i hodet og jeg ikke får sove, tvinger jeg meg selv til å legge det fra meg. Og det er vanskelig, men jeg får det til. Noe jeg derimot ikke har kontroll over på samme måte, er drømmene mine. Heldigvis varer de bare i 2-3 timer, før jeg våkner og blir liggende på samme måte.


Du skulle egentlig vært her idag. Hadde vi fulgt planen...;
Jeg våknet med armen din rundt meg, og et kyss på kinnet som var i ferd med å smelte vekk. Selvfølgelig var du allerede våken. Jeg snudde meg til deg, og du møtte meg med et kyss. Så lå vi der og så på hverandre, strøk hverandre over huden med samme forsiktighet som ved et brannsår. Jeg over kragebeina dine, du over magen min, fordi du visste ingen andre hadde fått lov før deg. Sånn lå vi i ti minutter lenger enn vi egentlig kunne, før jeg motvillig satte meg opp og samlet håret til en tutt på toppen av hodet. "Jeg lager frokost mens du er i dusjen.", sa jeg. "Vi sparer både vann og tid hvis du blir med i dusjen.", svarte du med et lurt smil, fordi vi begge visste at både vannmengden og tiden ville blitt doblet.

Jeg satte frokosten på bordet, og med en gang jeg hørte dusjen ble skrudd av banket jeg på døra og fikk deg til å slippe meg inn. Jeg vet ikke om det var dampen eller synet av deg som gjorde det vanskelig å puste. Jeg kjente varmen fra huden din gjennom klærne mine, og jeg ble stående og puste inn i halsen din mens jeg kjente hvordan hendene dine strøk meg over ryggen. Virkelig kjente det. Og jeg skulle ønske vi kunne stått sånn for alltid.

Du kledde på deg. Og jeg tok meg selv i å smile. Du tok meg i å smile. "Hva?" -"Ingenting...", sa jeg, før jeg ertende begynte å nynne på den ene av de tre sangene våre. Og du tok hintet jeg ikke med vilje hadde gitt, og begynte å kle av meg. Og uansett hvor internt og fint det øyeblikket var, kom jeg med min alltid ødeleggende kommentar om at jeg kunne kle av meg selv, og kasta deg ut av badet.

Jeg var så rask som mulig. Fordi jeg visste du bare satt der og var fin, at du ventet på meg, og at du med en gang hørte jeg låste opp, ville komme bort for å kysse meg. Og si at jeg var fin. Og at jeg ikke trengte sminke. Likevel tok jeg med meg sminkeveska og gikk ut av badet. Og der sto du. Og kysset meg. Og holdt meg. Helt til vi skulle gå.

Du møtte vennene mine for første gang. Sammen møtte vi mange ukjente. Og de skulle tro at vi var oss, at de to som kom nå, de tilhører hverandre. Og de skulle tro vi hadde vært hverandres lenge, fordi de i smug skulle se på oss og tenke at vi kjenner hverandre inn og ut. Og ingen skulle tro de hadde lov til å se på deg to ganger, og ikke i mer enn fire sekunder, og de skulle ikke smile til deg. Men det hadde ikke gjort noe, for det var min hånd du kysset mens du så fint snakket med de andre rundt deg. Og det var meg du så på fra andre siden av rommet, mens jeg snakket med en av de andre gjestene. Og hvis jeg gikk ut av rommet alene kom du halvveis løpende etter, bare for å kysse meg. For å ha noen sekunder alene med meg i en folkemengde. Det var meg, og det var deg. Og alle sammen kunne se det.

Venninnene mine som ikke hadde møtt deg før kom bort til meg og fortalte hvor fantastisk du var. Fordi du alltid greier å gi det inntrykket til folk. Du greier å vise hvordan du er i løpet av bare noen sekunder. Verdenshistorien på fem minutter. Og jeg vet ikke hvorfor, fordi jeg visste det jo fra før, men å høre dem si det gjorde deg så mye mer ekte. Jeg følte om mulig mer.

Så unnskyldte vi oss; klokka begynte å bli mye. Vi var trøtte. Ikke så trøtte som vi ga uttrykk for, men så trøtte at vi måtte hjem for å kunne være oss litt før vi igjen skulle sove. Det sa vi ikke til noen. Det var sånne ting bare vi visste.




Men du er ikke her. Du kom aldri. Men så skal du heller aldri dra fra meg igjen, og det er vel positivt.









NÅ SKAL JEG TIL ÅLO OG DRIKKE MEG SHNYTINGS, UTEN DEG. OG JEG SKAL VÆRE KJEMPEFIN, FORDI DET I SEG SELV HJELPER PÅ HUMØRET.

D*****^^ sier:
du er alltid kjempefin, Ida

In a way I lost all I believed in

"Jeg skulle ønske du kunne la deg selv være lykkelig. Du fortjener å være glad, vet du. Det er bare du selv som setter en stopper for det. Gi slipp på skepsisen din, slipp taket på stoltheten din. Det er den eneste måten... Jeg tar imot og passer på. Jeg skal ikke la det falle i bakken og bli knust."


Jeg skulle ønske jeg spurte "Lover du?". Selv om det er mye å be om, fordi lykken min kan være ganske tung å ta imot. Og spesielt å holde over lenger tid.

Men jeg måtte vel hoppe, for å komme over kløfta som skilte meg fra lykken. Fra deg.






"det var jo ikke akkurat vanskelig å utføre rent fysisk. det var jo bare å hoppe i det.
allikevel nølte jeg.
slike ting virket så lett når man tenkte igjennom det. som om det var den mest naturlige ting.
"jeg gjør sånn og sånn, og så skjer sånn og sånn, og da gjør jeg sånn og sånn."
allikevel nølte jeg.

...jeg lurer på hva som var verst...

...hoppet...

...eller øyeblikket før..."

Du ba om det. Likevel føles det som du slapp med vilje. Og at du hoppet på det og gned det ned i grusen. Og jeg visste det kunne skje. Du visste hvor mye det du holdt betydde. For meg. Og det skulle bety noe for deg. Jeg hoppet. Jeg ga slipp. Slapp tak. Hva enn du måtte kalle det. Skummelt som det enn var. Og det var allerede for sent.


Du skulle ikke bedt meg om å hoppe. Du skulle holdt bedre fast.
Selv angret jeg ikke.


Før nå. For du hadde rett; jeg var lykkelig. Overraskende lenge. Fordi jeg lot meg selv. Nå kjennes det mest ut som at du dro bort bakken under meg, tvang meg til å falle. Og først nå greide jeg å tyde hva du ropte til meg fra langt der oppe... "Aldri baser lykken din på andre." Det var umulig å høre mens jeg var i luften; det gikk så fort, susingen ble for høy, samtidig som du ble lenger og lenger borte. Så traff jeg bakken.






.for du lovte jo ikke.















Årh. Jeg greier ikke formulere meg lenger. Ordene mine blekner. Litt som da lillebror og jeg så på tv da vi var små, og skjermen ble mer og mer skurrete. Plutselig var Pokémon erstattet med snø. Ordene mine er mer en grøt. Ikke at de noengang har vært like underholdende som Pokémon uansett, men dere skjønner poenget.

det er så mye jeg vil ha sagt. Og dette ser så rotete ut. Og det er uten sammenheng. Og klussete. Det er vel litt sånn tankene mine er for tiden. Og... Men... Og. Nei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det jeg vil ha sagt.

Slow down, lie down

remember it's just you and me
remember how this used to be
grant my last request
and just let me hold you
don't shrug your shoulders
lay down beside me
sure I can accept we're going nowhere
but one last time let's go there
lay down beside me



Klart jeg vil møte deg igjen. Jeg kan kysse deg i pannen og si jeg er glad du er her, at jeg har savnet deg, hvis det er det du vil. Jeg kan stryke gjennom håret ditt, og du kan sovne i armene mine. Jeg kan prøve å få deg til å le ved å minne deg på alt det morsomme vi har gjort. Jeg kan fortelle deg alt du vil høre, fordi du fremdeles er fantastisk. Jeg kan bruke ordene vi bare har brukt til hverandre, setninger jeg aldri har sagt til noen før fordi de er ulogiske, og bare du skjønner dem. Jeg kan ta deg med til det stedet du likte så godt, med utsikt over hele byen. Jeg kan ta hånda di, flette fingrene mine inn i dine, fordi det enda er litt kaldt ute og du alltid er varm. Og jeg kan kysse den, rett over knokene, fordi du har så myk hud der, og smile over at du enda biter negler. Jeg kan spørre hva du tenker på, fordi du alltid blir så overrasket at du glemmer tanken. Jeg kan tørke tårene du ikke greier å holde inne, og forsiktig stryke bort håret du med vilje har lagt foran øynene dine. Så lenge du vet at det neste som kommer er "du vett eg e veldig glad i deg, sant? men..."

...alt han egentlig sa var "Klart jeg vil ta en kaffe når du kommer, bare si ifra."

A line allows progress

A circle does not
But you can't break out of a circle you never knew you were in.

mja.
Jeg våknet fullt påkledd. Ja, inkludert sko. Vet dere hvor ubehagelig det er? Det kjennes ut som at tærne mine dør en langsom og svært smertefull død.

Noe som er om mulig mer smertefullt, på en annen måte, er at jeg har på følelsen at jeg snakka litt for mye igår. Med hvem og om hva husker jeg nemlig bare pittelitt av. Kult at jeg har fylleangst fordi jeg snakket med Fylleangst igår, f.eks. Husker dere HAN eller? Mja. Men faktisk, det jeg husker, er at samtalen med ham faktisk ga meg noe. Hvem skulle trodd?

Så, dette er min skriftlige unnskyldning til alle som hadde æren av å møte på meg igår. Jeg må ha gitt tidenes førsteinntrykk til mine nye 'bestevenninner'. Jeg håper jeg aldri møter dem igjen. Omg, dette innlegget ble like bablete og usammenhengende som samtalene mine igår. Se for dere dette, bare snøvlete. Moralen er; aldri mer tequila!

Men hei, nå skal jeg ha bakedag med Emilie, Jennie og Maqnus. Fordi JEG HAR BURSDAG IMORGEEEEN! :D

dry your eyes

i know it's hard to take
but his mind has been made up
there's plenty more fish in the sea
i know you want to make him see
how much this pain hurts
but you've got to walk away now
it's over

Midt oppe i det tror man at ingen kan føle det man føler. At det ikke kan ha gjort så vondt for noen andre før. Men historiebøkene kommer aldri til å fortelle om dere. Ingen kommer til å se deg på gata, og kjenne deg igjen som jenta som opplevde den største hjertesmerten i verden. Fordi det er ikke noe spesielt med deg. Selv om det føles sånn.

Delt glede er dobbel glede. Delt sorg er halv sorg.
Men denne sorgen er bare min. Jeg deler den ikke med noen. De kjente ham ikke, ikke som jeg gjorde. Og greit at de synes synd på meg, at det gjør vondt å se meg sånn, at de sammenligner det med lignende opplevelser... Men denne er min. For når jeg ser tilbake, og tenker på tiden da min kjære bestemor døde... En helt annen type sorg, selvfølgelig!, men jeg hadde folk rundt meg som jeg visste hadde det på akkurat samme måte som meg. Og selv om det er fælt å se at andre har det fælt, er også det en trøst. Man er ikke alene. Misery loves company. (and there's a big party at my house this weekend!)

(les: jeg setter uendelig pris på dere, vennene mine. dere kommer inn i glede-delen. dere dobler den. jeg vil ikke engang tenke på hvor jeg ville vært nå, hadde det ikke vært for dere. jeg bare greier ikke halvere smerten, merker jeg. men takk. evig.)

Jeg skulle ønske han så meg. Fordi han, and I quote "vil jo bare at du skal ha det fint, Ida.". Og da ville han vel aldri gjort dette mot meg, om han så hvor vondt jeg har det? What's done is done. Men jeg skulle ønske han så meg, så han hvertfall kunne se... jeg vet ikke hva jeg vil at han skal se. Kanskje det at jeg ikke greier å puste uten ham. Kanskje det at jeg ligger våken uten ham. Kanskje jeg bare vil at han skal se hvor mye han betyr for meg, at det kanskje ville vært nok, at han kanskje ville kommet tilbake, kanskje han ville gitt det en sjanse. Nei. Jeg vil bare at han skal vise at han fremdeles bryr seg.



Og jeg vet jeg piner meg selv. Jeg liker det, på en måte. Fordi med en gang det slutter å gjøre vondt, så er det som om dette aldri skjedde. Og det vil jeg ikke. Jeg er faktisk ikke klar for å gi slipp, så jeg lar meg selv ha det vondt. Logisk?

i told you

what you see is what you get
and you always looked so closely
suddenly you had all of me

Hei! Ja, nei, jeg vil bare informere om at jeg har det fint. Finere. Bedre enn ok. Jeg har aldri vært fan av plutselige forandringer, bare. Så da klager jeg. Sånn som nå, som jeg har sett siste episode av Dexter og jeg plutselig ikke har noe å gjøre når jeg ikke får sove om nettene.

For ærlig talt, vi så det vel komme? Dere også, helt sikkert, hvis dere har lest bloggen, eventuelt vært rundt meg de siste månedene. Vi var bare et lite dytt fra slutten hele tiden. Slutten på noe som aldri helt begynte. Og jeg vet ikke hva det lille dyttet var. Men det bryr meg ikke, ikke akkurat nå. Og hvis jeg lurer, så kan jeg bare spørre ham.

Men jeg vil ikke det heller. Fordi jeg liker at vi snakker med hverandre enda. Og jeg liker å vite at det ikke er fordi jeg ikke betyr noe for ham. Skulle jeg spurt spørsmål hele tiden ville han blitt lei. Og det vil jeg ikke. Jeg vil beholde dette så lenge jeg kan. Avvenning. og sånt.

Idag har jeg sett film med Susanne og Rikke. Bend it like Beckham. bare fordi treneren er kjekk, for det er en driiiitdårlig film. Så har jeg akkurat snakka med Maria i telefonen i en time. Nå skal jeg spise ballerina-kjeks mens jeg leter etter enellerannen serie jeg kan begynne å se på. Hjelp?

Make a wish

Gratulerer med dagen da, Kjære. Jeg håper ditt 24. år blir det beste, og at du forlot ditt 23. uten å angre på noe. Og jeg håper du hadde en fin feiring. Og jeg håper du har alt du trenger og alt du vil ha, at du finner det i personene du har rundt deg.

Mens egentlig håper jeg du tenker på meg. Og at det gjør litt vondt. Og at du savner meg. Og at du kommer til å savne meg. Og at du angrer på dette, selv om vi vet at stoltheten din er større enn det. Og at du ser, på ordentlig, hvor mye jeg ga deg. Hele meg. Og at du innser hvor stort det er. Var.



Fordi hele meg gjør vondt. Og jeg prøver så hardt å distrahere meg selv. Og jeg prøver å sove. Og jeg prøver å spise. Og jeg prøver å være sosial. Og jeg prøver å fortsette som normalt, uten deg. Men det gjør så vondt. Smerten er der, uansett hva jeg gjør. Og pga det får jeg ikke sove. Og alt jeg får i meg kommer opp igjen. Jeg greier ikke se andre i øynene. Jeg vil bare være alene. Aller helst ville jeg vært hos deg, så du kunne stryke meg gjennom håret og love meg at det blir bedre etterhvert. For du er den eneste som ville greid å overbevise meg. Jeg vil bare sove.

For jeg ser ikke hva som forandret seg.

Yesterday

all my troubles seemed so far away
now it looks as though they're here to stay
oh, i believe in yesterday

suddenly
i'm not half the man i used to be
there's a shadow hanging over me
oh, yesterday came suddenly

why he had to go
i don't know, he wouldn't say
i said something wrong
now i long for yesterday

yesterday
love was such an easy game to play
now i need a place to hide away
oh, i believe in yesterday

Ironisk at dette var den første sangen som ble spilt da jeg satte på shuffle på winamp idag. Men jeg har ikke grått. Ikke idag. Jeg har faktisk kommet meg ut også. Jeg greide å være sosial i to timer før jeg tvang mamma til å bli med hjem. Mamma og jeg spiste hamburger (det som ikke er godt for kroppen er godt for sjela, ellerno), Maria fikk milkshake. Så kom Netland, og da dro vi på kafé. To timer, mens egentlig ville jeg bare være alene.

Jeg har ledd. Og snakket litt om ham. Og ledd igjen. Mest av historien Netland fortalte, om en han går på skole med som trodde han hadde livmorhalskreft, fordi alle symptomene stemte. Jeg som hadde tenkt til å aprilsnarre alle ved å si at jeg hadde testikkelkreft.

Mens egentlig gjør det vondt å puste. and it hurts with every heartbeat. Og jeg har mest lyst til å sove, men jeg får ikke til. Alt jeg greier er å tenke på er ham. Og hvor jeg egentlig skulle vært idag. og... ja.


Og igjen; unnskyld til mamma. først drikker jeg opp vinen hennes, så slår jeg henne (ikke med vilje, ikke bevisst, jeg hadde ikke kontroll), så nekter jeg å puste, så får jeg henne til å gråte, så går jeg og legger meg, så gjør jeg henne pissbekymra ved å rope på henne, så bruker hun unødvendig mye penger på mat jeg likevel ikke greide å holde i meg lenger enn en time. Kanskje jeg skal spørre om hun kan holde håret mitt nå som resten også vil ut. hah, hadde ikke det vært noe?

tell me when you hear my heart stop

you're the only one that knows
know that when you leave
by blood and by me
you walk like a thief
by blood and by me
i fall when you leave


Først av alt vil jeg si unnskyld til Maria, fordi hun måtte se meg sånn. Jeg må ha sett skikkelig teit ut. Og unnskyld til mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte. Det var ikke meningen. Og unnskyld til storebror, fordi han kjørte helt ut hit for meg, og jeg bare gikk og la meg. Han gir meg nok opp snart. Og unnskyld til Daniel, fordi jeg tvinger ham til å være her for meg når han bare vil bort. Det må se ganske desperat ut. Men han er den eneste som forstår. Han er den eneste som har vært der. Og han er den eneste som har svarene jeg tror jeg trenger. unnskyld.

Jeg bare greier det ikke. Ikke enda. Og jeg vil ikke ha noen jævla pose å puste i. Det er ikke luft der. Og jeg vil ikke roe meg ned. Jeg vil ikke ta dype drag. Jeg vet jeg kommer til å svime av. Det er det jeg vil. Jeg vil ikke føle mer. For jeg husker ikke hvordan livet var uten ham, selv om det bare er fem måneder siden.

Jeg husker vi snakket om det da han var her. Lykkepiller. Og hvordan den største bivirkningen er depresjon. Og hvordan han hadde blitt min lykkepille. Og her kommer bivirkningen. (Ikke depresjon, for jeg har ikke vært lei meg i mer enn en dag.)

Lillebror sa god bedring. Er det det man sier når sånne ting skjer? For det passer så altfor godt.

jeg får ikke puste