'Never mind' said your open arms

I can't believe you tricked me into them

Jeg er hjemme fra Oslo, og det er onsdag. Oslo var kos, selv om man skulle tro at merellermindre voksne mennesker skulle være litt mer voksne. Der kommer jeg, kjenner ingen utenom Isak, og før første kveld er omme får jeg høre at det allerede er rykter om meg som svirrer rundt. Fantastisk tenker jeg da, og går ned og spiser fancy-middag på Soria Moria.

Jeg fikk møtt Jonas! Det var godt å se ham, selv om jeg for det meste bare så ryggen hans iogmed at jeg diltet etter ham (og to av kokkekolegaene) på et matmarked av noe slag. I to timer. Snakk om å skulle ta del i hverandres interesser.

På mandag fikk jeg også møtt Netland, fineste Netland. Og selv om han ikke liker å bli holdt i hånda, så hadde jeg aldri trodd at det skulle være så godt å se ham igjen. Jeg mener, det hadde teknisk sett bare gått 38 dager. Men det var godt. Men nå har han isolert seg i Mandal igjen, så jeg får ikke sett ham før imorra...

Jeg er trøtt og sliten. Skikkelig sliten. Og jeg har ikke gjort noe engang. Så jeg tror jeg slapper av en stund, før jeg kanskje bør komme meg ut av huset..

the reasons all have run away

but the feelings never did

Se her dere, kanskje tilogmed jeg har en sjanse! Jeg blir glad av sånt; menn er ikke så dumme likevel. Faktisk har jeg begynt å tvile på nettopp det i det siste. Gutter er egentlig helt ok. Av og til.

Jeg stikker til Oslo i helga, og jeg gleder meg litt selv om jeg ikke vet helt hva jeg kan forvente. Og om jeg i det hele tatt får tid til å møte Jonas. Det hadde vært fint å møte Jonas. Kjempefint, egentlig. Og så kommer NETLAND hjem på fredag. Og når jeg sier "hjem", så mener jeg Mandal. Og jeg får ikke sett ham før søndag. Men herrejemini, det blir gullegodt å se ham igjen. Fem uker, FEM UKER :o JEG SAVNER DEEEG.

Jeg har blomster som står på bordet. Jeg vet ikke hvem jeg har fått dem av. Det er andre gangen det skjer, at noen sender blomster til meg. HVIS DU/DERE LESER BLOGGEN, SÅ VIT AT JEG HAR LYST TIL Å VITE HVEM DU/DERE ER. Fordi egentlig er det litt skummelt...

Nå hører jeg på Bright Eyes, drikker te og snakker med Netland. Men han er opptatt av å lese bloggen, tydeligvis. Og så gleder jeg meg til Mariamin kommer hjem ikveld. Ikke at hun har vært borte så lenge, men bare det å vite at hun ikke er i byen friiker meg ut. (Ja, hun har bare vært borte siden igår...)

Men ja. Fremover blir jeg altså opptatt med Oslo, Netland og alt annet som kommer til å skje i ferien.


pretty boy bought a bike
a little too late for me to catch a ride
But he looked happy
and I wouldn't break him
even if I had a chance

I cut myself on his letter
and I threw it on the fire before it could hurt me more
It burns
almost like seeing him with whatshername
I hope it doesn't leave a mark

BTW, NÅ KAN FOLK KOMMENTERE SOM DE VIL. JEG HAR IKKE VISST AT DET GIKK ANN Å FIKSE PÅ DET. NÅ ER DET GJORT, OG JEG HÅPER DE SOM ER INNOM SIER IFRA. :P

tonight's gonna be a good night

Den eneste kontakten jeg har med blogger for tiden, er den jeg får når jeg gidder å stikke innom venninnene mine sin blogg. Og for det meste orker jeg ikke det engang. Jeg har ikke hatt noe å skrive om, ingenting å oppdatere noen på, og i det store bildet har jeg ikke hatt noe liv i det hele tatt. Før nå. De siste dagene/den siste uka har jeg:

*blitt bedre kjent med fantastiske folk som jeg har kjent altfor lenge til å ikke kjenne dem bedre. (ga det mening?) Hvertfall; Cecilie, denne er til deg.

*hatt fine kvelder med fine folk.

*fått målt blodtrykket mitt. Det er purrrfect. :p

*gjort ting jeg skulle gjort for lenge siden, og krysset dem av lista. Føles godt.

*blitt lagt ann på av en homofil dude som viste seg å bare være bifil.

*ledd litt av min håpløse Gaydar.

*SKAFFET MEG PENGER TIL BUSSKORT. Takk for lånet, mamzz.

Og jeg har det fint. Og jeg smiler og kniser, noe som aldri egentlig er et godt tegn, men som føles godt mens det holder på. Jeg skal til Oslo om åtte dager, heeelt uten penger. Så om noen vil sponse meg litt, så er de velkomne til det. Og jeg lover å bruke dem på KUN fornuftige ting. Fordi nå har jeg ikke hatt penger på altfor lenge, så jeg har gått tom for ting jeg tidligere har hatt daglige behov for. Men på en måte er det vel bra at jeg har lært meg å leve uten? Alt av sminke drøyes ut nå, for å få det til å vare lenger. Men jeg regner med det meste er tomt etter imorra uansett. Hårfarge, fordi jeg ser ut som en gammal mann. Ny strømpebukse, fordi alle mine er hullete, og jeg vil ha muligheten til å gå med skjørt/kjole. Fordi da er jeg søt. Og av og til er det godt å føle seg søt. Men det kan jeg ikke, pga mangel på de andre tingene. OG, penger til sosiale aktiviteter (om kafésitting er en aktivitet...)

Nå holder Maria på å bake sin berømte eplekake (ja, nå har jeg hørt opptil fler som har skrytt av den), og nå skal vi+Ulrikke se jentefilm. Imorgen er det Hei-Igjen-Ulrikke-og-velkommen-hjem-fest hos Cecilie, og han søte sa han skulle kjøpe vin. Til meg. Fordi jeg skal vise ham frem imorgen, og det kan jeg ikke gjøre om jeg skal løpe rundt og være like sjenert og flau som det jeg var idag. Så han gjør det mest for sin egen skyld, så jeg kan slappe mer av. Ellernoe. Jeg liker den logikken. :)

Nevnte jeg at jeg har det fint? For jeg har det. Foreløpig. Frem til knisinga utvikler seg til det negative, som det alltid gjør. Kan ikke dere krysse fingrene for at det ikke skjer denne gangen? thanks

Vi znakkezz.

Drøm!

"Jeg drømte i natt. En sånn drøm som føles ekte. Jeg drømte om havet, og jeg kjente bølgene komme over meg og ta ordentlig tak. Kjolen min fløt rundt, og det luktet høst. Jeg våknet midt på natta, og bena mine var kalde. Sånn kald som man blir om man har hatt på seg bløte sokker for lenge og ikke helt har greid å få varmen i seg igjen. 'Sånn går det når man har danset i havet.', tenkte jeg, og sov videre."

drømmeløse netter er sløsing av vakre øyeblikk, øyeblikkene underbevisstheten din skaper. uten drømmer er ikke dagen din fullstendig.
-e. roberts

Selv drømte jeg ingenting, men våknet av at jeg holdt pusten, og kanskje hadde gjort det for lenge. Så tenkte jeg at dette året kommer til å bli litt som å holde pusten. Trekke pusten dypt, og holde den. Bare noen måneder til, bare noen måneder til. Fordi jeg savner dem, og det gjør ikke like vondt om jeg ikke puster. Sånn er det med det meste; hold pusten, så gjør det ikke vondt.

Drømmene mine er det eneste jeg har igjen. Gi dem tilbake.

Make it ok to not feel good enough

Jeg skulle ønske jeg kunne være mer som bestemor var. Hun var ikke naiv, hun hadde bare en fin evne til å se det gode i folk, uansett hvor liten del av dem det var.

Jeg er heller ikke naiv, men jeg ser helst det negative i folk. Fordi jeg ikke vil bli tråkket på. Og jeg derfor velger å tenke at de kommer til å skuffe meg, fremfor å gi dem sjansen til å vise at de ikke gjør det... med en gang. Det var disse stundene bestemor greide å se; alt det fine de gjorde før de eventuelt skuffet. Jeg beundrer det. Enda. Og jeg skulle ønske hun var her til å lære meg det. Jeg skulle ønske hun var her, punktum


Jeg har hatt så lite å gjøre i det siste at jeg nesten er ferdig med å rydde rommet. For ja, busskortet har gått ut, og iogmed at det koster 29 kroner hver gang jeg skal ta bussen, må jeg har 60 kroner hver gang jeg skal bort. Og det har jeg ikke. Så jeg har vært ute av huset to ganger på en uke. Jeg har null liv, men jeg lever.