klar-ferdig-gåen

er du klar?

ser meg i speilet.

er du ferdig?

ser sånn ut.

skal vi gå?

ja, skal bare stelle meg først.

jeg bor ikke midt i landet lenger.

klar betyr ikke sliten her.

æ e klar.

slenger meg på sofaen.

helt ferdig.

puster tungt ut, lukker øynene.

ganske gåen.

jeg ser klart nå. 

må bare blinke noen ekstra ganger.

jeg er ferdig nå.

det er ikke mer å gjøre.

jeg går videre nå.

men selv om jeg har kommet langt,

er det ikke så fjernt at jeg ikke ser tilbake.

en blåhvals aorta

du ligner på en hval når du sover.
en stranda hjelpeløs babyhval.
du høres ut som en også, spesielt når du er forkjøla.
det er nesten så jeg vurderer å kaste vannglasset over deg.
når jeg tenker over det, så skulle jeg blitt med i sånn miljøvern.
kjempa litt for dyras rettigheter og sånt.
nei, det får holde å vise deg hvor dusjen er.
hjelp til selvhjelp. 
redd deg selv.

jeg kommer ikke til å kontakte deg på en stund.

fire uker, cirka.

jeg må gjøre mine ting.

fotballtrening og sånt.

jeg har ingenting å gjøre.

ok, så kanskje bare tre, minst to!

ikke gjør noe dumt i mellomtiden.

ting du ikke gjør med meg.

jeg kommer ikke til å svare på meldingene du ikke sender.

hjertehjertehjerte.

jeg har ikke sett deg på lenge og jeg savner deg nesten.

møt meg, du vet hvor jeg er. du har fem minutter.

ikke si noe, bare stå der og se... eh. normal ut.

din standard.

jeg skal bare snakke ferdig med gutta.

poker, kvinnfolk, øl og tatoveringer.

jeg tar på deg for å vise dem hvem som er sjefen.

de vet ikke at jeg aldri får deg.

lying beside you in a dream

and i guess i'm okay
whatever that means




detgårfint, detgårfint, detgårfint. det gjør det.
helt til jeg våkner med en tung følelse i magen, og det først under min andre kopp frokost-te slår meg at jeg drømte om deg. for første gang på lenge. jeg hadde strøket deg over kinnet og du hadde kysset meg i panna og vi lå med nesene inntil hverandre, men mest av alt er det øynene dine jeg husker. og den lille føflekken du har rett under. det har vært med meg i hele dag.

fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå

ingenting jag säger spelar längre någon roll
ställar mig i hallen tills jag fattar vad som hänt
får jag ens ha kvar dig som min vän


det henger ingen hjerter i treet lenger. ingen tomme løfter. noen har plukket dem. tro om de ble like skuffet som meg. det har fått blader, og det er jo noe, selv om det hverken bærer frukter eller blomstrer. ingenting blomstrer for meg her lenger, og hjertene som sikkert blir hengt opp igjen er ikke for meg lenger, ikke som annet enn en påminnelse om noe som en gang var. 


det er musikk rundt hvert hjørne, og Beste sier hun er forelsket i han som synger selv om hun ikke har sett ansiktet hans enda. en gang var jeg også forelsket her, i noen jeg ikke hadde sett ansiktet på. tror jeg. jeg melket det hvertfall for alt det var verdt en stund, til han ikke fikk puste og selv om jeg aldri helt slapp taket så rev han seg løs og etterlot meg meg brennmerker i hendene. det svir litt enda. og jeg begynner endelig å se ansiktet hans. 


Beste spør om det er rart å være her. det er det. for byen handler ikke om deg lenger. den handler ikke om de fine dagene vi har hatt her eller minnene eller oss eller noenting. og det er rart. rarere var det å se hun som en gang hadde insistert på å møte meg fordi du hadde fortalt henne om meg. hun kjente meg ikke igjen. rommet spant plutselig enda raskere enn det alt gjorde og gjorde meg kvalm, musikken ble veldig mye høyere og var som om det hadde kommet hundre nye mennesker inn i rommet og det ble så trangt at jeg ikke fikk puste. vel ute hadde den kalde virkeligheten tatt meg igjen og jeg så alt helt klart. på ordentlig denne gangen. 


jeg skjønner at du har gått videre. jeg skjønner at jeg er fortid. jeg skjønner at jeg aldri kommer til å se deg igjen. jeg skjønner at du ikke var der fordi du visste at jeg var der. jeg skjønner at jeg også må gå videre, helst i en annen retning enn deg (jeg er på vei). jeg skjønner at det har betydd uendelig mye mer for meg enn for deg. jeg skjønner at du ikke bryr deg om hvordan jeg har det lenger og jeg skjønner at det er derfor du ikke spør. (fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå). jeg skjønner. men det er enda mye jeg ikke forstår, mye jeg aldri kommer til å forstå, mye jeg ikke vil forstå... spesielt den der 'jeg leser ikke for å snoke, men fordi du skriver bra'. værsåsnill, snok. bare la meg tro, de gangene jeg har behov for det, at du kanskje bryr deg litt likevel, og at det ikke bare er underholdning.

this is how the story went

i met someone by accident

det er hvordan han han bukker og svinger armen sin, hvordan han smiler når jeg neier og legger hånda mi i hans, hvordan vi ler av at vi ser ut som et gammelt ektepar der vi går, hvordan han tvinger meg til å gå saktere i håp om at jeg også skal snakke saktere fordi han ikke får med seg alt jeg sier, hvordan han holder fingeren min når vi sitter i bilen, hvordan han prøver å skjule at han har drukket for alle rundt, hvordan han snakker med edru folk, hvordan han lister seg opp trappa når vi kommer hjem, hvordan han tar av seg klokka og drar skjorta over hodet fordi han ikke orker knappene og legger seg under dyna før den har rukket å treffe gulvet, hvordan han hakker tenner og ligger med åpne armer og løfter dyna og vil at jeg skal legge meg inntil, hvordan han enda er våken enda jeg med vilje har brukt lang tid i dusjen, hvordan han legger seg helt inntil meg og helst vil at jeg skal snu meg med ansiktet til, hvordan han legger fingeren sin i munnviken min og drar den opp og hvisker smil, hvordan han kysser meg på nesa og sier du e teit og sovner inntil meg, hvordan han våkner hver gang jeg snur meg eller flytter meg litt bort, hvordan han ser ut i halvmørket, hvordan han ser ut når han sover, hvordan øynene hans ser ut når jeg vekker ham altfor tidlig fordi jeg ikke har fått sove, hvordan han tvinger meg til å legge meg igjen og holder meg nede med makt, hvordan vi sover en meter fra hverandre den neste timen, hvordan han sukker når han skjønner at det ikke er mulig å få mer søvn, hvordan han legger hodet sitt i fanget mitt, hvordan håret hans stikker fingrene mine når jeg drar dem forsiktig over hodet hans, hvordan han kysser hånda mi, hvordan han sier hei til familien min når alle har bestemt seg for å komme inn på soverommet for å vekke oss, hvordan han kaller mamma for mamma og lillebror for lillebror, hvordan hoftene hans ser ut når han løfter armene for å ta på seg skjorta, hvordan tatoveringene hans slynger seg så fint opp til ribbeina, hvordan han holder inne det det han kaller mage når han skal lukke beltet, hvordan jeg plutselig får lyst, alltid fem minutter for sent, til å holde rundt ham, hvordan han snakker med familien min når vi spiser middag, og etter middag, og helt til han må gå, hvordan det ikke er meg det handler om, hvordan det virker som jeg ikke er der, hvordan han takker for seg og sier vi sees snart selv om ingen egentlig vet når vi ser ham igjen, og hvordan han gir meg en rask klem før han løper til bussen. det er bare det. og puta som alltid lukter som ham selv etter jeg har skiftet på senga. dette skulle jo ikke skje.