somewhere only we know

"

Jeg vet ikke hva som gikk av meg den dagen, og hvorfor jeg hadde så behov for å dra dit. Støvet har ikke lagt seg enda, og jeg har fremdeles ikke rukket å skjønne hva som skjedde. Alt jeg vet er at han var der, jeg var der, og at det føltes altfor godt å se ham.

Jeg tok frem iPoden min, iførte meg ullsokker, vinterjakke og et stort skjerf, og gikk ut døra. Egentlig visste jeg ikke hvor tanken kom fra, jeg visste bare jeg måtte dit. 17 minutter i buss, 14 minutter fra busstoppet og opp i skogen. Jeg skjønte at jeg ikke burde gjort det, at det kunne gå galt, men samtidig føltes det riktig.

Det hadde vært slutt i tre måneder, og jeg hadde ikke vært der siden. Det var vårt sted, stedet mange hadde vært på, gått gjennom, men som samtidig få visste om. Virkelig visst om. Jeg trengte å se det en siste gang, for å kunne se tidene vi hadde brukt der i perspektiv. Med et mer realistisk perspektiv enn det klissete romantiske jeg hadde minner om. I tillegg er det blitt høst, så jeg kunne se på det med andre øyne.

Jeg begynte å bli sliten allerede halvveis, fordi jeg ikke hadde noen til å holde meg i hånda og halvveis dra meg opp. Jeg var ikke forberedt på å møte noen, så jeg skvatt til da et par på alder med mamma kom gående mot meg. Det er jo et fint sted å gå tur på, var alt jeg greide tenke. Nærmere toppen fant jeg ut at de ikke var de eneste...

Aldri har jeg vært så overrasket, aldri har hjertet mitt banket så fort. Om det var grunnet den lange bakken eller synet som møtte meg er jeg ikke i stand til å vite. Hodet mitt kokte, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Han fikk øye på meg, og det ville uansett vært for sent å snu.

Vi greide begge å skjule overraskelsen vi hadde smurt over ansiktene våre, og komme med et hei. Jeg så på ham at han helst ville løpe lenger inn i skogen. Jeg ville løpe i motsatt retning. Men det ville blitt for dumt. Vi skyldte hverandre dette.

"Jeg var i området, og tenkte jeg likegreit kunne ta en tur hit. Luften er jo så god her.", forklarte du.
"Ja, jeg også..." var det eneste jeg greide si. Han lo sarkastisk og sa "Du bor ikke i nærheten engang." Jeg underkastet meg litt, pyntet litt på sannheten, og sa jeg ville gå tur et sted jeg kjente og ikke ville gått meg vill på. Han kjøpte den. Etter det gikk praten lettere, vi snakket om nåtid og fremtid fremfor fortid. Vår fortid. Men vi visste det måtte komme.

"Du ødela meg, du er klar over det?", spurte han plutselig, etter en liten stund med stillhet.
"Unnskyld."
"Og måten du gjorde det på var feig."
"Unnskyld." Jeg greide ikke å se på ham, og fant meg heller et fuktig blad å fokusere på, samtidig som jeg gjemte meg i skjerfet.
"Altså, jeg skjønner du ikke så noen annen mulighet, men du kunne foreslått at vi skulle møtes!"
"Unnskyld. Virkelig." Aldri før har jeg ment de ordene så sterkt som da. Ordene hans stakk så dypt, noe jeg ikke hadde sett for meg way back when... Jeg så for meg at han ikke hadde snakket med noen om det, siden ordene hørtes ferske ut. Som om det var noe han kom på akkurat da.

"Jeg var alltid glad i deg. For alltid, glad i deg. Og jeg angrer..."
"På hva?"
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal svare. Jeg fortsatte å stirre i bakken frem til han forlanget at jeg skulle se på ham. Jeg har aldri sett ham så sår før. Jeg ville aldri se ham sånn, aldri være den som gjorde ham sånn. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å skaffe tillit hos ham igjen, så vi kunne være venner. "Jeg har savnet deg.", hvisket jeg. Han tok et dypt drag, pustet ut, som et tungt sukk. Så var han stille litt. "Jeg har savnet deg også. Men det er ingen god idé..." "Alt jeg ber om er at vi prøver oss som venner..." Stemmen min hørtes nesten desperat ut, enda så lavt jeg snakket. "Jeg vet ikke..."

Det begynte å bli mørkt, og jeg ville komme meg ut av skogen før det ble sånn at jeg ikke kunne se stien. Han skulle andre vei. Han kjenner veien som sin egen bukselomme og kunne blitt der til stjernene kom fram. Slik vi hadde gjort den gangen i sommer. Men han så på det som en mulighet til å komme seg lenger bort fra meg enda raskere, og reiste seg for å gå samtidig som meg. "Vi snakkes.", sa han, han sa alltid det, selv når han ikke mener det. Slik som da det ble slutt og han først hadde sagt han aldri ville snakke med meg igjen. Det var som en refleks, som om det alltid måtte være det siste han sa.


Nå vet jeg ikke hva vi er, hvor vi er, eller hvor vi går herfra. Jeg vet bare at han mente det han sa denne gangen, og at det føles godt å kunne snakke med ham igjen. Fordi jeg har savnet ham, og savner ham. Han lovte meg at vi ikke skulle bry oss om andre denne gangen. At vi skulle finne ut av alt selv denne gangen, og at ingen andre trengte bli involvert. Selv vet jeg ikke hvor involvert jeg bør bli...
"


HEI, idag har jeg gjort ingenting. Annet enn å støvsugd både oppe og nede, ryddet rommet, vasket kjøkken og lagd mat til lillebror. (og sjekket mobilen fem ganger i minuttet) OK, så er ikke det 'ingenting', men jeg må ut av huset for å få gjort noe. Mamma vil hvertfall ha meg ut av huset, det ga hun ganske grei beskjed om ista. Flaks at jeg ikke bryr meg.

Imorgen skal jeg henge med Henriette som jeg ikke har sett på en måned. Det blir godt. Derfor bør jeg vurdere å få meg litt søvn. Og jeg er lei av å skrive, og lei av dustedataen til Jolly som tydeligvis har skaffa seg virus. Jess, jeg legger meg i håp om å få noe mer fornuftig ut av morgendagen. Kanskje jeg, kanskje vi, finner ut av noe. Jeg trenger hjelp til å vite hva jeg tenker. Men det er bare fordi jeg er trøtt.



Skal jeg bli blond igjen? :)