She moves like she don't care

smooth as silk
cool as air



Gjett hvem sin vaskemaskin som var i ustand da jeg endelig skulle vaske klær? Mja, min. Men så fant jeg ut at jeg hadde nok rene klær fra før, så jeg skal overleve.. Man trenger visstnok ikke så mye klær i Fantasiland uansett. Og gjett hvem som våkna to timer før nødvendig med syke smerter i hele kroppen? Type, halsen så jeg ikke greier svelge, nedre rygg så jeg verken greier å ligge eller sitte, hodet så jeg ikke greier å se rett og sånt. HEIAMEG. Det kunne ikke passa stort bedre. FML.

Klokka er hvertfall snart halv ti, jeg skal møte Cecilie og Sjnett om fire timer. Alt er egentlig ferdigpakka, og jeg tror med hånda på hjertet at det er første gang i mitt liv at jeg er ferdigpakka dagen før avgang. Så her sitter jeg, uten stort å gjøre. Men jeg vet at jeg skylder noen et takkeinnlegg. Og jeg har nok av tid til det nå, for å si det sånn.



Maria. Fineste Mariamin. Maria Gullhøne, om du vil, selv om hun selv sier at det får henne til å høres ut som en luksusprostituert. Jeg er så glad i henne, men avogtil, som den kalde fisken jeg er, tror jeg at jeg feiler med å la henne vite det. Alt vi snakker om, alt hun sier, alt hun gjør... Og også det vi ikke snakker om, sier, eller gjør. Jeg setter så uendelig stor pris på det. Jeg merket det ekstremt godt forrige uke, da Maria, fin som hun er, stilte opp og fiksa ditt og datt for meg. Hadde hun ikke gjort det, ville det ikke blitt gjort. Hun sparker meg i ræva (noen ganger mer bokstavelig enn andre) og får meg til å gjøre ting. HUN får ting gjort. Jeg trenger sånne folk i mitt liv. Samtidig som jeg trenger alle de andre sidene ved henne også.

Hun har vært der for meg ganske konstant siden november 2008. Masse minner, masse kliss. Alle overnattinger rundt omkring, høsten der jeg omtrent bodde hos henne, de sene kveldene (les: tidlige morgenene), filmkvelder, singstar og you name it...

Hun er en sånn som man kan ringe midt på natta. Best av alt; hun er en sånn man kan komme til midt på natta. Seeelv om hun skal opp klokka 6 dagen etterpå.

Ok, så selv om jeg er dritteit altfor ofte, og tvinger deg til å farge håret mitt (det ble vellykka, tusen hjertelig takk!), så håper jeg du hvertfall vet litt hvor mye du betyr. I love you so much it's retarded!
Oooh don't you wanna' take her?
Wanna' make her all your own?
Maria
You've gotta see her
Go insane and out of your mind

Every baby needs a mama

Jeg er glad i mamma. På søndag, igår, idag, imorgen, hvilken som helst dag i mai, alltid. Og hun vet det. Jeg skulle gitt henne alle blomstene i verden, hveeer dag, bare fordi hun fortjener det. Så vi dreit litt i morsdagen, selv om jeg tok oppvasken.

Jeg stikker til Lars og ser film, snx.

Open your eyes

see the lies
right in front of you

Det er leppene som former løgnen. Tunga som dytter ordene ut. Resten er bare lyder. Bassen i stemmen som er alt jeg hører om jeg ligger på brystet hans, i tillegg til den varierende hjerterytmen. Og den fine verdenen jeg levde i ble fort byttet ut med den stygge sannhet om at jeg lever på en løgn.

De fine kyssene hans. Og alle måtene han greier å smile på; for sur er han faktisk aldri. Lei seg greier han ikke engang å late som at han er, noe som gjorde at vi tapte i Alias. Og alle ordene han sier. De fine ordene som gjør at jeg glemmer litt hvem jeg er, fordi han får det til å høres ut som om jeg er fantastisk.

Det kom så plutselig. Helt, helt plutselig gikk det opp for meg at jeg levde i en fantasiverden jeg selv hadde skapt. Alle lykkepiller har bivirkninger, lille uvitende jente. Den største og mest vanlige; depresjon.

Leppene hans er formet som ingenting annet i verden. Han har det bredeste smilet jeg noengang har sett, som gjør at alt annet i verden ser trist ut i forhold. Men når han smiler til meg, eller når jeg er den som får ham til å smile, så glemmer jeg verden rundt. Da er det bare oss, da er det bare han.



Jeg vet ikke hva jeg skal frem til. Kanskje er det det at han fremdeles er den fineste jeg vet om. Kanskje er det det at jeg savner ham så jeg ikke får puste. Kanskje, bare kanskje, har jeg et lite håp om at han skal lese dette, og forstå at jeg har forstått, at han ikke lenger trenger å late som.

Den største løgnen av alle:
"Jeg er glad i deg."

Broken poetry

Du trodde ikke jeg kom til å merke det?
At berøringene dine ble færre og mindre ømme?
At ordene du før hadde plukket ut så nøye
nå bare ble kastet mot meg fordi du visste
de en gang gjorde meg glad?
At vi, sakte men sikkert, skled fra hverandre?
Hvilken rett hadde du
til å være den eneste som skulle vite det?

Jeg drømte. Nærmest med fortellerstemme. Som en romantisk film, der hovedpersonen fikk den riktige til slutt. At kjærligheten seiret, nok en gang. Selvfølgelig er det en klisjé, men denne gangen hadde den en vri. Jeg var ikke hovedpersonen. Jeg var ikke den han valgte til slutt. Jeg var den som sto igjen og så på at de var lykkelige.

Han mistet beinet sitt. Det var ikke poenget. Det var masse busser rundt omkring. Det var heller ikke poenget. Det var i drømmen slik som det er i virkeligheten; vi var glade i hverandre. Vi betydde noe for hverandre. Faktisk var vi akkurat der vi er nå. Minnene fantes tilogmed i drømmen. Men der hadde han ei anna som tydeligvis betydde mer. Som han måtte bli hos. Han ville prøve å være venner. Ingen andre visste om oss, så det skulle gå bra. Jeg så dem sammen, hørte tingene de sa til hverandre, de samme tingene vi en gang hadde sagt til hverandre, og det gjorde vondt. Men jeg kunne ikke ikke ha ham i livet mitt heller. Jeg greide ikke å snu meg og gå, fordi jeg visste han ikke kom til å følge etter (ikke bare fordi han hadde mistet beinet...). Han var like god mot meg som alltid, bare ikke på samme måte. Smilet hans var det samme, men det så annerledes ut. For denne gangen var det ikke jeg som fikk ham til det. Av og til så han på meg mens han kysset henne. Av og til så han på meg med det blikket som betydde mer enn hva som var rettferdig mot noen av partene. Jeg var så nær ham, men måtte fremdeles savne... Det var det som var poenget.

"KJÆRE, JEG HADDE AKKURAT EN FÆL DRØM!"
"Hva da?"
"Du hadde mistet beinet ditt. Og så ville du ikke ha meg lenger."
"Dust. Jeg har fremdeles alt der det skal være."

Så rullet han over på den siden jeg vet det gjør vondt for ham å ligge på, og holdt hardt rundt meg til vi sovnet og våknet igjen.

Første natt prøvde jeg å snike meg bort fra armene hans, fordi det ble kjempevarmt. Jeg greide det også, i ca tjue sekunder, fordi han da, i søvne, fulgte etter meg og la armene sine rundt meg igjen. Jeg kunne ikke annet enn å smile meg i søvn. Det var det fineste i verden. Nettene etter prøvde jeg ikke å komme meg unna engang, uansett hvor varmt det ble.



Jeg har en fin tendens til å våkne flere ganger hver natt når vi er sammen. Av og til fordi jeg drømmer at jeg savner ham, og virkeligheten da blir så mye finere. Av og til fordi han plutselig holder meg kjempehardt. Av og til fordi han kysser meg. Og av og til, når jeg våkner og har sett på ham litt for lenge, beveger jeg meg litt mer enn jeg trenger, i håp om at han også våkner litt. Så kysser han meg og spør om jeg ligger godt. Klart jeg gjør. Så sovner vi igjen.


Idag sovnet jeg med en gang jeg kom hjem fra en altfor rask togtur (det virker som om toget ikke kan få meg bort fra ham raskt nok, omg.) Så hadde jeg tidenes ekleste mareritt om kniver som ble stukket inn i skallen min. Nå blir det forsøk nr 2 på å sove uten ham. Det ser jo ikke akkurat lyst ut om det er sånne drømmer jeg skal ha, for så å ikke kunne våkne opp inntil ham. Dette kan bli noen lange dager/uker. Jeg vet ikke når jeg får se ham igjen. Og det er ganske fælt å telle hvor mange dager det var siden sist jeg så ham. Fordi foreløpig er jeg ikke på én dag engang. Wow. Natta.



gjett hvilken som er min. litt som finn willy. hintet er at han er den fineste av alle.