Imagination is the best way

to say "Fuck you" to reality.


Så her sitter jeg og later som jeg ikke er meg selv. Bare fordi at det aaakkurat nå ville gjort pittelitt vondt, hvis jeg var meg. Derfor gjør jeg ikke det. Jeg heter... noe annet. Kall meg hva du vil.

Jeg ser for meg at det er tidlig morgen. Det er bare frostrøyk som kommer ut av munnen min, ingen ord. Jeg ville hatt 3,5 timer på å finne ut hva jeg skulle si, selv om det ikke ville vært nok. Jeg ville ikke greid å formulere meg, selv om jeg var aldrisåflink når jeg øvde for meg selv. Alt jeg lurte på ville ikke kunne bli satt spørsmålstegn ved, uten at noe ble ødelagt. Og jeg vil minst av alt ødelegge.

Jeg ser for meg hva jeg skulle hatt på meg, hvordan jeg skulle sminket meg, og hvordan jeg skulle hatt håret. Og jeg ser for meg at jeg ville sjekket speilet hver gang jeg trodde ingen så meg, bare for å se om jeg så ut som jeg gjorde da jeg gikk hjemmefra. Og musikken, jeg må enda finne ut hvilken musikk som ville passet best til en eventuell tur som det, hva som ville roet meg mest. Fordi det ville jeg trengt. Og togturen, for ja, jeg ville tatt tog, hadde tatt en evighet, og jeg ville tenkt masse på hvordan det kom til å bli, om han kom til å møte opp i det hele tatt, og alle mulige utfall.

Så ville jeg gått av toget. Skjelven, og undrende på om det var noen andre som hadde det som meg akkurat da. Eller om noen kunne se det på meg. Jeg ville stått der en stund, følt meg som en idiot fordi han ikke var der enda, om han nå kom i det hele tatt, før jeg plutselig ville hørt stemmen hans bak meg. Jeg ville ikke kjent igjen stemmen, men jeg ville visst det var ham likevel. Av refleks ville jeg snudd meg, angret litt med en gang, og kanskje snudd meg tilbake. Så ville jeg bedt meg selv om å ta meg sammen, og snudd meg mot ham og sagt hei. Kanskje gitt ham en klem.

Jeg ville prøvd å skjule det faktum at knærne mine skalv, og at jeg hadde oppdaget en helt ny måte å være nervøs på. Kanskje hadde jeg opplevd den en gang før, det der med å ikke tørre å snakke. Men dette ville vært langt forbi det. Lysten til å snakke var der kanskje, men jeg ville glemt hvordan. Hvordan skulle jeg da løyet og sagt at skjelvingen var på grunn av kulda?

Hva som ville skjedd videre er noe jeg ikke tør å innbile meg engang. Men han har lovt at han skal gjøre alt han kan for å få meg til å smile, selv om jeg syns det er en litt for enkel oppgave.


Så fuck you, reality. Denne er til deg, bare fordi jeg vet at jeg vinner.

You're not a land mine

You're not a gold mine
No you're not mine at all

Nja. Jeg tror ikke jeg skal ta sjansen på å spørre om det går ann å dø av trøtthet. Da får jeg bare svar som "Ja, er det ikke noe som heter å 'sovne stille inn'?" Men så trøtt er jeg. Å passe Sebastian er noe av det fineste som fins, tror jeg. Vi bygde hytte, spiste godteri (han gjorde, jeg sparte mitt til idag), så på Peter Pan og hadde det fint.

Plutselig var han veldig opptatt av klokka, "Se på klokka NU, tanteIda." "Ja, nå er den kvart på åtte, vi rekker å se litt til av Peter Pan." Stakkaren så litt betutta ut, og jeg skjønte ikke hvorfor før han plutselig sa "Når ska æ legge mæ egentlig?". Da var klokka ti på åtte, og han skulle egentlig ikke legge seg før halv ni. Ikke legg deg, tenkte jeg, da har jeg ikke noe å gjøre.

Men jeg finner alltid noe å gjøre når jeg er alene. Sebastian sover best hvis det er masse høy (!!) lyd i leiligheten, så jeg satte på musikk, tok den ene katta på fanget, og bare satt der. Og jeg har aldri hatt det bedre, tror jeg. Bortsett fra at det begynte å klø i øynene, fordi jeg visstnok er allergisk mot svarte katter.

Resten av kvelden gikk til The L word, før Storebror og de kom hjem igjen. Da hadde de bestemt seg for å fortsette festen, og jeg skulle være med (visstnok). Om jeg ikke har opplevd drikkepress før, så har jeg det nå. Klokka ble fort halv seks før jeg kom meg hjem.

Så nå sitter jeg her, trøtt som bare det. Familien min våkner jo til liv klokka 9, og da er det mer eller mindre umulig å fortsette å sove. Med mindre man gjør sånn som jeg har lært meg; ta den høyre lillefingeren i venstre øre, og den venstre i det høyre. Da slipper de å falle ut.

Så da greide jeg meg til Rikke ringte. Fineste Rikkegull, som vil ha meg med ut idag. Jeg kan ikke forklare hvor fint Rikke og jeg har det sammen, men det blir fort ikkesåfint når det er andre til stede. Dumme andre. Hvertfall; Rikke, hjærtehjærtehjærte.



Jeg har ingenting å fortelle, egentlig, bortsett fra at jeg har det veldig fint.

"Ida! Kom og se ka æ har gjort!" Ja, da hadde hun tatt Converse-skoa våre (ikke alle, selvfølgelig, det ville ikke blitt plass) og laget et hjerte. Kreativ Isak Peder!

Yndlingssitater

Jeg kommer for alltid til å huske hvor og når jeg hørte/leste disse tingene. De fleste får meg til å le meg skakk, men jeg regner ikke med at det er like morsomt for folk å lese. Men hvertfall, dette er morsomt for meg!

"Don't ever tell anybody anything. If you do, you start missing everybody." The catcher in the rye

"Alltid har det vært slik at kjærligheten ikke kjenner sin egen dybde før i avskjedens time." - profeten

"Jeg lurer på hvor mye de som stapper paprika inni olivener får i timeslønn." -Esperanza

"Liker du tunfisk? Vi har tomat!" -JennPenn

"Har du noengang prøvd å rulle deg selv inn i papir og tenne på toppen?" -Marg om HC.

"Satan, jeg kommer snart til å banne."

"Tegn et gjennomsiktig tre!"

"om jeg skal få poeng på den prøven, så må det være for det fine smilefjeset jeg tegna ved siden av navnet mitt."

"Nei, du skal ikke filme noenting. DU skal være hjemme. ALENE."

"For det meste skjønner jeg ikke hva hun sier, så jeg bare smiler og vinker"

"De eneste trærne han har i hagen sin er to trær, og de er ikke i hagen hans engang."-Edwood

"Døøøh, lehrår, æh dettø ei kjærkø? Svarø æh; Ja.
Døøøh, lehrår, æh dettø en konsentrasjonsleir? Svarø æh; Nei.
Døøøh, lehrår, åssen da' æh Bundestag? Svarø æh; du æh dum."
-Tysklærer Knud

"ka du driv med i ditt andre liv ?"
-"kjører rundt på sparkesykkel"

"Ida, se så stor blodåra mi er!"
"Æsj, HåSe! Jeg vil ikke se... Oh, DEN blodåra."

"Ida, du er så penis." - Sarah

"Ida, du hadde tilogmed greid å få en pornonovelle til å bli romantisk, med måten du forteller på."

"Årh, æ hate deg når du leke dum!"
"Æ LEKE ikke dum!.. oops, det meinte æ ikke"
-lillebror&mamma

"..Så banner du også. Du høres ut som en nordlending." -HåSe

"Ask me how I'm doing, in norwegian."
"Hvordan har du det?"
"Jai ha det bra, jai slike fi-te."
Lourenz & Jennie.

"You gotta freeze right before you stop." chaz

"Ida! IDAA! Isbiln kjæm! Spring ut!" - pappa

"æ SKA ha pæreis."
"vi har ikke pæreis, pappa."
"Æ SKA... Ok, kroneis."

"En, to, tre, fire... ka kommer etter fire, Sebastian?"
*telle på fingrene, tenke litt*
"Lillefingern!"

"Jeg liker stemmen din liksom, men den er ikke akkurat fløyelsmyk."

"Du kan lage en internett side med bare bilder av deg. Den kan hete deiligst dått NÆT." -Jennie

"Katta tenker sikkert 'ÅNEI, få meg bort fra dette beistet!'"
"Eyh, kaller du broren min et beist?"
"Nei, det var katten, følger du ikke med eller?" -Jørgen

"Fortæll mæ nokka spennanes."
"Æ har ikke nokka spennanes å fortelle."
"Men så LYG DA!" -isak

"Han er akkurat som sjokoladekake... Alle liker sjokoladekake, liksom."

Idamariell sier: jeg fikk 5+ da jeg snakka om yngve!
Lars sier: selfølgelig, du er jo dronning av mallorca du
idamariell sier: klart jeg er. og yngve er kongen
Lars sier: haha, tviler Lars sier: han er nokk dronning han også. (Mannen som elsket Yngve, om noen lurte)


"Æ går i 1A, te neste år bynnår æ i 1B." -1. klassing som har lært seg alfabetet hvertfall :)

I don't care if it hurts

I wanna have control
I want a perfect body
I want a perfect soul

I want you to notice
when I'm not around
You're so very special
I wish I was special

But I'm a creep
I'm a weirdo
What the hell am I doin' here?
I don't belong here


Jeg får så lett dilla på sanger for tiden. Sånn som Sixpence none the richer - so kiss me, og Radiohead - creep. Den siste har jeg sikkert hørt femten ganger idag. Og det er cirka sånn jeg føler meg.

Det var overraskelsesbursdagen til Lahr igår. Jeg kom, som den divaen jeg er, en time for sent. Men jeg koste meg masse, mer enn på lenge, og har blitt venn med ei jeg trodde jeg aldri mer kom til å snakke med.

"På en skala fra én til ti, hvor glad jeg er i deg, Ida, så er du elleveogenhalv."
"Hvafaen? Hvorfor ikke mer?!"
Ok, så var jeg kanskje litt hissig igår, på enkelte. Men bare fordi han aldri greier å bestemme seg. Samma det. Tidenes kveld ute igår. Altså, tidenes koseligste, selv om vi mista ei venninne etterhvert (Em? Du skylder meg en forklaring!)... Nå sitter jeg og er helt nazi på telefonen, er paranoid og driver og tror jeg får meldinger hele tiden, og når jeg ikke gjør det tror jeg det er noe galt med den. Yay me!

Men ja, klokka er snart 22, jeg og hodet mitt skal få vår velfortjente søvn straks. Så syns jeg folk har vært elendige til å kommentere :|

Men ja. Vi hadde pinnekjøtt til middag idag, noe som beviser det jeg har mistenkt så lenge; det er snart jul! Ikke forvent julegaver, i'm just sayin'...


I'm a creep, I'm a weirdo. I wish I was special. You're so fuckin' special. (Se den fine musikkvideoen!)

Kiss me, beneath the milky twilight. Lead me, out on the moonlit floor. Lift you open hand, Strike up the band and make the fireflies dance, silver moon's sparkling. So kiss me. (denne er til deg.)

Surrender to your dreams

Idag våknet jeg tidlig. Orket jeg å stå opp? Nei. Så ringte Jeneeffer og fikk meg opp av dvalen, så nå har jeg tilogmed spist frokost. (klokka er 15)

De første sekundene etter jeg i det hele tatt våkna fikk jeg for meg at jeg var gravid. Jeg strøyk meg tilogmed over magen før jeg kom på at Hallo, det er jo ikke LITT mulighet for det engang. Men det drømte jeg altså i natt; at jeg var gravid. Med to mulige fedre, og jeg ante ikke hvem av dem det var. Derfor lot jeg være å fortelle noen av dem om det. I drømmen var jeg allerede fem måneder på vei, og jeg skulle føde. Ting tar ikke så lang tid i drømmene mine, skjønner dere. Jeg hadde ikke fått ordna noenting, fordi jeg akkurat hadde blitt klar over at jeg skulle ha bebis, så det eneste jeg gjorde var å legge masse puter på gulvet. Akk, for en god mor jeg kunne blitt. Så om noen ser meg stryke meg selv på magen i løpet av dagen, ikke fortvil. Jeg er ikke gravid! Han skal hete Benjamin.

Jeg kan ikke fortelle hva jeg skal idag, bare i tilfelle. Jeg kan fortelle imorgen ellerno. Saken er bare at jeg ikke har lyst til å gjøre noooe idag, men jeg føler jeg må. Så egentlig må jeg hoppe i dusjen og sånt (orker ikke), og begynne å stelle meg (herregud, la meg få slippe). Så, ha en fin kveld og sånt. -.-


(egentlig hadde jeg tegnet verdens fineste GravIda (haha, skjønte dere den, eller. gravid-ida, liksom. HAHA)
i paint, men den ville ikke lastes opp.)

I try to say goodbye

and i choke
try to walk away and i stumble
i try to hide it, it's clear
my world crumbles when you are not there

Det er de som sier at glasset er halvtomt, de som sier at glasset er halvfullt, og de som sier "har det virkelig noe å si?". Av de siste er det de som enten tar glasset og tømmer det ut. Heltomt. Og de som velger å fylle det opp. Helfullt.

Men det var ikke det som var poenget, selv om dette var en av de sære tankene som dukket opp i hodet mitt i natt. Herregud, hvor lenge skal det gå ann å tenke på DET, liksom?

Nei, poenget var at en halvfull Netland ringte meg i natt. Klokka var 2. Igår var den første kvelden på altfor lenge at jeg i det hele tatt hadde greid å legge meg før klokka var 3. Men jeg hadde også akkurat greid å sovne da telefonen hylte. Og det var koselig, kjempekoselig, at han ringte, han har ikke gjort det på kjempelenge (les: to uker). Vi snakket i ca 3 minutter før han ville la meg sove igjen...

Jah. Klokka ble halv tre. Tre. Fire. Ti over fire. Kvart over fire. Halv fem. Fem over fem. Halv seks. Halv seks var siste gang jeg så på klokka, og jeg holdt på å klikke. Jeg tenkte på meningsløse ting, ting som fikk det til å stikke langt inn i hjerterota, og ting som ville fått enhver til å le. OG, ting som gjorde meg kvalm. Øynene mine var lukket hele tiden, men søvnen ville ikke ta meg. Så nå som klokka er 11 på formiddagen er jeg så trøtt at jeg er kvalm, men jeg har en avtale klokka 1330. Dessuten tror jeg øynene prøver å poppe ut av hodet mitt.

Ha en fin dag, and all that jazz

you told me you're still here

so how come you always leave
so how come i feel so lonely
so how come i miss you so bad
?

nå har jeg sovet i cirka to timer. klokka er halv seks på morgenen. vanligvis ville jeg vært i dypt koma etter å ha slitt så lenge med å i det hele tatt sovne. jeg ville ikke våkna av meg selv. så vet dere hva jeg våknet av? noen som prikket meg på skuldra. vet dere hvem det var? ikke jeg heller.

to forsiktige prikk. som med den ømmeste hånda i verden. som om noen bare ville si meg en liten ting. ingen sa noe, jeg slet med bare å puste. det var ingenting mer. ingen lyder, ingenting. men jeg var lys våken. jeg våknet ved første prikk, og rakk å faktisk kjenne det andre på ordentlig. da våknet jeg helt. og nå sitter jeg her, og vet ikke helt hva jeg skal tenke. det er som om jeg fremdeles kjenner det i huden. sånn som hvis man nettopp har fått en klem av noen som betyr noe, så sitter den igjen en stund etter den har endt. jeg liker sånne klemmer, jeg vet bare ikke om jeg likte det som skjedde nå nettopp.

idag var jeg uggen da jeg våknet, så jeg bevegde meg ikke ut av senga før klokka var over fem på ettermiddagen (!!). så begynte jeg å kjede meg, så jeg tok alle klærne med forbedringspotensiale og bar dem ut på kjøkkenet, og satte meg ned for å sy. jeg irriterte meg som bare det, inni meg kokte det. så hørte jeg mamma le. da innså jeg at jeg hadde kommet med en frase for meg selv, som mamma syns var morsomt, fordi jeg hadde snakket til meg selv. "Forbanna knappjævel, hvor i helvete ble du av?" eller noe i den duren. det kan ikke ha vært så pent å høre på hvertfall. jeg tror jeg begynner på nytt imorgen. eller, senere idag, blir det vel. for nå er det på tide å prøve å sove igjen, og håper at om jeg blir vekket på ny, at jeg får noe mer ut av det, enn kjedelige blogginnlegg som dette.

the toast

told me it was time to let go

(edit: dette innlegget er fakk'd, og jeg greier ikke fikse det)

Hei folk. De fleste har vel fått med seg at "alle de store bloggerne" skriver Hot/Not-liste. Gjett hva; det skal ikke jeg gjøre! Jeg skal bare skrive NOT-liste, fordi jeg er så forbanna negativ for tiden. Og jeg tror vennene mine er lei av å høre min evigvarende klaging om alt, så nå kan de lese den istedet. Nå vet jeg om en som ville kalt meg teit og sadistisk.


NOT HOT:
-å blåse frostrøyk på rommet
-å ikke få sove pga at det er så forbanna kaldt på rommet
-å sove til langt på dag fordi man ikke får sove før langt på natt fordi det er så sykt kaldt på rommet. jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men det er så kaldt at jeg blåser frostrøyk.

-folk som nusser og susser og er glad i hverandre og lykkelige foran meg. jævler. de gjør det med vilje.
-å savne. herregud, jeg savner dere. jeg orker ikke begynne å skrive liste. netland.
-å skuffe folk. og jeg gjør det hele tiden. hvert minutt, faktisk. jeg kjenner det.


-at busskortet mitt har gått ut. null sosialisering på en stund.
-å ikke ha penger, så jeg ikke kan fylle på busskortet, så jeg ikke kan være sosial.
-å ikke ha noe å gjøre, at det er ingen som vil ha meg (..som ansatt)

-at det er så kaldt ute at man må kle seg fornuftig fremfor å kle seg så man ser ok ut.
-at jeg ikke får oppdatert klesskapet, med mindre jeg gjør som jeg har gjort idag; sydd om klær.
-symaskiner. kan vi ikke bare være venner, liksom?

-filmkvelder helt alene (det var kjempekos første dag. andre dag trengte jeg liksom noen å snakke til under filmen, noen å si teite kommentarer til, sånn som "åh, han er såå kjekk." tredje dag var så håpløs at jeg ga opp.)
-å ikke ha noen å våkne opp med. hvem som helst. men allerhelst en som syns det er ok at jeg ligger i armkroken.
-hysteriet rundt "hva skal jeg kjøpe til min kjære til jul?!". OH my god, hører jeg det spørsmålet EN FØKKINGS GANG til, så klikker det for meg. DU kjenner kjæresten din best. jeg har aldri kjøpt gave til en kjæreste. det ble slutt med min noen dager etter bursdagen hans. han hadde bursdag mens jeg var på kreta, så jeg kjøpte meg litt tid der, liksom. men det ble slutt før jeg trengte å ta 'an heilt ud. Jeg slapp. gjør det slutt, eller få ham til å dumpe deg, så slipper du også, smilefjes.

(og når det gjelder dette bildet...så var jeg der for bare en uke siden. men han ville ha øl)

-folk som snakker til meg på chatten på facebook HVER GANG vi er pålogga samtidig. omg. da må jeg enten ta på offline-mode, faktisk logge meg av, eller være med på de håpløse, tomme samtalene om ingenting som betyr noe. siste gjør jeg bare om jeg er midt i en samtale med noen andre og ikke kan logge av.
-folk som legger folk til på facebook etter å ha møtt dem én gang. jeg mener, jeg har 447 venner på facebook. jeg tror bare det er 30 av dem som ville møtt opp i min eventuelle begravelse. resten ville kanskje hørt det fra et eller annet sted, og gått inn for å snoke en siste gang før profilen ble låst.
-kjærester som skriver sine eviglange kjærlighetserklæringer til hverandre (...selv om de bor sammen, som Jennie hadde et eksempel på). hva pokker er vitsen? igjen trekker jeg inn mitt (eneste) forhold, og kan si det at vi aldri, aldri, aldri skrev til hverandre på facebook. ikke en eneste liten kommentar, ikke et "poke", ikke en dritt. hvis vi var glad i hverandre, så sa vi det når vi møttes. hvis vi savnet hverandre, så møtte vi hverandre så fort som mulig. (og NEI, vi skrev aldri meldinger med en gang vi skilte lag, om at vi savnet hverandre allerede. vi var ingen klisjé. ok, det er løgn)



...og masse mer...

For å være ærlig, så snakker jeg ikke fint om noen nowadays. (det finnes noen unntak. men jeg kan ikke skrive unntakene her, fordi da skjønner folk at om de ikke er nevnt, så hater jeg dem). Alle går meg på nervene, gjør meg kvalm eller gjør/har gjort et eller annet som irriterer meg. Selv om de ikke vet det. Og jeg beklager, og jeg skal fortelle dere alle, og beklage, det jeg har sagt. Jeg må bare komme over meg selv først.

en gang skal jeg glemme

hvor nær jeg var...


Jeg skulle ønske jeg kunne gå 3. klasse en gang til. At alle måtte det. Eller at jeg kan spole tilbake tiden og gjenoppleve det. Det er så mange ting jeg ville gjort annerledes, så mange ting jeg ikke ville gjort, og ting jeg ville gjort mer av. Jeg savner folkene, jeg savner tiden, og jeg savner å ha noe å gjøre. Jeg ville aldri tatt noe av det for gitt, aldri igjen.


Vet dere hva det spesielle med dagen idag er? Nei, det er ikke det at det er 6 måneder siden jeg møtte han som jeg senere kom til å kalle Kjæreste, eller at det er så lenge siden lillebror ble lykkelig. Nei, det er ikke det at det er 12 måneder siden jeg sølte øl over mobilen min så den ble ødelagt, og folk fremdeles kalte meg prinsessa si. Nei, det er ikke det at det er 18 måneder (!!) siden vi først ble ordentlig kjent med Netland & co, eller at jeg fikk høre "sett deg på ham, det blir gøy!" (trompetgutt, noen som husker ham?). Det er ikke det at det er 24 måneder, to år, siden jeg satt ved siden av mamma mens hun prøvde å jobbe, og festet sammen alle bindersene hennes, og at jeg senere dro på kafé med Sten, og heller ikke at det er toogethalvt år siden jeg knuste mitt første hjerte. Det spesielle med dagen idag er... at jeg har innsett at jeg ikke kan late som lenger. merkedag 2k.


nå bli jeg hjemmeværende noen dager. Busskortet er gått ut, og jeg trenger til til å manne meg opp til å spørre mor om jeg kan låne penger. Dessuten har jeg en kvisekrise på gang, så det får kanskje roet seg det også, haha (noen som vet om en god rensegreie? Huden min trenger det på vinteren!). Neida. Det er ikke så ille, men jeg trenger fremdeles en rensegreie, siden min er tom.

Jeg tror jeg kan ha godt av å være alene litt. Sånn, bare en dag eller to (for da blir jeg så rastløs at jeg kommer til å sprekke). Kanskje jeg får ryddet rommet (Yeah, right), og snakket litt med mamma. Så trenger jeg å komme meg bort, når som helst, så om noen vil ha besøk så er det bare å si ifra.



og sånn seriøst; jeg savner å være blond

i've heard it's pretty where you are

i let go

Og der er du. når jeg våkner. der er du. når jeg sovner. der er du. når jeg gjør alt for å ikke tenke på deg. der er du. og jeg skulle ønske du kunne være fæl, at du kunne gjort noe mot meg som gjør at jeg har lyst til å glemme deg, eller noe som gjør at du fortjener at jeg er sur på deg. men der er du. ikke her, du har aldri vært her. men jeg vet du er der om det trengs.



Hah, Rikke og jeg har hatt en fin helg med hverandre, men med alle andre gikk alt annet til pokker. Så da vet vi det; vi har det best når vi ikke trenger å forholde oss til noen andre. For gjett hva... uansett hvor mye oppmerksomhet han har gitt meg, og hvor mye jeg har likt oppmerksomheten, så gidder jeg ikke mer. Nå dreit han seg, og jeg skal aldri snakke med ham igjen. Og ærlig talt, så bryr jeg meg ikke. punktum

Jeg drømmer så fint for tiden. Så våkner jeg, følelsene sitter fremdeles igjen, så jeg blir ikke ferdig med drømmene når jeg våkner engang. Og det er egentlig litt fint. Men jeg savner deg.



Idag er det mandag. Lillebror og kjæresten har 6 månedersdag idag, og det er egentlig litt søtt. Jeg skal ut og møte Jennie og Maria (og Ulrikke?), og jeg har ingenting å fortelle.

Jeg er random idag, som alle andre dager:

Saying I love you

has nothing to do with meaning it

Jeg har tenkt på en ting... (og når jeg sier jeg har tenkt på det, så mener jeg at jeg tenkte på det for 20 sekunder siden, mens jeg spiste en brødskive) Jeg har hørt "jeg elsker deg" av fire forskjellige gutter. Han ene var da jeg var fjorten, da var det liksom ikke noe spørsmål. Men fra ham og til de andre er det noe som har forandret seg; gradene det sies i. For meg er "jeg elsker deg" et "jeg elsker deg", og ingenting annet. Det finnes ikke forskjellige nivåer av det. Mens de siste har vært cirka sånn her: "Jeg elsker deg. Litt.", "Jeg elsker deg. Kanskje.", "Jeg elsker deg. Tror jeg."

Nei. Neineinei. Da venter dere til dere elsker meg helt, at dere elsker meg helt sikkert, og til dere vet dere elsker meg før dere sier noe. Hva skal lille jeg tenke der jeg sitter? At nå, det er nå det skjer, dette er øyeblikket jeg har ventet på; han elsker meg. KANSKJE. Ja, dette er alle jenters drøm. En gutt som elsker meg. LITT. Åh, herlighet, dette har jeg ventet lenge på, å høre at en TROR han elsker meg. Det kunne likegreit vært noen andre.

Men ja. Det skal være sagt at jeg har sagt det til to personer. Han ene da jeg var fjorten. For da var det liksom ikke spørsmål. Det var bare sånn det var. Og han andre som kanskje elsket meg, som etterhvert kom fram til at han gjorde det. Først da visste jeg... Først da kjente jeg at det var helt riktig. Det var kjærlighet på ordentlig.

Jeg er ikke av den oppfatning at man bare kan elske én person i sitt liv. At når man har sagt ordene til en person, så er de oppbrukt. Det er såå mye som spiller inn, og selv om det blir slutt og man sitter igjen og er bitter og tenker at man aldri kanskje elsket den personen, så gjorde du mest sannsynlig det. En gang. Og det kommer ikke til å hindre deg fra å elske igjen, og igjen og igjen.

Når det er sagt er jeg kvalm over meg selv og fjortisforelskelsen min. Men jeg var glad i ham lenge, enda etter det ble slutt. Men "ungdommen nå til dags" sprer rundt seg med forelskelsesfraser, og jeg gleder meg til de også blir voksne nok til å se tilbake og bli kvalm. Hurramegrundt, da skal jeg danse.

Alt jeg ønsker nå er det der klisset. Faktisk. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det. Men jeg gleder meg til å bli forelsket igjen. Finne kjærleik. Den der lille biten, som egentlig er utrolig stor, man bare ikke kan få fra venner, det som skiller venner fra kjærester. Den der kile-i-magen-kjærligheten. (selv om det av og til kiler i magen når jeg tenker på hvor mange som er glade i meg, rett skal være rett). Og jeg gidder ikke legge ut mer kliss, nok kliss for i natt.

Jeg vil bare understreke at ordene "jeg elsker deg" ikke skal behøve å etterfølges av noe som helst. Ikke "mer enn alt i verden", ikke "kanskje", and all that jazz. Jeg elsker deg skal alltid være, akkurat det. Ikke noe men.



Jeg la meg i 21-tiden idag. Men som dere vet, så er alt man egentlig vil i dette huset nytteløst, ønskene dine blir tråkket på og ingen tar hensyn. Jeg sovnet med en finger i hvert øre for å blokke ut duringen av musikk fra rommet til både mamma og Jolly, våknet i 23-tiden av at den ene fingeren datt ut og jeg igjen vurderte om jeg skulle stå og holde veggen oppe så den ikke datt i hodet på meg. Så da var jeg fortapt; da var jeg våken etter å ha sovet en stund, med null sjanse til å ta igjen Jon Blund med det første. Så jeg sto opp, forbannet alle som var så heldige å være rundt, fikk maling på klærne mine fordi mamma har malt døra mi (og alle andre dører i huset) uten å si ifra, snakket litt med en søt Stavangerfyr med østlandsdialekt, før jeg igjen lukket øynene. Guess what; nytteløst! Nå er klokka halv seks på morgenen, og jeg tror jeg bare holder meg våken fram til de andre går på jobb/skole. Så ser de at jeg er våken, så de ikke vekker meg. Og så jeg slipper å våkne av uro og rabalder.

Så derfor har jeg gjort dette de siste timene; lest post secrets! Jeg blir glad og trist og molefonken og rørt og hele pakka når jeg leser dem. Og så føles det godt, for uansett hvilke følelser man sitter inne med, så ser man at det er fler der ute som har det på samme måte, de har tilogmed fått det til å bli ord. OG sendt de inn på postkort. Jeg vil ha sånne postkort, med alle menneskers hemmeligheter på.

I'm gonna keep my head up

like my nose is bleeding

Jeg merker hvor stort behov jeg har for å komme meg ut av huset, og bo for meg selv, når:

*jeg blir vekt klokka 8 fordi de andre syns det er "uvoksent" av meg å sove når de må på jobb/skole (hva skal jeg gjøre fra klokka 8 om morgenen uansett?)

*jeg ikke greier å sette meg ned og lese en bok uten å bli forstyrret av uro og bråk

*jeg blir tvunget til å rydde etter alle andre "fordi du ikke har noe å fylle dagene med uansett."

*jeg ikke engang kan ha rommet mitt for meg selv

*folk maser, konstant, eller klager over ting jeg gjør feil, uten at jeg har gjort noe (ofte er det også det som er feil.)

*jeg ikke får ha tingene mine i fred

*det alltid er et eller annet som er nymalt, så uansett hvor jeg går får jeg malingsflekker på klærne. (ok, bare tre plagg til nå, men det går jo fanden ikke vekk.)

*jeg seriøst aldri får alenetid. Stillhet, takk

*folk enten ALLTID skal vite hvor jeg skal hen "så sent på kvelden", hva jeg gjorde "igår kveld, siden du kom hjem så sent", eller påstår at dette er noe de har rett til å vite. Ellers bryr de seg ikke

*jeg ikke får min stille halvtime når jeg våkner, den som jeg trenger for å unngå at jeg flyr på noen, klikker, og ellers får en muggen dag. Fordi det alltid er noen hjemme.

Fordi mest av alt nå, så ønsker jeg å være alene i mer enn fem minutter, jeg vil kunne sette på høy musikk og danse i stua uten å være redd for at noen skal komme hjem uten at jeg hører dem, jeg vil kunne vente i mer enn fem minutter med oppvasken, selv om jeg vet at det lett kan gå flere dager før jeg eventuelt får tatt den, jeg vil løpe rundt i undertøy gjennom de forskjellige rommene, i hele huset tilogmed, jeg vil kunne komme hjem så sent jeg vil uten å måtte liste meg, jeg vil kunne ta en dusj midt på natta om jeg føler for det, jeg vil se sutrefilmer alene, uten at folk skal komme inn i stua og le av meg når øynene mine er rødsprengte etter å ha tømt ut hele dødehavet på kinnene mine, jeg vil kunne sove så lenge jeg vil, jeg vil sove med musikk uten at folk dunker i veggene fordi de prøver å sove, og jeg vil kunne bestemme over meg selv, alltid. Det vil jeg.

we must stare into a crystal ball

and only see the past.

jeg er muggen, og jeg har en av hver sokk. jeg er blakk, og jeg fryser. What else is new, lzm?

Jeg er ikke like muggen som igår, det skal være sagt. Men slik som igår, så kan man aldri vite hva dagen bringer. Idag er det kafé med Rikkegull, så hun kan fortelle meg hva som egentlig foregår. Så kan vi snakke om noen, og knise (selv om det blir sært for meg...), så kan vi snakke om noen andre, fordi jeg er sur. Så kan vi drikke kaffe og bare kose oss. Æ liår det.




Ooook. Siden jeg ikke fikk publisert dette før jeg stakk, har jeg nå allerede vært og drukket kaffe. Men det var så ubehagelig kaldt ute at vi drakk den så fort vi kunne så vi kunne dra hjem og legge oss på hver vår sofa med pledd over oss. Så da ble det filmkveld istedet, selv om vi ikke rakk å se hele før Susanne kom og henta oss fordi hun ville ha junkfood. Så nå sitter jeg her med dårlig samvittighet, og skulle så sykt ønske at jeg var en treningsperson, eller at jeg hadde kondis nok til å kunne ta meg en liten joggetur. Men kjenner jeg meg selv rett hadde jeg ikke greid å komme meg ut døra engang før jeg var anpusten. Men en dag, en vakker dag skal jeg greie å trene. Og imorgen skal jeg jo gå tur uansett, så det er jo en begynnelse.



Men ja, det ble som igår, for å si det sånn. Jeg begynner å lure på om det er noe med bussen... For med en gang jeg setter meg på bussen synker hjertet mitt, smilet blir borte, og jeg blir plutselig kjempesliten og giddaløs. Og så finner jeg ikke på noe å snakke om. Vanligvis pleier jeg hvertfall å greie å gi fra meg et falskt smil om jeg møter noen jeg ikke har sett på lenge. Idag bare lata jeg som jeg ikke så dem, fordi jeg orka ikke. HVA ER DET SOM GÅR AV MEG?!

Jeg er trøtt, klokka er kvart på elleve. Jeg legger meg, kanskje. Natta, spørsmålstegn

a ten minute dream

in the passenger seat
while the world was flying by

Ok, gratulerer med dagen, da...

Har jeg sagt hvor lykkelig jeg er for å ha badet tilbake igjen? Vi har vel holdt på med oppussinga i 10 måneder nå, jeg har vært uten dusj siden da (...hadde det ikke vært for den nede i hybelen. Men de to-tre siste månedene har vi jo ikke hatt den heller, siden mannen flytta inn. To-tre måneder med dusjing hos andre, wooh.) Så ja, det føles så godt å ha et fungerende bad at jeg har lyst til å dusje fem ganger om dagen, bare fordi jeg kan. Men jeg gjør ikke det. Og nå slipper jeg å gå ned på do, i den kaldekalde gangen vår. Nå er det bare rett ut soveromsdøra, så er jeg der. Det føles så godt, så godt! Så lykkelig er jeg, at jeg skriver så mye, bare om badet mitt. Jesss..


Idag har vært en ikke så veldig god en. Noe jeg ville trodd at den skulle være. Jeg var så glad da jeg våkna, jeg var så glad da jeg sto i dusjen, jeg var så glad da jeg stelte meg, jeg sang tilogmed. Jeg var glad da jeg gikk ut døra, jeg lo tilogmed av Jennie da hun mista bussen, jeg sang, på bussen... Men nei, det har visst ikke så mye å si hvor god starten er, det er masse som kan gå galt. Selv om det egentlig ikke var noe som gikk galt, bortsett fra at humøret mitt ville styre seg selv idag, og kræsja i en grøft.

Men hei, det beste som noengang er skapt er en ny dag. Det finnes alltid nye dager. Og jeg har planer om å gjøre dem bedre enn idag.

Folk klager på bloggen min. At jeg skriver så mye personlig. Men det er for det meste bare mine nærmeste som leser den, og dere andre blir mer klar over hvordan det er å kjenne meg når jeg skriver det jeg føler for. Hvorfor skal man alltid følge tonen resten av koret synger i? Det blir som å måtte pugge ni tall og benekte at jeg har en sjel. Hei, dette er meg, hold kjeft.



jeg har redigert bildene mine idag. Superlol, jeg har fått nytt redigeringsprogram jeg ikke skjønner et skvip av. Forbered dere på mange ikke-bra-redigerte bilder fremover. Jeg må prøve meg frem
i know you have a heavy heart
i can feel it when we kiss
what's so pretty in the daylight
by the moonlight will be lost

there is no such thing as

"you choose your own destiny"
you are what you are
and that's all you'll ever be

Jeg vet ikke jeg. Om du bare hadde holdt kjeft, så ville jeg ikke merka om du ble borte. Og jeg ville aldri savna deg, aldri tenkt på deg, aldri lurt på hvorfor jeg aldri hørte noe fra deg. Fordi det er sånn vi er. Men nå har du forandret hele den greia, og om du plutselig hadde vært helt stille nå, så ville jeg visst at det var noe galt. Dumme, dumme du.

Jeg har hatt en fantastisk helg. Eller, litt blanda følelser når det gjelder fredag, men i det store og det hele, så hadde jeg det kjempefint. Alt på grunn av Rikke. Og litt Sten. Og litt Susanne. Halloweenfest, Sørlandssenteret, filmkveld og pizza. Og fiksing av båten til faren til Rikke. Jeg følte meg som et friluftsmenneske. :p

Nå skal jeg straks møte Jennie. Jeg vet ikke når, jeg vet ikke hvor, jeg vet bare at det er snart.

Jeg har vondt i magen.

Jeg har tydeligvis ikke så mye å fortelle, sorrii.

mindre enn tre

anzhelika, som sier hun er glad i meg for den jeg er
rikke, som sier hun elsker meg
maria, som sender melding fra oslo for å la meg vite hvor mange som er glad i meg
susanne, som lar meg vite at hun er der, no matter what
victor, som lar meg vite at jeg alltid har en ny sjanse, og om jeg ikke har det, så er det ikke min feil
jennie, som ringer meg, selv når vi ikke har så mye å si

th, som bare sitter der, samtidig som vi vet at vi har hverandre
malene, som lar meg vite hva som skjer
morten x2 som forklarer hvor nydelig jeg er, og at det ikke alltid kan være min feil, og at det alltid er en grunn til det jeg gjør
mamma, som egentlig mener alt godt

og meg selv, som alltid er skeptisk

...for å oppsummere kvelden

I'm wide awake

it's morning.

Det føles SÅ godt å være våken nå. Det føles så godt å få med seg Fader Vår på P1, fordi det indikerer at klokka ikke er stort mer enn 9. Det føles så godt at jeg allerede da var ferdig med frokost, kaffedrikking og det groveste stellet, og at jeg fikk gjort alt det i stillhet. Fordi ja; idag var jeg våken før klokka var 8.

Jeg har fått en fæl kvise midt i panna. En underjordisk en, som bygger seg opp som en vulkan og opptar nesten halve panna mi. Og jeg kan ikke gjøre noe med den. Flaks det der.

Idag har MARIAMIN bursdag! GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN, JENTA MII. HJÆRTE, HJÆRTE, HJÆRTE OG KLISS KLASS. Så klokka 13 skal vi møtes på kafé, jeg vet ikke hvem/hvor mange vi blir, men jeg vet at Maria og Jennie kommer, så da kan det ikke bli så galt uansett.

Igår var også en fin en, selv om jeg ikke var oppe fullt så tidlig. Jeg våknet til kosemelding fra Rikke, med spørsmål om vi skulle ta en kafétur, eller om vi skulle ha filmkveld. Siden jeg allerede hadde planlagt filmkveld med noen andre akkurat den kvelden måtte det bli kafé.

Rikke, distré som hun er, hadde glemt kortet hjemme, så mammaen hennes (fantastiske mennesket som hun er, på alle måter) måtte komme til byen med det. Da fant Rikke ut at hun kanskje måtte få tak i kostyme til storebror sin Halloween-fest på fredag. (denne gangen skal jeg kle meg ut som svineinfluensa :)) Hun kjøpte fe-vinger og tryllestav på barneavdelinga på H&M, og kommer nok til å bli riktig så fin.

Så ringte A, som jeg skulle se film med. "Jada, jeg kommer i 8-tiden. Neida, null stress. Men du? Rikke lurer på hvorfor ikke hun er invitert." Så da ble det til at Rikke ble med meg opp til Slettheia for å holde meg i hånda under "filmen som har skremt hele USA."... Men ærlig talt, så ille var den ikke. Jeg hylte én gang, var litt friika ut under deler av den, men sitter igjen med ingenting. Slutten var elendig, veldig Blair witch project-vibber over hele filmen (heeele denne var også filmet med kamera som hovedpersonene hadde med seg rundt omkring i huset.) Men ja.. Paranormal Activity var grei underholdning, men ingenting mer. Amerikanere er lettskremte, hvem skulle trodd det..? (nå leste jeg akkurat kommentarer om filmen; "one of the scareist movie ever dont see it if u under 12 u wont sleep after it im tellin u". Så ja, ikke se den hvis du er under 12. x)

Storesøster er kommet hjem fra Spania, bestefar er vel mer eller mindre frisk (lungebetennelse, IKKE svineinfluensa), og reiste hjem idag tidlig. Sånn type, to minutter før jeg sto opp. Hva er det med at jeg aldri får sagt hade til folk?

Værmeldinga lovte storm, og dette ser lovende ut. Hurra for vind og knirking fra loftet.

:)

StenAndre - sier:
I <3 U Ida
men det viste du sikkert allerede

when i say i want you,

i mean i want you...out of my life

Jeg vil ikke dele hemmeligheter likevel.

Jeg sovna klokka 20 i går kveld. Så våknet jeg igjen klokka 00 og fikk ikke sove igjen. Jeg lå og vrei meg i nesten to timer før jeg ga opp. Da så jeg den siste episoden av Gilmore Girls. Og jeg gråt som bare det, og det er den beste sovemedisinen for min del. Så vrei jeg meg i hvertfall en time til før jeg sovna.

Når jeg sover så lenge drømmer jeg masse rart. For eksempel drømte jeg at jeg sykla til skolen. Det har aldri skjedd. Så drømte jeg at jeg var kjæreste med Rune Andersen, helt til det viste seg at han var faren til min gode venninne Susanne. (Jeg leste Se&hør før jeg sovna, og der var det et stykke om Rune Andersen, sikkert derfor). Så skiftet det over til en sær drøm om Jonas, en skoletur, en bratt bakke og en skoleklokke som ringte for å la oss vite at vi allerede var ti minutter for sene. Drømmen utviklet seg til at vi satt i timen og skulle tegne en kjole. Glamourmodell-bestevenninna mi (som ikke lenger er venninna mi, bare for å ha det klart), sa at hun ikke likte designet mitt, men selv hermet hun som bare det. Barneskolen all over again.

Plutselig hadde jeg på meg kjolen jeg hadde tegnet, og jeg skulle gifte meg. Røde eller hvite blomster på kjolen? Hvem brydde seg, jeg ville ikke gifte meg! Jeg prøvde å si ifra til mamma at jeg ikke var klar for dette, men hun holdt på med de siste forberedelsene, så hun var opptatt i telefonen. Så der satt jeg, i senga til mamma, med laptopen på fanget og sminka ved siden av meg. Jeg hadde dårlig tid, men ville logge meg på msn slik at noen kunne stoppe meg. Da kom lillebror inn på rommet og spurte hvor alle folka hadde blitt av. "I kirka, de gikk for fem minutter siden. Men kjære lillebror, jeg vil ikke gifte meg!" "Synd", svarte han, smilte og gikk sin vei.

På vg.no var det lagt ut en video av noen unger som grisebanka ei gammel dame. Videoen varte i fem minutter, der de drev og jaget henne og slo henne ned med et skilt, og lagde fæle hylelyder. Jeg måtte velge mellom å se filmen, eller sminke meg. Jess, jeg valgte filmen.

Jeg sto og beundret meg selv og kjolen i speilet leeenge, før jeg tok på maskara. Så kom de fæle hylelydene igjen, og så våknet jeg.

Herregud så sære drømmer jeg har, just sayin'

Nothing left to gain from remembering

Rommet mitt er rotete, hodet mitt om mulig mer. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre alt det jeg vet jeg burde.

Igår hadde jeg det fint. En stund. Pus var innom i et halvt minutt, bare for å si hade. Jeg har blitt så vant til det at det ikke gjør vondt lenger. Ingenting gjør særlig vondt lenger, skal dere vite. Og igår, i til sammen en time, hadde jeg det så fint at jeg trodde jeg skulle sprekke. Og så ødela jeg alt.

Alle vennene mine var der, gamle og eldre. De gode, de søte, de fantastiske. Og jeg la plutselig merke til hva alle sammen gjør for meg. Alt det de gjør for å... jeg vet ikke, gjøre meg glad, eller hva enn. Men det er ikke bare derfor de gjør det; de gjør det fordi de er sånn. Og det gjør meg enda gladere.

De hjelper meg å stikke av og gjemme meg (ikke heelt bokstavelig), når det er folk jeg helst ikke vil møte på vei til do i et overcrowded hus. De holder meg i hånda, de gir meg resten av øla si fordi de vet jeg ikke har med meg drikke, de kaller meg bestevenn, de gir meg klemmer, de leter etter meg bare for å spørre om det går fint, de passer på meg, de holder et halvt øye med meg hele tiden, de redder meg fra pinlige samtaler, redder meg fra mindreårige som legger ann på meg (fordi jeg er for snill til å be dem stikke av, eller avbryte samtalen fordi det blir for dumt). De ler med meg, av meg og for meg. De ringer meg om de ikke er rundt meg, de sender meldinger bare for å vise at de tenker på meg, de gir meg klemmer hver gang vi møtes, de hjelper meg å tenke når hjernecellene har tatt ferie, de gir meg råd, samtidig som de lar meg ta mine egne dumme valg.

Netland, Lahr, Elisabeth, Cecilie, Maria, Ulrikke, Rikke, Jennie, Emilie... Takk!