I can not stay in your grip
you hurt my nose
'cause you squeeze too hard (let go of my head)
det er lørdag, vi er tre venninner og et utall gutter jeg aldri har sett før, sånne som drikker rusbrus og vanligvis er altfor tøffe og kjekke til å snakke med meg, jentene drikker vin fra melkeglass fordi vi har mistet oversikt over hvilket vinglass som var hvem sitt og vi skåler som om det ikke skulle vært noen morgendag. ønsketenking for de fleste her, vil jeg tro. så får jeg melding fra han i huset rett der borte, om at han har lagt tingene jeg en gang glemte der i postkassen og at jeg kan hente dem når jeg vil. vil helst ikke se deg, men ring på om du må. jeg tar på meg sko som er minst fire størrelser for store og subber over gata, tar tingene mine fra postkassa, ringer på og går min vei som best jeg kan. ser tilbake mer enn én gang for mye, mot en dør som aldri blir åpnet.
dobbel betydning og billedlige klisjéer.
vi snakker om å se fremover, om alt som skal skje og alt vi skal gjøre og hvor morsomt vi skal ha det. jeg vil fortelle dem at sikten er så mye klarere når jeg ser tilbake, det ligger der, så så så klart uten rom for forandringer (med mindre du tenker dem frem), for gudene vet hvor mange av planene vi legger i hvitvin-og-en-cider-rus som kommer til å endre seg eller bli glemt og derfor mest blir som en tykk tåke for meg. om noe ser jeg ned. som om jeg lever i nuet uten bekymringer og alt er fint og flott og spontant og det er jo positivt, sant? nei. jeg ser ned, på føttene mine som ikke beveger seg noe sted, som helst vil gå bakover, det føles som jeg aldri kommer meg fremover uansett, og det er vondt å stå i ro for lenge, ett skritt frem og avogtil tre tilbake, mens helst vil jeg bare at de skal få meg bort herfra. det går ikke så fort når skoene jeg har på meg er minst fire størrelser for store og får meg til å føle meg så liten.
en gang skal jeg fylle dem. kanskje. bare få meg bort herfra først.
