Don't you let me go tonight

Her er sangen som får meg til å være i grenseland til å begynne å gråte for tiden.

Jeg er litt i grenseland for tiden, punktum

Det er like før jeg sprekker

det er like før jeg koker over

det er like før jeg klikker

det er like før jeg tar bussen opp dit og ringer på

det er like før jeg sier ordene "Jeg savner deg"

det er like før jeg gjør ting jeg aldri ellers ville gjort

det er like før jeg gjør hva som helst

det er like før jeg når grensen og faller over

Jeg tror jeg omdøper fredag til fornuftigdag. Jeg har begynt å bli sååå fornuftig på fredager. De tre siste, hvertfall.. Men jeg vet ikke hvor fornuftig resten av helga blir, fordi jeg ikke kommer til å ha noe å gjøre, fordi busskortet går ut idag og jeg ikke har råd til å fylle det på. 350 kroner, anyone?

Folk skal på party imorra. Jeg skal henge med Jennie, fordi hun har flyttet sånn at det nesten er gåavstand til henne. Hadde det ikke vært for de elendige bakkene ville jeg gjort det hver dag. Istedet gjør jeg det bare 2-3 ganger i uken, om jeg har en god uke. Fordi hos Jennie er det godt og varmt.

Paulo Coelho sine bøker ligger foran meg, og lurer på om jeg skal ta initiativ til å bli overveldet av greatnesss. Jeg føler meg som en annen person etter jeg har lest bøkene hans. Og akkurat nå har jeg lyst til å føle meg som en annen person. Snakkes.

if this is you giving me another chance

i won't take it

Part II

Det føles surrealistisk med en gang telefonen ringer og jeg ser navnet hans. Jeg blir svimmel, som om noen tok tiden og kastet den tilbake tre måneder. Tiden liker ikke å bli kastet, og kanskje det ikke er meningen at vi skulle kunne begynne der vi slapp. Tiden jobber mot oss, og hodet mitt surrer.

Det eneste som er forandret er temperaturen. Når vi legger oss er det ikke lenger så varmt at vi ikke greier å sove. Vi trenger ikke å ha hver vår dyne for å selv tilpasse hvor kjølig vi vil ha det eller hvordan vi vil ha dyna. Nå sover vi under samme dyne, for å slippe å gjøre nettopp det, og jeg kjenner igjen varmen fra kroppen hans som om jeg sist skulle kjent den igår. Det er ikke juni, det er oktober. Det er ikke sommer, det er høst. Det er ikke varmt, det er kaldt. Kjempekaldt. Og alt jeg ønsker er å kunne komme nærmere.

Han holder ikke rundt meg som han pleide. Armene hans ligger løst oppå meg, som om han gir meg muligheten til å stikke av, som om han vil gjøre det enklere for meg. Han har ikke sagt det med ord, men tilliten han lovte meg har jeg fremdeles ikke sett snurten av. Jeg ser det tilogmed på ham når han sover; det ser ut som om det er bare ham i senga, som om han ikke vil venne seg til å ha meg ved siden av seg igjen. Jeg vet jeg ikke fortjener noe annet, jeg vet det aldri kommer til å bli det samme.

Hva om jeg innser at det jeg har følt bare var savn etter å ha noen. Ikke ham, bare noen til å holde rundt meg når jeg sover, noen som ser på meg på måten han gjorde, og det å ha noen som var litt mer glad i meg enn noen andre. En kjæreste som jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde, fordi jeg holdt ham i hånda. Kommer jeg til å gjøre det samme, bare stikke av som den feigingen han fikk meg til å innse at jeg er? Og verst av alt; kommer han til å forvente det? Ligger han der og venter på at det skal skje?

Han har tatt meg inn igjen. Bare når det ikke er noen andre der, når han vet han er alene en hel natt før noen kommer hjem. Og før den noen kommer hjem må jeg være borte. Er det sånn det skal være?

Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri stukket. Da ville jeg bare blitt hos ham, og ventet på at det skulle bli bedre, at vi skulle greie å fikse det. For nå er det for sent, og jeg ser hvor godt vi kunne hatt det.

if she really knows the truth

she deserves you

Nunca mais vou te amar.

Fordi jeg tror ikke hun noengang har visst sannheten. Fordi da ville det ikke vært meg hun hata. Og jeg syns akkurat det er tragisk nok i seg selv.. Jeg bare lurer på hva hun tror. Altså, hva hun tror er sant. Men om hun faktisk vet det, så er hun like dum som hun gir uttrykk for også, og da fortjener hun deg. Og alt det dumme du gjør. For et fantastisk par dere ville blitt.

Jeg er lei av måten du behandler/ikke behandler meg på. Flaks det der, at jeg ikke fant ut av det før det var for sent. Og du er ikke så "awzm", du er ikke så tøff, har jeg funnet ut. For du tør ikke være sånn når vi er alene. Hvor AWZM er du egentlig uten kompisen(e) din(e)? For jeg er nemlig awzm både med og uten :)

Sia - academia

You can be my alphabet and I will be your calculator
And together we’ll work out on the escalator
I will time you as you run up the down
And you’ll measure my footsteps as I blow through this town
The mean of our heights is divided by the nights
Which is times’d by the daggers and the route of all our fights,
The pass of your poem is to swathe me in your knowing
And the beauty of the word is that you don’t have to show it

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love

I am a dash and you are a dot
When will you see that I am all that you’ve got
I’m a binary code that you cracked long ago
But to you I’m just a novel that you wish you’d never wrote
I’m greater than x and lesser than y,
so why is it that I still can’t catch your eye?

You’re a cryptic crossword, a song I’ve never heard
While I sit here drawing circles I’m afraid of being hurt

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love

You’re a difficult equation with a knack for heart evasion
Will you listen to my proof or will you add another page in
It appears to me the graph has come and stolen all the laughs
It appears to me the pen has over analysed again
And if I am a number I’m infinity plus one
And if I am four words then I am needing of your love
And if you are a number you’re infinity plus one
And if you are five words you are afraid to be the one

Oh academia you can’t pick me up
Soothe me with your words when I need your love Academia



Morning, y'all. Jeg vil bare si at jeg liker at folk anbefaler meg å lytte til sanger de føler beskriver meg, noe jeg har opplevd, en sang de vet jeg vil elske, eller bare en sang som minner dem om meg. Denne gangen er det Maria som sendte meg melding fra Sandnes... Ja, jeg har hørt sangen mange ganger før. Ja, jeg har lest gjennom teksten. Men Maria fant ut at teksten passet til meg, og dette gjorde at jeg ble så nysgjerrig at jeg konsentrerte meg om hvert ord før jeg satt dem sammen til setninger, og fant ut at hun har ganske så rett i det hun sier. TAKK, MARIA. Begrunnelsen hennes var noget intern, trur eg, iogmed at hun har et sterkere bilde på det ANONYM trodde han/hun satte på spissen i kommentaren jeg fikk. "...jeg tenkte litt på deg og dine gutter.", sa Maria.

Apropos; jeg var på kafé med Henriette idag. Det var kjempekos, og jeg var kjempebortskjemt. Allerede på torsdag skal vi møtes igjen og fikse noen greier som hun ikke turte å gjøre alene. SuperIda stiller opp, iogmed at jeg ikke har noe bedre å gjøre. Men her kommer "apropos'en" min inn. For det er ikke apropos kjøttkake, det er apropos meg og gutter. Henriette fikk meg nemlig til å se ting i et litt utenfra-perspektiv, da hun sa "Jeg tror du er den jenta i Kristiansand som har flest gutter. Og da mener jeg ikke at du ligger med dem, men at du alltid har noen etter deg. Du vet det er sant, så ikke nekt for det." Og den har jeg tenkt litt på. Det er jo alltid så mye fremogtilbake og oppogimente med meg og disse guttene. Men så skal det også være sagt at jeg er litt for jente når det gjelder analysering, og litt for guttete når det gjelder "Vi er bare kompiser.". For når jeg sier det, så mener jeg det. Det får da være måte på. Og faktisk sier jeg det veldig ofte. Sist jeg ikke sa det var det bevisst, og han endte opp med å bli min kjæreste. Og om det er noen jeg er i gråsoner med, så sier jeg det som det er; JEG VET IKKE.

Og med enkelte av guttene skulle jeg ønske jeg visste. Eller at jeg visste FØR... Fordi jeg har brent meg, opptil.. jah, ganske mange ganger. Det er ikke bare jeg som brenner. Og om jeg gjør det, så er det som oftest ikke med vilje. Så vet dere det, HATERS.


Jeg liker dagen idag. Dagen idag har vært fin. Jeg har fått besøkt Jennie, og gått hjem på rekordLANG tid. Idag brukte jeg fire minutter mer enn det jeg vanligvis gjør. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at jeg snakka i telefonen med maria 85% av veien og jeg måtte stoppe og puste for å kunne si noe, fordi veien stort sett består av oppoverbakker. Eller fordi jeg tok det jeg trodde var en snarvei, men som når jeg tenkte meg om egentlig var lenger. Jeg HATER å ha tre veier å velge mellom når jeg skal gå et sted, når den ene ikke er helt sikra å være kortere enn den andre.

Nå tror jeg det er natta. Eller kanskje jeg skal skaffe inspirasjon på blogger, og kanskje sy litt i kveld også?



I mitt tilfelle ville bildet hett Play Me. Utrolig nok...
Mannen bak bildet har valgt å kalle det Life is a GameBoy.

somewhere only we know

"

Jeg vet ikke hva som gikk av meg den dagen, og hvorfor jeg hadde så behov for å dra dit. Støvet har ikke lagt seg enda, og jeg har fremdeles ikke rukket å skjønne hva som skjedde. Alt jeg vet er at han var der, jeg var der, og at det føltes altfor godt å se ham.

Jeg tok frem iPoden min, iførte meg ullsokker, vinterjakke og et stort skjerf, og gikk ut døra. Egentlig visste jeg ikke hvor tanken kom fra, jeg visste bare jeg måtte dit. 17 minutter i buss, 14 minutter fra busstoppet og opp i skogen. Jeg skjønte at jeg ikke burde gjort det, at det kunne gå galt, men samtidig føltes det riktig.

Det hadde vært slutt i tre måneder, og jeg hadde ikke vært der siden. Det var vårt sted, stedet mange hadde vært på, gått gjennom, men som samtidig få visste om. Virkelig visst om. Jeg trengte å se det en siste gang, for å kunne se tidene vi hadde brukt der i perspektiv. Med et mer realistisk perspektiv enn det klissete romantiske jeg hadde minner om. I tillegg er det blitt høst, så jeg kunne se på det med andre øyne.

Jeg begynte å bli sliten allerede halvveis, fordi jeg ikke hadde noen til å holde meg i hånda og halvveis dra meg opp. Jeg var ikke forberedt på å møte noen, så jeg skvatt til da et par på alder med mamma kom gående mot meg. Det er jo et fint sted å gå tur på, var alt jeg greide tenke. Nærmere toppen fant jeg ut at de ikke var de eneste...

Aldri har jeg vært så overrasket, aldri har hjertet mitt banket så fort. Om det var grunnet den lange bakken eller synet som møtte meg er jeg ikke i stand til å vite. Hodet mitt kokte, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Han fikk øye på meg, og det ville uansett vært for sent å snu.

Vi greide begge å skjule overraskelsen vi hadde smurt over ansiktene våre, og komme med et hei. Jeg så på ham at han helst ville løpe lenger inn i skogen. Jeg ville løpe i motsatt retning. Men det ville blitt for dumt. Vi skyldte hverandre dette.

"Jeg var i området, og tenkte jeg likegreit kunne ta en tur hit. Luften er jo så god her.", forklarte du.
"Ja, jeg også..." var det eneste jeg greide si. Han lo sarkastisk og sa "Du bor ikke i nærheten engang." Jeg underkastet meg litt, pyntet litt på sannheten, og sa jeg ville gå tur et sted jeg kjente og ikke ville gått meg vill på. Han kjøpte den. Etter det gikk praten lettere, vi snakket om nåtid og fremtid fremfor fortid. Vår fortid. Men vi visste det måtte komme.

"Du ødela meg, du er klar over det?", spurte han plutselig, etter en liten stund med stillhet.
"Unnskyld."
"Og måten du gjorde det på var feig."
"Unnskyld." Jeg greide ikke å se på ham, og fant meg heller et fuktig blad å fokusere på, samtidig som jeg gjemte meg i skjerfet.
"Altså, jeg skjønner du ikke så noen annen mulighet, men du kunne foreslått at vi skulle møtes!"
"Unnskyld. Virkelig." Aldri før har jeg ment de ordene så sterkt som da. Ordene hans stakk så dypt, noe jeg ikke hadde sett for meg way back when... Jeg så for meg at han ikke hadde snakket med noen om det, siden ordene hørtes ferske ut. Som om det var noe han kom på akkurat da.

"Jeg var alltid glad i deg. For alltid, glad i deg. Og jeg angrer..."
"På hva?"
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal svare. Jeg fortsatte å stirre i bakken frem til han forlanget at jeg skulle se på ham. Jeg har aldri sett ham så sår før. Jeg ville aldri se ham sånn, aldri være den som gjorde ham sånn. Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre for å skaffe tillit hos ham igjen, så vi kunne være venner. "Jeg har savnet deg.", hvisket jeg. Han tok et dypt drag, pustet ut, som et tungt sukk. Så var han stille litt. "Jeg har savnet deg også. Men det er ingen god idé..." "Alt jeg ber om er at vi prøver oss som venner..." Stemmen min hørtes nesten desperat ut, enda så lavt jeg snakket. "Jeg vet ikke..."

Det begynte å bli mørkt, og jeg ville komme meg ut av skogen før det ble sånn at jeg ikke kunne se stien. Han skulle andre vei. Han kjenner veien som sin egen bukselomme og kunne blitt der til stjernene kom fram. Slik vi hadde gjort den gangen i sommer. Men han så på det som en mulighet til å komme seg lenger bort fra meg enda raskere, og reiste seg for å gå samtidig som meg. "Vi snakkes.", sa han, han sa alltid det, selv når han ikke mener det. Slik som da det ble slutt og han først hadde sagt han aldri ville snakke med meg igjen. Det var som en refleks, som om det alltid måtte være det siste han sa.


Nå vet jeg ikke hva vi er, hvor vi er, eller hvor vi går herfra. Jeg vet bare at han mente det han sa denne gangen, og at det føles godt å kunne snakke med ham igjen. Fordi jeg har savnet ham, og savner ham. Han lovte meg at vi ikke skulle bry oss om andre denne gangen. At vi skulle finne ut av alt selv denne gangen, og at ingen andre trengte bli involvert. Selv vet jeg ikke hvor involvert jeg bør bli...
"


HEI, idag har jeg gjort ingenting. Annet enn å støvsugd både oppe og nede, ryddet rommet, vasket kjøkken og lagd mat til lillebror. (og sjekket mobilen fem ganger i minuttet) OK, så er ikke det 'ingenting', men jeg må ut av huset for å få gjort noe. Mamma vil hvertfall ha meg ut av huset, det ga hun ganske grei beskjed om ista. Flaks at jeg ikke bryr meg.

Imorgen skal jeg henge med Henriette som jeg ikke har sett på en måned. Det blir godt. Derfor bør jeg vurdere å få meg litt søvn. Og jeg er lei av å skrive, og lei av dustedataen til Jolly som tydeligvis har skaffa seg virus. Jess, jeg legger meg i håp om å få noe mer fornuftig ut av morgendagen. Kanskje jeg, kanskje vi, finner ut av noe. Jeg trenger hjelp til å vite hva jeg tenker. Men det er bare fordi jeg er trøtt.



Skal jeg bli blond igjen? :)

one day

maybe our dreams will become memories

Jeg har ikke flere sider i Moleskine-boka mi. Jeg har faktisk skrevet den ut. Perm til perm, med gudene vet hvor mange sider. Det vil da si at jeg ikke har noen andre steder å få ut tankene mine enn bloggen. Og om dere ikke liker emo-innlegg, eller hvis dere liker å tro jeg er überlykkelig (noe jeg er, store deler av min tid), så bare ikke les.

Først av alt; jeg syns det er dritubehagelig å treffe på folk jeg ikke har møtt på lenge. Pga spørsmålet "Hva gjør du for tiden?". Jeg føler meg så ubrukelig, som en slask, jeg føler meg... under gjennomsnittet. Jeg føler folk ser ned på meg, og jeg er da ikke sånn! Folk ser kanskje ikke opp til meg, men folk har da hvertfall sett bortover på meg. Og jeg har alltid greid å holde meg et lite stykke over gjennomsnittet. Men hey, for all del, når jeg føler det sånn selv, hvorfor skulle da andre se på meg på en annen måte? Og jeg vet jeg skuffer folk (les: mamma), og jeg vet folk ser på meg som et lite utskudd akkurat nå. Men jeg fortsetter å fortelle meg selv at det bare er en overgangsfase. Yeah, right. For noen dager siden tok jeg meg selv i å lyve om hva jeg drev med. Ja, jeg løy på meg en jobb. Hvor, når, hvordan, hvorfor, hvor mye tjener du, hvem jobber du med? Å, som jeg skulle ønske det var sant. Alt det jeg sa. Det ville vært en drøm.

Jeg har ingenting å våkne/stå opp til. Jeg våkner, går på toalettet og vasker ansiktet, lager meg frokost om jeg ikke er uggen, ligger på sofaen og stirrer inn i veggen (vi har faktisk ingen kanaler på tv'n, så), sitter på dataen, dusjer, steller meg til ingenting, jeg har jo ikke noe liv, drikker morgencappuccinoen min mens jeg sjekker ut diverse nettsteder for å se på livet alle andre lever, svarer på meldinger jeg kanskje har fått i løpet av natten, og stikker ut med Maria. Det har blitt så vanlig. Ikke at jeg klager, Maria er gullegod. Jeg kjenner bare at jeg har skaffet meg et liv som er null liv, ingen overraskelser eller variasjon, alltid det samme gamle. Har jeg et tidsskjema jeg må følge streiker jeg, sånn som imorra når jeg skal møte mamma klokka 1330, og Ingrid klokka 14. Jeg har bare lyst til å legge meg under dyna og gjøre ingenting.

Jeg er lei av å gå rundt og føle meg dårlig. De siste to ukene har jeg vært kjempeuggen de to første timene etter jeg har stått opp, og den siste uka har jeg i tillegg vært knallforkjøla. Selv om dette selvfølgelig ikke er de eneste måtene jeg føler meg dårlig på. Les over.

Jeg savner dere så! Ingrid får jeg som sagt se imorra, Sarah på søndag (for første gang på snart to måneder), og Netland så jeg på lørdag. Netland har reist igjen, og når de to andre også vender nesa nordover/vestover/østover igjen, så er jeg tilbake. Ting er virkelig ikke de samme uten dem. Jeg vet ikke hvorfor jeg har innbilt meg at det skulle være det, men det... Ja, det er virkelig ikke det samme. Det er alltid noe som mangler, ingenting er helt fullkomment, uansett hvor koselig alt er. Sånn helt seriøst, kom hjem. Jeg trenger dere mer enn dere aner. Spesielt Netland, selv om det virker som om altfor mye har forandret seg etter han dro. Jeg må dele ham med så mange fler, og det merkes. Netland, jeg savner deg på flere måter enn du skulle tro gikk ann.

Tina har reist til Spania. Først for en måned, deretter for to år. Selv om dette er en lettelse for meg, iogmed at det blir gnaging fra færre personer, er det også færre personer for de resterende å gnage om. Altså, gnagingen står i like kraftig som før, bare fra færre personer. Og jeg, som nesten aldri er hjemme når det er andre folk, siden jeg stikker før folk kommer hjem fra jobb, eller fordi jeg har sovet hos andre, får selvfølgelig skylda for alt som skjer/ikke skjer i huset. Fordi de ikke kjenner meg, sikkert. Og med "de", så mener jeg mamma.

Akkurat nå hater jeg verden litt. Og jeg har så mange fler grunner. Så nå skal jeg komme meg bort litt, til drømmeland, der alt er mulig og kun min egen underbevisste fantasi setter grenser. God natt, eller noe sånt...

loltorsdag

"Hallo, det er Ida?"
"Ida Schjelderup?"
"Dooh."
"Ja, det er [insert random navn] fra Vesterålens Naturprodukter."
"LOL."
*legge på*

Lololol. Imorgen skal jeg muligens drikke vin med en. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal si ja. Nå skal jeg føne håret og komme meg ut av huset før jeg klikker.

You're probably

holding hands
With some skinny, pretty girl that likes to
Talk about bands and
All I wanna do is ride bikes with you
And stay up late and watch cartoons

Jeg tror jeg skriver dette for å en gang for alle bli ferdig med deg. For uansett hvordan de siste dagene våre var, eller ikke var, så hadde vi det fint. Ikke at det varte så lenge, men lykken min gjør sjeldent det, før jeg må løpe ut å finne en ny inspirasjon.

Jeg hadde aldri trodd det skulle utvikle seg til et forhold. Ikke sånn som vi møttes. Men sånn som vi fortsatte å møtes var det ingenting jeg ønsket mer. Å ligge i armene dine til langt på natt og se tegneserier på tv, å ligge i armene dine til jeg sovnet, å våkne... fremdeles med armene dine rundt meg. Og det å ha noen, ha deg å strekke seg etter når man våkner. Jeg ville ha det.

Men jeg gikk lei, fordi det var det vi gjorde hver dag. "God morgen, prinsessa mi. Sovet godt?" Jeg løp på skolen, dro hjem og dusjet og hentet skift, dro hjem til deg, spiste, så så vi på tegnefilmer til vi la oss. Jeg var lykkelig jeg, unormalt lenge, faktisk. Men jeg begynte etterhvert å lure på om du ikke kjente meg. Om du ikke skjønte at jeg trengte tid for meg selv.

Vi hadde det egentlig alltid koselig. Alene, eller med dine room-mates. De eneste gangene vi møtte andre enn det, var hvis du var på besøk hos meg og hang med familien min og drakk øl (noe som skjedde, hva, to ganger?). Du ville ikke vise deg med meg, skjønte jeg etterhvert. Du ville ikke at jeg skulle møte familien din, og helst også unngå å snakke om vennene dine var rundt. Vet du hvor dum jeg følte meg? Vet du hvor verdiløs du fikk meg til å tro at jeg var? Samtidig sa du at du ikke ville dele meg med noen, og jeg visste ikke hva jeg skulle tro..

Du ringte meg hver dag. Og om du ikke gjorde det, så var det fordi det ikke var nødvendig, fordi jeg allerede var hos deg. Hver dag ville du jeg skulle komme på besøk. "Ok, men jeg kan ikke bli så lenge." Og hver gang greide du å overtale meg til å bli. Ifølge skolekalenderen sov jeg hjemme 9 ganger på 45 dager. Og sov jeg hos deg på skoledager var det sjeldent jeg kom meg på skolen. Ikke at undervisninga var veldig seriøs på den tiden av året; eksamnene var enten rett rundt hjørnet eller allerede unnagjort, så jeg enter hadde lesedager eller fri på grunn av alle andre som hadde eksamner. Og hvor mye forståelse fikk jeg av deg, når det gjaldt hvor sliten jeg var? Null. Hvor mye trøst og kos fikk jeg? Altfor mye.

Dagene var varme, nettene om mulig varmere. Jeg følte etterhvert jeg ble kvalt av armene dine, og at det ikke lenger var for å holde meg nær, men for å holde meg igjen. Du tviholdt. I søvne sa du, ca dag 19, "Jeg elsker deg." Jeg vet ikke hvem du drømte om, eller om det i det hele tatt var rettet mot meg, men det skremte meg bort til Kreta. Og vi vet alle hva som skjedde etter Kreta.

Jeg er ikke bitter på noen som helst måte. Jeg var veldig glad i deg. Mest fordi du var glad i meg, men også fordi du ofte fikk meg til å føle meg bra. Du fikk meg til å føle meg som en prinsesse. Kanskje en som var innelåst i et tårn (ironisk, siden du bodde i 10. etasje, don't you think?), men likevel en prinsesse. Jeg følte meg aldri dårlig rundt bare deg, fordi du da aldri var redd for å vise at jeg betydde noe for deg. Det var ingenting så godt som å "sove ut" ved siden av deg, og våkne nøyaktig samtidig som deg, for så å bare ligge der i en time til. Ingenting var som deg.

Det siste du fortalte meg var at du har kjøpt deg sykkel. Du ønsket deg alltid en sykkel da vi var oss, men det ble aldri tid. Nå har du masser av tid, både til sykkel, familie og venner. Og jeg? Jeg har lyst til å si at jeg savner deg, fordi jeg gjør det. Men jeg ville aldri greid det igjen. Jeg vet ikke... Alt jeg vet er at jeg aldri vil møte deg igjen.


Og Moldy Peaches kommer alltid til å minne meg om deg. Bare hør, så skjønner du hva jeg mener.

I don't care if it hurts

I wanna have control
I want a perfect body
I want a perfect soul

I want you to notice when I'm not around
You're so fuckin' special
I wish I was special

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne forandre meg. Bare for deg. Så du kunne se meg med andre øyne enn du gjør nå. Så du kunne se meg i det hele tatt. Jeg skulle vært kjempepen, bare for deg, og mista 145 kg, bare for deg, jeg skulle pynta meg, bare for deg, så du kunne se forbi alt det og rett inn i øynene mine. Jeg har tenkt på det, at du aldri egentlig har sett meg i øynene. Jeg har sett deg se andre i øynene. Fordi de har noe du kan se forbi. Men du ser meg ikke, jeg er for vanlig. Jeg er gjennomsnittslig på altfor mange områder. Og du fortjener bedre. Men jeg fortjener også bedre.

Han ringer meg hele tiden. Han gir meg komplimenter altfor ofte til at alt kan være sant. Han sier han er glad i meg, og at han er klar for å vente. Fordi jeg sa jeg ikke var klar. Fordi jeg tror jeg venter på deg. Jeg tenker på deg hver dag, nevner deg i samtaler og ønsker jeg holdt kjeft etterpå. For du er min hemmelighet, du har alltid vært en ingen andre vet hvem er, nesten som en fantasivenn. Og det er sånn de ser på meg når jeg sier navnet ditt; som om jeg skulle vært gal. Og kanskje er jeg det. (if i am, i'm crazy for you)

For du bryr deg ikke, har aldri gjort det, kommer aldri til å gjøre det. Og det at jeg vet det gjør kanskje hele greia verre. Selvpining, som jeg alltid har vært så sterkt imot er synonymt med deg. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter, når jeg vet så godt at det kommer til å ende vondt... Fordi det allerede har endt, og det er vondt. So much for my happy ending.

Jeg leter fremdeles i mine nye flammer etter noe som minner om deg. Når de ikke gjør det er det som om du personlig kaster kaldt vann på ilden, fornærmet over at jeg i det hele tatt prøver å få noen til å virke like god som deg.


Jeg klikker. Jeg kan ikke tro at jeg kaller deg god. Alt du har gjort er å oppføre deg som en driiiiit. Med en gang du fikk det du ville var det ikke vits å oppføre seg som et menneske lenger. Og du får alltid det du vil ha, noe jeg skulle tenkt på før. For i ettertid har det blitt gnidd inn, med salt i åpne sår. Herregud for et fint liv du må ha. Jeg håper du tryner.





du er ikke verd å forandre seg for.

you'll be calling

but i won't be at the phone

Jeg våknet på fredag og var enda beruset. Så gikk jeg rundt hele den dagen og var kjempesliten i kroppen, og trodde det var pga dagen før. Så stakk jeg på innflytnings-/bursdagsfest til storebror og greide ikke tanken på alkohol, og var derfor hjemme før klokka halv ett. Rett etterpå sovnet jeg, og våknet på lørdag av at jeg ikke fikk puste. Og med feber. Nå er det endelig søndag, en unnskyldning til å slappe av og gjøre ingenting. "Man kan jo ikke sitte hjemme på en lørdag." WELL, man kan det på en søndag. Så det tenker jeg å gjøre idag. Ligge hjemme i senga med Otmar iPod og hoste og synes synd på meg selv.

Men jeg har hatt en finfin helg. Selv om Netland har reist hjem igjen og det er like uvant å være uten ham nå som det var første gang han reiste. Men denne gangen venter jeg litt med å si at jeg savner ham. Carina og GeirArneSamboer har vært her i helga, og onkel Svein, tante Nina, Terje og Rune overnatta her fra fredag til lørdag fordi de skulle til Danmark på høstferie. Så jeg har vært sosial med familien, for første gang på dritlenge. Og det føles godt å få tatt igjen litt sånt.

Nå hører jeg på Lykke Li og drikker te, men mamma vil ha dataen