I like the way tears suit my face

Dette kommer til å bli et sutreinnlegg. Om du ikke liker sutring, så kan du bare slutte å lese NUH.

Tjena, bloggen! Bestefar skulle egentlig reist herfra til Tunis idag, men gjett hva... Han er innlagt på sjukehuset med svineinfluensa. Mamma har svineinfluensa. Morten har svineinfluensa. Og jeg som prøvde å rømme hjemmefra for å isolere meg hos Maria kommer garantert til å få den, har jeg fått beskjed om. Jeg vet ingenting om tilstanden til bestefar... Ingen tenkte på å ringe meg for å fortelle at han var innlagt engang, jeg fikk vite det av han som jobber med oppussing av badet vårt. For å si det sånn. Og jeg kom akkurat hjem, klokka er snart halv to. Nei, jeg har ikke vært på fylla. Jeg skulle egentlig vært hjemme for over en time siden. Her kommer grunnen:

Jeg møtte lillebror på busstoppet i byen. Det var egentlig kos nok i seg selv. MEN, så kommer bussen, ti minutter for sent. Lillebror smetter seg inn blant hele Kristiansands befolkning som tydeligvis hadde bestemt seg for å ta akkurat den bussen hjem. Så er det min tur å biipe busskortet, men fikk beskjed om at jeg måtte gå ut igjen fordi det ikke var plass. HEI, siste buss hjem, og det var ikke plass. Jeg og to andre ble stående på busstoppet i byen, jeg helt uten penger. De var fulle, og om de begynte å fryse hadde de posene fulle av sprit som de kunne varme seg på, fordi de hadde tydeligvis vært i Danmark. Så der satt jeg, kald som få (feber, anyone?), med Otmar iPod som eneste trøst. Men det var ikke noen trøst, og frustrert som jeg var begynte jeg nesten å gråte. Stuck i byen en fredagskveld er ikke morsomt. De to andre som ble kastet av skulle til samme sted som meg, sa de, men skylte taxiselskapene i byen så mye penger at de ikke ville sitte på med dem. Og nattbuss nektet de å betale for. Så gikk de sin vei, fordi de kom på at de hadde en kompis i byen...

Så der satt jeg, kald og forlatt. Helt alene. Uten anelse om hvordan jeg skulle komme meg hjem. Null penger på telefonen (JEG MÅ SKAFFE MEG ABONNEMENT!), og forsåvidt heller ingen strøm så folk tilfeldigvis kunne ringe meg. Otmar iPod spilte høyt, og overdøvet de to fulle folka som tydeligvis kom tilbake. Jeg prøvde å få dem med på laget mitt, og utførelsen av min geniale plan; "Eyh... Når nattbussen kommer, er dere med på å kreve å ikke betale noe da? For dette er jo ikke egentlig vår feil." De lo av meg, høyt og lenge, før han ene ble skitalvorlig og sa "Ja, ikke faen om jeg betaler noe mer enn hva jeg ville gjort på den som bare kjørte fra oss. Så da hadde vi en plan, inntil videre. Om den ikke funka kunne de kanskje bruke de hjernecellene de hadde igjen på å hjelpe meg å knekke ut en ny en.

Nattbussen var tre kvarter unna. Jeg frøs, og Otmar hjalp ikke til særlig annet enn ørevarming. Så kom det en bil forbi. FulleMenn stoppet bilen og begynte å snøvle. "Han kommer og plukker oss opp om ca 10 minutter." Heldige jævler, tenkte jeg. "Han skulle ha 200 for å kjøre til Voiebyen, og da får vi jo kjørt hjem jenta også." Jeg ville ikke tenke på risikoen jeg utsatte meg selv for. Jeg ville bare hjem til min gooode varme seng. 15 minutter etterpå befant jeg meg i en bil med tre fremmede gutter/menn. (Han ene er ett år yngre enn meg (jeg kjente ham en gang i tiden), sliter med diverse narkotika, han som kjørte kan ikke ha vært stort mer enn 22, og han siste kunne vært alt fra 25-40. Ødelagt av narkotika, selvfølgelig.) Vi lo og spøkte, og kom inn på temaet voldtekt. "Ja, hun kan jo håpe på at hun får noen av oss." sa han eldste. "TAKK DA!" ropte jeg fra baksetet, og alle lo hysterisk. Så var jeg plutselig hjemme. Og jeg er evig takknemlig.

Dette ble ikke så sutrete som jeg hadde sett for meg. Dessuten har jeg hengt med Netland idag, selv om ikke alt gikk etter planen (forbanna treiging), kjørt rundt i bilen til Netland og ropt JUHU ut vinduet, og vært på en kro med masse gamle mennesker (OG RIKKE), og hørt på irsk musikk. Det var kjempekos. Men nå skal jeg legge meg så jeg ikke blir dårligere til imorra. Imorra er det nemlig Halloween-party på samme sted som det en gang i tiden var Hippie-fest. 50 mennesker i et hus, jeg gleder meg. Og derfor vil jeg ikke bli dårlig. Dessuten skal jeg møte Rikke etterpå, og så har jeg jo en date på søndag. Kryss fingrene for at jeg har griseflaks og ikke får svineinfluensa. (HAHA, tok dere den?!)


(trykk på bildet for å få det større. Ikke morsomt, men fremdeles det morsomste jeg fant.)

It's like you're the swing set

and I'm the kid that falls

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Bare det å tenke på deg gjør meg svimmel, og hadde jeg ikke allerede sittet nede hadde jeg falt. Mindre bokstavelig er det kanskje det jeg har gjort når det gjelder deg, jeg har bare ikke vært klar over det før nå... Men du ser meg ikke, og slenger meg frem og tilbake mellom alle andre enn deg. Du er ikke der for å ta meg imot. DU får meg til å gjøre dette. DU er grunnen til alt jeg gjør. Og nå som jeg har innsett det vil jeg ikke gjøre noe lenger.



HEI. Jeg gleder meg så mye til imorra at jeg blir kvalm. Som en unge som gleder seg til jul. Så mye gleder jeg meg! NETLAND kommer hjem ikveld, imorra får jeg se ham. OMG, nevnte jeg at jeg gleder meg? Greit, det er bare tre uker siden sist jeg så ham (tror jeg), men herrejemini... Jeg gleder meg!

Igår var jeg på kafé med Rikkegull. Hun er fantastisk, og jeg tror aldri jeg har møtt noen som er så lik meg før. Det er nesten så vi begge er bitre fordi vi ikke har blitt introdusert for hverandre før. SLEM, Susanne. Rikke er jenta jeg hang med under Quarten, jenta som ler av alt, jenta som har blitt en av mine kjæreste på rekordtid. Det er nesten skremmende. Woah, jeg hater sånt kliss. Men ja, med Rikke kan man ikke unngå det. Rikke, hjærtehjærtehjærte. Vi gikk til Susanne på jobb etter å nesten ha frøset av oss alt av kroppsdeler. Der drakk vi te, spiste vafler og lo. Så ringte telefonen min, og Rikke ble sittende i enogenhalvjævlatime å snakke. Med en hun aldri hadde hilst på før. Så nå har hun skaffet meg en date på søndag, som jeg mer eller mindre motvillig kommer til å dra på. Hun har fortalt ham ting han ikke visste om meg, og fått vite ting jeg mest sannsynlig aldri kommer til å få vite om ham. Så møtte vi ham på bussen etterpå. Og de har tydeligvis snakket om et eller annet, noe som begge kommer til å nevne uten å si hva det er. Sånn som han sa etter at hun hadde gått av bussen, at "Hun hadde helt rett.", og da jeg spurte om hva hun hadde rett om, ville han ikke svare. Same shit. Det var en over gjennomsnittslig koselig regnværsdag.

Og jeg syns det er sært at folk reagerer så på vårt vennskap. Lol på kommentarer som "Så... Hva skjer med at du og Rikke har blitt så gode venner i det siste?" og "Jeg visste ikke at dere kjente hverandre engang." eller ting som indikerer at jeg må tenke over hvem jeg er mest glad i. LOL på dere. Jeg greier å være glad i mange samtidig. På forskjellige måter.



eyh, se bimbobildet jeg tok for to år siden:

So I changed, huh?

(jeg vet ikke hva som skjedde med dette innlegget. Jeg har prøvd å fikse det, men det funker ikke. Sorriii. Ikke er det særlig interesting heller.)

How come we don't even talk no more
And you don't even call no more
We don't barely keep in touch at all
And I don't even feel the same love when we hug no more
And I heard it through the grape vine
After all the years we been down
Ain't no way no how, this bullshit can't be true
We're family and ain't a damn thing changed, unless it's you


When grandma died you were right by my side with a shoulder to cry on
Tissue to wipe my eyes, and a bucket to catch every tear I cried inside it
You even had the same type of childhood I did
Sometimes I just want to know why is it that you surcame to yours
And mine I survived it, you ran the streets, I 9 to 5'd it
We grew up, grew apart, as time went by us, then I blew up
To both yours and mine surprises
Now I feel the vibe I just cant describe it
As much as your pride tries to hide it
Your cold, you touch its like ice
In your eyes is the look of resentment
I can sense it, and I don't like it


I am really you friend, I'm just trying to tell you the truth
But don't hate the game or the player
'cause the one that is changing is you


See the devil in you grin since we grew up
I'm the hatred in your eyes and the Satan in your lives
And wasting my times with these snakes in disguise
How come, when you talk its with bitter and spite
And how come it's my fault for what you did with your life
We barely embrace, you can't even look me in my face.


Husker du sangen jeg viste deg rundt juletider for to år siden? Husker du at jeg skrev den ned på ark og ga den til deg i julegave? Vet du at jeg brukte over to timer, bare for å få det til å se fint ut? Vet du hvor vondt det gjør at du ikke snakker til meg? Jeg tror du vet hvor mye du vet ordene dine svir med en gang du faktisk gjør det. Det er derfor du sier det du sier, er det ikke? Du vet akkurat hvor du skal trykke, du vet hvordan jeg lettest får merker. Fordi du vet du ikke trenger å trykke hardt. Du vet hvilke områder du kan sammenligne deg med meg på for å få meg til å føle meg dårlig, fordi jeg ikke kan måle meg med deg. Husker du da vi var små og vi kunne leke sammen i flere timer? Dine venner var mine venner. Husker du at vi måtte dele rom frem til du var... 13-14? Du måtte alltid være våken frem til jeg hadde sovna, så du kunne skru av lyset.

Hvordan ble det sånn? Hva er det med meg som får deg til å hate meg så? Jeg føler øynene dine i nakken, du følger med på alt jeg gjør, for deretter å kritisere. (hvorfor stopper du meg ikke før jeg da gjør noe galt?) Den evigvarende nedrakkingen, tingene du sier som ødelegger dagen min, det at du kommer på noe nytt negativt hver dag... Det overrasker meg litt. Er ikke du voksen? Skal ikke du være et forbilde? Kan ikke jeg få leve mitt liv og gjøre mine egne feil, som du gjorde, istedet for å bli tvunget til å følge deg på den veien du faktisk valgte riktig? Jeg syns det er fint at du gjør noe bra. Jeg syns det er fint at du har funnet det du har lyst til å gjøre, og jeg syns det er fint at du faktisk har gjort noe for å komme dit. Jeg er bare ikke helt der enda. Jeg vet det, jeg trenger ikke høre det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så lei meg engang. Jeg har gitt opp å snakke tilbake, uansett hva du sier. Jeg har gitt opp å fortelle andre om hvordan du oppfører deg. Jeg er lei av å høre alt det jeg gjør feil. Mesteparten av tiden tar du feil, men etter å ha hørt deg si det så mange ganger, etter å få høre hvor håpløs jeg er, begynner jeg å tro på det.

Du kunne vært mitt forbilde. Du kunne vært min beste venn. Istedet er du en jeg prøver å unngå så godt det gjøres, en jeg prøver å unngå å bli som. Jeg skjønner ikke hvor all bitterheten din kommer fra, og hvorfor jeg føler at jeg er grunnen til det. Det føles ikke godt å ønske deg bort. Det føles ikke godt at det føles godt å ha deg borte. Jeg tar meg selv i det av og til; å være lykkelig for at du nå er borte. Og at jeg gruer meg til jeg ser deg igjen. Jeg skulle ønske alt var så annerledes.

Hør denne

Starting from zero

I've got nothing to lose

Jeg som trodde jeg likte høsten. Men det er jo bare kaldt og ekkelt, og det går utover humøret til alle i hele verden. Sånn seriøst. Jeg merker det, både på meg selv og andre. Meeen, det er hva man gjør det til. GOGO HØST! :D :D :D ?

Snart skal jeg til Jennie. Jeg tar med te, i tilfelle hun ikke har (jeg tror hun nevnte sist at hun hadde, men Justin Case, lzm) Og så har Mariamin fått seg jobb! Det blir som en new era, ellerno. Selv vurderer jeg å stille meg bak Parko for å få inn litt easy cash, men jeg er ikke så desp enda, fant jeg ut.

Bestefar er på besøk! Det betyr varm middag hver dag, og en høy snorkelyd som kommer fra stua i opptil 4 timer om dagen. Hah. Neida. Bestefar sier så mye rart, og jeg tror det er likegreit at han tror jeg ler med ham, og ikke av ham. Jeg ser for meg at han ville blitt litt snurt da.

Det er kaldt, så nå skal jeg gå og varme meg på Sebastian som akkurat kom løpende inn døra, før jeg selv skal løpe ut døra og til bussen. Nei, det er ikke langt til Jennie, jeg orker bare ikke gå begge veiene. Snxxx

From the bottom

and further down

Nå blir Cecilie fornøyd; tre innlegg på en dag. Wooh, jeg har lite å gjøre. Jeg sitter og hører på min kjære B.I., har akkurat sydd om en kjole til en tubetopp-greie (jeg gjør mye sånt for tiden), og er egentlig ganske trøtt. Imorra skal jeg henge med Jennie, onsdag skal jeg henge med Rikke, torsdagkveld kommer Netland hjem, fredag har jeg booket ham hele dagen, lørdag streiker jeg, søndag sover jeg, og så er det plutselig mandag igjen. Wooh, tiden flyr. Noen sier "Du er j*vlig opptatt i forhold til at du ikke har noe å gjøre.", eller noe i den duren. Det var hvertfall et fy-ord der for å understreke at jeg er opptatt hele tiden, og at jeg må bookes lang tid i forveien. Jeg syns det er greit å ha noe å gjøre, det får meg bort fra tanken på at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg føler meg litt ekstra kul når jeg kan tenke at jeg må bookes. Akkurat som et rockeband. Et enmanns/kvinnesrockeband. Yay me. Follow me on my tour.


Jeg bør ikke tenke så sent på kvelden, merker jeg. Alt sammen blir så muggent. Tilogmed B.I. får meg til å ha lyst til å gråte. Men det er bare fordi han er så fin.

Jeg kommer nok aldri til å få avslutningen som høres så fin ut; nemlig å leve lykkelig i alle mine dager. (hvem gjør vel det?) Jeg ble dømt for lenge siden, og selv om det kan virke urettferdig har det ligget i genene mine for alltid. Men! Jeg kan leve lykkelig i mange av mine dager, fordi jeg har lært meg hvordan. Finn én ting hver dag som gjør deg glad, flere om du vil, så lever du på det så lenge du kan, melk den for alt den er verd, før du finner en ny ting å glede deg over. Alle finner én ting, mange finner fler, men kun et fåtall ser alt. Hey, prøv det! (jeg skal innrømme at jeg har dager der det ikke går, fordi jeg ikke orker. det er min egen feil. Bli din egen lykkes smed. Ta grep selv, ikke forvent at andre skal gjøre deg lykkelig. Det funker ikke sånn. Ingen andre enn du selv kan få deg til å føle deg bra. Hell, ingen andre enn deg selv kan få deg til å føle deg dårlig.)

nå sovner jeg

If you hate me

then hate me so good that you will let me out
'cause it's hell when you're around

Oh, jeg vil bare fortelle hvor merkelig jeg syns gutter er. For det første har ALLE gutter jeg kjenner sannsynligvis mansen denne uka, alle klikker av ingenting, eller oppfører seg merkelig. Først blir jeg kalt prinsessa hans, så kommer han på at han ble sur på meg forrige tirsdag og vi egentlig aldri fant ut av det. Derfor snur han seg og går. Og SÅ sier han at han er glad i meg. Lol.

Først prøver han å gjøre meg sjalu ved å fortelle om alle jentene han [insert random activity] med/på/i osv... Så forteller han nøyaktig hvem han skal møte den kvelden, fordi han vet jeg ikke liker dem så godt (bitchy 3. klassinger med dobbelmoral, merkelig oppførsel og oversminka ansikt). Så er han frekk, kommer med fornærmelser og greier, for så å sette seg på samme bord som meg. Dagen etter fortalte han også at han hadde droppet alle jenteplanene sine. (og forøvrig fortalt kompisen om meg, wtf?)

Jeg har fler eksempler. Disse er fra lørdag. Jeg skjønner ikke... Vær litt mer bestemt! Liker dere meg ikke, så hold dere unna meg, for guds skyld. Er dere rundt for å rakke ned på meg, tråkke på meg og gjøre narr av meg, så må jeg innrømme at jeg ikke skjønner underholdningen i det. Er det ikke kulere å henge med folk dere faktisk syns noe om? Og hvis dere egentlig syns jeg er ok, HVORFOR all denne drittslengingen, usikkerheten og... ja. Bestem dere.

Words could never make up

for what you do

Jeg ble plutselig skikkelig lysten på å dra på konsert. Ikke en heavy en. Altså, heavy for ørene. En myk en, som kanskje er heavy for hjertet. En sånn med fine tekster, som man kan nynne til, eller som man får tårer i øynene av. Det kan godt være ganske intimt, men ikke "her er det bare oss"-intimt. Skit, samma. Gi meg en konsert. Helst gratis. Noen? Forresten, akkurat nå har jeg mest av alt lyst til å se Lykke Li. Men alt annet er velkommen.

Er jeg rar som liker at folk savner meg? Jeg mener, det betyr jo bare at noen bryr seg nok til å merke at jeg ikke er rundt dem. Og jeg liker at folk bryr seg. Spesielt når de gjør det offentlig, og skriver rundt omkring "Jeg savner deg!" og "Jeg er glad i deg." osv, selv om de er tusen mil unna og egentlig har mye bedre ting å gjøre enn å tenke at de savner meg. Og så er det litt kult at jeg på en måte har folk andre steder enn akkurat her hjemme som bryr seg. Jeg liker å bety noe for noen. "jeg savner deg x 9491826747181". Jeg liker sånt. Likelikelike. Noe jeg ikke liker er at folk som har savnet meg før slutter å savne meg, fordi jeg ikke lenger betyr noe, eller fordi de har blitt så vant til å ikke ha meg rundt seg... Nok om det.

Jeg fikk en request om å skrive om noe, fra en liten fugl. En søt liten fugl, en fugl som betyr mye, og enda mer for meg ettersom tiden går. Fuglen som alltid stiller opp for andre, men som de ikke setter like stor pris på som de burde. Jeg setter pris på henne, jeg vet bare ikke om jeg er like flink til å vise det. Denne er til deg, søting.

Vi er litt like vi to, visstnok. Hun ser det på meg, jeg ser det på henne. Ofte ligger vi litt i skyggen av andre, men når vi er alene sammen kommer det frem i lyset. Vi slipper å late som. Men vi trenger ikke alltid å snakke om det heller for å skjønne hvilke følelser som er innblandet. Like barn leker best, og vi leker virkelig skikkelig bra sammen. Og jeg digger hvert sekund. Ofte får hun ut min frustrasjon, fordi hun greier å sette ord på irritasjonen som gnager i meg, som jeg bare greier å tenke. Fordi tankene våre er veldig like når det gjelder veldig mye. Vi fester, vi spiser is, vi mobber hverandre lit pga enkelte episoder regarding hennes leilighet, vi har masse felles historier, og har også familiemedlemmer som knytter oss mer sammen. Men hey, nå sporer jeg av. Når jeg nå skriver, er det ikke bare for min egen del...

Jeg håper ting blir bedre nå. Det kunne virke sånn tidligere idag. Men ting er så forskjellige, i forhold til hvem man er med. Jeg har folk som jeg bare har det fint med, der jeg ikke tenker på noe som helst og bare ler til jeg gråter. De der som får meg til å legge alt til side og får meg til å se hvor godt livet er å leve. Jeg har dem som får frem mine verste sider, der de får gjennomgå mine frustrasjoner og irritasjoner og gudene vet hva. Folk jeg egentlig ikke går overens med i det hele tatt. De som jeg, etter å ha vært med, trenger å snakke om for å få ut de ekle følelsene. De jeg lover meg selv å aldri se igjen. Jeg har dem som trenger å bli passet på, som man låner bort skuldra si til. Det sier seg selv, det er dem som har det på samme måte som deg, men som du ikke kan fortelle det til, fordi de helst vil fortelle deg alt du allerede vet og føler selv. De som tvinger deg til å legge dine følelser til side, fordi de trenger deg. Av og til føles det godt å være den personen de trenger. Jeg har de som jeg deler tanker med, de som jeg kan snakke med alt om, de som har det litt på samme måter, eller som har sine egne ting å snakke om, så vi kan dele tanker og erfaringer med, gi råd og ting til ettertanke. Jeg har så mange, mens av og til har jeg mest lyst til å bare være alene.

Håper ingen tar seg nær av dette. Håper noen kanskje kjenner seg igjen, og skjønner at jeg setter pris på dem, uansett hvilken gruppe de er i. Ilu.
Jeg føler meg litt matt. Jeg er litt mørk akkurat nå. Jeg vil være Rory og leve hennes liv. Derfor skal jeg nå fordype meg i syvende og siste sesong av Gilmore Girls. God natt alle sammen.

Bli din egen lykkes smed

Jeg har ikke godt av å blogge når jeg er sint. Derfor copy-paster jeg masse gammalt dritt fra den store blink-perioden (ja, jeg har vært inne for første gang på 3 år, bare for å lese i dagboka der). Se her:
06.06.06
Jeg trenger litt mindre, jeg krever litt mer, jeg bryr meg ikke lenger. Jeg ønsker så sterkt, jeg prøver så hardt, jeg greier det med enda mer hjelp. Jeg er kanskje penere, jeg er ikke tynnere, jeg er egentlig akkurat som før. Jeg er litt smartere, jeg smiler oftere, jeg tenker ikke så mye lenger. Jeg trenger ikke forståelse, bare kjærlighet. Eller omvendt.

30.08.06
idamariell: Hvorfor døpte ikke du meg Magnar?
mamma: Hm...
later that day :
Idamariell: Jeg skal gifte meg med meg selv, så skal jeg skilles.
Mamma: Du snakker bare piss, gå å legg deg

09.11.06
Fordi når jeg lukker øynene, så er jeg ikke alltid meg selv. Drømmer meg vekk til et sted langt borte. Langt borte fra min egen virkelighet. Men når jeg ikke lenger kan kontrollere drømmene mine, hvilke gleder har jeg igjen da? Hvordan jeg nå skal komme meg bort fra den onde virkeligheten som omringer alle alltid, det vet jeg ikke. Alt jeg savner er så vakkert. Jeg savner de jeg elsker, jeg elsker de jeg savner. Og det er ikke det samme. Men jeg er her fremdeles, og fordi drømmene ikke virker mer, kommer jeg til å være her for alltid. Men det vil ikke si at jeg ikke har drømmer. Jeg må bare lære meg å like de drømmene jeg enda har da, kanskje. Ja, for da virker de plutselig likevel. De drømmene der jeg dør kan være de beste. Vri det til noe godt. Det er ikke bra å drømme for mye har jeg hørt. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er den eneste tiden jeg har, der jeg ikke alltid behøver å være meg selv.

21.11.06
måneskinn og kjærlighetståra
kaffekopp og ordan som såra
"hade", ingenting mer
engeln skrik og djæveln ler
du snudde dæ og gikk
sorgen va det æ som fikk

måneskinnet vil alltid være et vitne
om den gang hullet i hjertet ble som størst
måneskinnet vil alltid være et vitne
til kæm som snudde sæ og gikk først
alle andre e nu vitne
til kæm som sitt igjen med sorgen

vintersne og handa di
flætta så godt inn i mi
til du slapp den og ble kald
hjerte kan ikke overleve sånne fall
du knuste det og gikk
og sorgen va det æ som fikk
14.02.07 Valentinsdagen betyr like mye for meg som det jenter gjør for homoer.

03.02.07
I miss those times when we were walking around, holdig hands, kissing secretly just you and me under the neighbours appletree I miss those times when we were together, no one knew because we were hiding it so well and we wouldn't tell because it would bring us right to hell I miss those times when we were together all day and at the end we didn't have anything to say so instead of "goodbye", we walked away I miss those times when i was lying in my bed with you inside my head wondering what you would have said if i called you just to say "my cat is dead" I miss those times when we were so cold we almost turned blue when you said "i love you" and i said it too but i know we already knew I miss those times, i do.
25.04.07 jeg skulle ønske minnene jagde deg like mye som de jager meg skulle ønske de voldtok deg like mye som de gjør med meg uten tvang jeg skulle ønske var sang fremdeles var vår sang ikke bare min og at du tenker på meg hver gang du hører den slik jeg tenker på deg jeg tenker fremdeles på deg tenker at jeg ønsker at du tenker på meg jeg savner deg savner det vi var eller ikke var savner at det føles godt å tenke på deg savner at du savner meg vår sang er fremdeles min yndlingssang og jeg savner hvordan vi pleide å elske den sammen med visshet om at det er få som leser bloggen; jeg savner ikke de tidene. Jeg savner bare håret mitt

Streik.

Igår skrev jeg et laaangt innlegg. Om sjelevenner, om Susanne og om gode nyheter. Så klikka dataen idet jeg skulle publisere. Så nå streiker jeg fra bloggen, nå kan bloggen bare ha det så godt. Og enda jeg som var så godt igang med å blogge denne måneden. Føkk det.

My three favourite letters

I O U. bigtime


Heiho og alt det der. Jeg venter på at megavideo skal åpnes igjen. Man kan ikke se mer enn 72 minutter av gangen, så må man vente 54 minutter for å kunne se 72 minutter til. Jeg skjønner ikke logikken, men det er jo så. Jeg ser på Gilmore Girls. Jeg digger det (noen som er enige...ACE?). Jeg har dilla. Jeg venter lett 54 minutter på 72 minutter.

Jeg skylder dere så mye. Dere er grunnen til at jeg står opp om morgenen og kommer meg i seng om kvelden. "Legg deg, Ida, du skal opp tidlig imorgen!"...for eksempel. Noen er der hele tiden, andre er der av og til, men alle er der når det trengs. Selv når jeg ikke vet at det trengs.

Imorgen skal jeg først henge med Jennie. Og jeg skulle ønske jeg kunne forklare hvorfor det er så spesielt, men jeg orker ikke. Så er det kaffe med Lars mens vi tenker på hva vi skal finne på resten av kvelden. Noen som tør å vedde på at vi kommer til å stikke hjem til meg og se på film, slik som vi alltid gjør? Jeg liker Lars. Lars gir meg komplimenter som han mener uten å mene noe med det. Så greier han alltid å være glad, og positiv, tross alt han har vært gjennom (bortsett fra når noen biter ham så hardt at t-skjorta blir ødelagt og han må gå rundt med et svææært bitemerke på brystet... Da blir han hissig. Dere ville ikke likt Lars når han er hissig, woah.) Men han er alltid like glad i meg.

"Kino?"
"Kan ikke, har ikke penger."
"Det har nesten ikke jeg heller, men det handler om prioritering."

Jeg skjønte ikke før han sa det, at det var et kompliment. Jeg liker Lars, smilefjes

Nå har det ikke gått mer enn 17 minutter av de 54 minuttene, enda jeg har lagd meg te og greier. Føkk megavideo.
Si hei til Lars!