Det at alle gnir inn at det er min egen feil. Hvorfor lar du ham holde på sånn, hvorfor har du latt ham gjøre dette mot deg, hvorfor lot du deg selv falle for ham, hvorfor er du så svak, du skulle aldri dratt tilbake, du skulle kuttet ham ut for lengst. Og mest av alt du, som får meg til å tenke at jeg ga deg for lite selv om jeg ga deg alt. Og da jeg ga deg mindre fordi jeg trodde det var det du ville, så var det også feil. Min feil. Og nå er det for sent. Og det er min feil. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal leve med det.
1 kommentar:
Man drar tilbake og oppsøker det og klamrer seg fast og alt det der fordi man må. Jeg tror alle føler at man må, men det er ikke alle som gjør det likevel, det er nok forskjellen. Og jeg haaater at noen får deg til å føle som om alt er din feil. Det er det ikke. Jeg vet det betyr lite at jeg sier det, tro meg, men likevel. Jeg må bare si det, det er ikke du som forårsaket alt.
Om jeg bare hadde klart det, hadde jeg også oppsøkt ham. Jeg vet at det ikke ville gjort noe bedre, sannsynligvis ville jeg følt meg liten for det ville blitt så tydelig at han vinner og jeg har ingenting.
Men du er modig. Og han er feig. Ja jeg vet, jeg kjenner ikke ham og jeg kjenner ikke hele historien, men det finnes ingen tvil for meg om at han må være utrolig feig når du møter ham på den måten. At han ikke ser hvor mye det krever.
(Jeg merker at i kveld har jeg liksom null tro på gutter i det hele tatt. Føles av og til som det aldri vil forandre seg og som de er like hele gjengen.)
Legg inn en kommentar