sunday morning

Jeg ligger i en seng som ikke er min, stirrer i et tak som ikke har en eneste sprekk jeg kan feste blikket mitt på, har en arm rundt meg som føles som en tvangstrøye eller en betongblokk, mens jeg teller ned timene og minuttene og sekundene til det blir morgen, og kjenner rusen kjempe for den siste delen av sin eksistens, jeg kjenner hjernecellene snart får overtaket igjen fordi det går mer og mer opp for meg hvilken dårlig idé dette var/er, og selv om jeg kjenner trangen til å vri meg ut av stålgrepet hans eller hvertfall skifte liggestilling så jeg slipper å kjenne pusten hans i håret mitt ligger jeg helt rolig, jeg vil ikke at han skal våkne før jeg skal gå, men det er for tidlig enda og sola har ikke engang stått opp.

Det er som om han holder hardere og hardere, jeg får nesten ikke puste og det gjør vondt, og jeg tenker at hvis det er dette som er å komme ett skritt videre, så vil jeg heller bli der jeg er, og jeg sitter fast uansett, han kan ikke gi tilbake det jeg akkurat lot ham ta, jeg greier ikke omstille meg og alt føles annerledes fordi det føles ikke som noe og jeg føler ingenting, jeg vil bare lukke øynene og sove så tiden kan gå fortere og jeg slipper å tenke på alle tingene jeg skulle sagt for nøyaktig tre uker siden da jeg lå på samme måte og det føltes godt for siste gang, ikke at det ville forandret noe men jeg hadde i det minste sluppet å ha dem som en konstant klump i magen, for det er vanskelig å slå seg til ro med alt jeg aldri skal få sagt, jeg skulle sagt dem så de kunne blitt en klump i hans mage istedet, men den sjansen får jeg aldri igjen.