In a way I lost all I believed in

"Jeg skulle ønske du kunne la deg selv være lykkelig. Du fortjener å være glad, vet du. Det er bare du selv som setter en stopper for det. Gi slipp på skepsisen din, slipp taket på stoltheten din. Det er den eneste måten... Jeg tar imot og passer på. Jeg skal ikke la det falle i bakken og bli knust."


Jeg skulle ønske jeg spurte "Lover du?". Selv om det er mye å be om, fordi lykken min kan være ganske tung å ta imot. Og spesielt å holde over lenger tid.

Men jeg måtte vel hoppe, for å komme over kløfta som skilte meg fra lykken. Fra deg.






"det var jo ikke akkurat vanskelig å utføre rent fysisk. det var jo bare å hoppe i det.
allikevel nølte jeg.
slike ting virket så lett når man tenkte igjennom det. som om det var den mest naturlige ting.
"jeg gjør sånn og sånn, og så skjer sånn og sånn, og da gjør jeg sånn og sånn."
allikevel nølte jeg.

...jeg lurer på hva som var verst...

...hoppet...

...eller øyeblikket før..."

Du ba om det. Likevel føles det som du slapp med vilje. Og at du hoppet på det og gned det ned i grusen. Og jeg visste det kunne skje. Du visste hvor mye det du holdt betydde. For meg. Og det skulle bety noe for deg. Jeg hoppet. Jeg ga slipp. Slapp tak. Hva enn du måtte kalle det. Skummelt som det enn var. Og det var allerede for sent.


Du skulle ikke bedt meg om å hoppe. Du skulle holdt bedre fast.
Selv angret jeg ikke.


Før nå. For du hadde rett; jeg var lykkelig. Overraskende lenge. Fordi jeg lot meg selv. Nå kjennes det mest ut som at du dro bort bakken under meg, tvang meg til å falle. Og først nå greide jeg å tyde hva du ropte til meg fra langt der oppe... "Aldri baser lykken din på andre." Det var umulig å høre mens jeg var i luften; det gikk så fort, susingen ble for høy, samtidig som du ble lenger og lenger borte. Så traff jeg bakken.






.for du lovte jo ikke.















Årh. Jeg greier ikke formulere meg lenger. Ordene mine blekner. Litt som da lillebror og jeg så på tv da vi var små, og skjermen ble mer og mer skurrete. Plutselig var Pokémon erstattet med snø. Ordene mine er mer en grøt. Ikke at de noengang har vært like underholdende som Pokémon uansett, men dere skjønner poenget.

det er så mye jeg vil ha sagt. Og dette ser så rotete ut. Og det er uten sammenheng. Og klussete. Det er vel litt sånn tankene mine er for tiden. Og... Men... Og. Nei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det jeg vil ha sagt.