Yesterday

all my troubles seemed so far away
now it looks as though they're here to stay
oh, i believe in yesterday

suddenly
i'm not half the man i used to be
there's a shadow hanging over me
oh, yesterday came suddenly

why he had to go
i don't know, he wouldn't say
i said something wrong
now i long for yesterday

yesterday
love was such an easy game to play
now i need a place to hide away
oh, i believe in yesterday

Ironisk at dette var den første sangen som ble spilt da jeg satte på shuffle på winamp idag. Men jeg har ikke grått. Ikke idag. Jeg har faktisk kommet meg ut også. Jeg greide å være sosial i to timer før jeg tvang mamma til å bli med hjem. Mamma og jeg spiste hamburger (det som ikke er godt for kroppen er godt for sjela, ellerno), Maria fikk milkshake. Så kom Netland, og da dro vi på kafé. To timer, mens egentlig ville jeg bare være alene.

Jeg har ledd. Og snakket litt om ham. Og ledd igjen. Mest av historien Netland fortalte, om en han går på skole med som trodde han hadde livmorhalskreft, fordi alle symptomene stemte. Jeg som hadde tenkt til å aprilsnarre alle ved å si at jeg hadde testikkelkreft.

Mens egentlig gjør det vondt å puste. and it hurts with every heartbeat. Og jeg har mest lyst til å sove, men jeg får ikke til. Alt jeg greier er å tenke på er ham. Og hvor jeg egentlig skulle vært idag. og... ja.


Og igjen; unnskyld til mamma. først drikker jeg opp vinen hennes, så slår jeg henne (ikke med vilje, ikke bevisst, jeg hadde ikke kontroll), så nekter jeg å puste, så får jeg henne til å gråte, så går jeg og legger meg, så gjør jeg henne pissbekymra ved å rope på henne, så bruker hun unødvendig mye penger på mat jeg likevel ikke greide å holde i meg lenger enn en time. Kanskje jeg skal spørre om hun kan holde håret mitt nå som resten også vil ut. hah, hadde ikke det vært noe?