confusing by existence

Jeg følte ingenting.
Jeg satt og drakk kaffe med venninna mi, og venta på at du skulle si ifra om at du var ferdig på jobb. Hun spurte om jeg gledet meg til å se deg igjen. Jeg løy for å overbevise meg selv. Selvfølgelig gledet jeg meg. Jeg hadde jo ikke sett deg på nesten tre uker.

Jeg følte ingenting.
Jeg satt på bussen som skulle ta meg til deg. Nærmere, hvertfall. Istedet for sommerfugler føltes det som dødtid; tid jeg kunne brukt på noe mer fornuftig. Jeg tenkte ikke på deg, jeg så bare alle de fremmede husene og industriområdene fly forbi, og lurte på hva som var vitsen med å sitte på en buss når jeg kunne vært ute og smakt på skyene.

Jeg følte ingenting.
Bussen stoppet, og du var for første gang ikke der og ventet på meg. Jeg skulle gå alene opp alle bakkene, bære bagasjen min selv for en gangs skyld, ingen drahjelp. Og jeg hadde aldri lagt merke til bygningene på veien opp til deg før. Jeg hadde gått forbi mange ganger, men aldri vært nødt til å kjenne dem igjen. Og de var så vakre. Hvor mye gikk jeg glipp av mens jeg var med deg? Hvor mye fint var det jeg overså og gikk forbi, fordi du var der?

Jeg følte ingenting.
Jeg var nesten fremme, visste jeg. Ikke fordi jeg kjente meg igjen, for det gjorde jeg virkelig ikke, men fordi det snart ikke var flere oppoverbakker. Da det bare var en sving igjen før jeg kunne se huset ditt, stoppet jeg opp. Jeg følte ingenting. Så opp mot himmelen og lot regnet falle i ansiktet mitt, som om jeg ville det skulle vaske vekk tvilen så du ikke merket noe. Så sendte jeg melding og ba deg komme ut.

Jeg følte ingenting.
Om noe, så angret jeg kanskje mens jeg sto der og prøvde å få tilbake pusten. Og der kom du, halvveis løpende mot meg. Slo armene dine rundt meg og kysset meg i håret, sa du var stolt av meg, siden jeg hadde funnet veien helt selv. Jeg lo. Du lo. Tok hånda mi, og gikk mot huset.

Jeg følte ingenting.
Hjertet mitt slo fremdeles fort. Svetteperlene i panna hadde blandet seg med regnet, så man ikke så forskjell. Jeg tok av meg skoene, og du ba meg om å ta dem med opp og sette dem foran ovnen så de kunne tørke. Hvorfor reagerte du ikke på at jeg ikke kysset deg?

Jeg følte ingenting.
Satte meg ned i sofaen, der jeg alltid sitter. Så på gardinene, og kjente igjen mønsteret på dem som om jeg skulle sett dem dagen før. Du satte deg ned ved siden av meg, sa du hadde savnet meg, og jeg spurte om jeg kunne gå på do. Jeg brukte tiden til å se på meg selv i speilet. Jeg hadde ikke engang stelt meg for deg. Jeg lurte på hva du så i meg.

Jeg følte ingenting.
Før jeg satte meg ned i sofaen ved siden av deg, og du la armen din rundt meg og trakk meg ned til brystet ditt. Og det var ikke det at jeg til vanlig følte meg utrygg, eller var redd på noen som helst måte. Men akkurat da, så hadde jeg aldri følt meg tryggere. (Tvilen var jo der alltid; uansett hva jeg måtte føle, så ville jeg være den eneste for deg. Og du fikk meg til å føle det.) Jeg satte meg opp, så på deg. Du snudde deg bort. Jeg vil ikke at noen andre skal vite hvorfor, for akkurat det betydde alltid verden for meg. Jeg tok hånda di, du så på meg igjen, og jeg lukket øynene og bare ventet på det jeg visste kom.

Jeg følte.
Og gjør kanskje enda. Jeg vet ikke før jeg ser deg igjen. Og om vi bare kunne gjøre alt akkurat som sist, alt fra bussturen til det å sette seg ned i sofaen ved siden av hverandre... for jeg vet jo jeg aldri kommer til å røre ved leppene dine igjen... om vi bare kunne gjøre alt bortsett fra det, så kanskje jeg kan se på deg og vite at jeg ikke føler noe, og bare holde på det. Kanskje det blir lettere. Å vite at disse følelsene bare er innbilning. Fordi jeg, når jeg ser deg, egentlig ikke føler noe.



Fordi idag er det tre uker siden du tok fra meg alt.
Gi meg en sjanse til å føle det du føler. Å ikke føle det du ikke føler.
Neste fredag klokka halv åtte.