kom

det er ikke så langt, sa han.
sekshundre meter over havet er langt, sa jeg.
bare ikke gå for nære kanten, sa han.
jeg har høydeskrekk, sa jeg.
faller du utfor dør du, sa han.
det hørtes mer ut som et løfte enn en trussel. det sa jeg ikke høyt.

I'll watch the night turn light blue

but it's not the same without you

because it takes two to whisper quietly

the silence isn't so bad

'til I look at my hands and feel sad

'cause the spaces between my fingers

are right where yours fit perfectly

(dagen jeg skulle møte vennene dine for første gang. husker du hva du sa? du var så fin og jeg greide ikke slutte å smile. husker du?)

come on, skinny love

just last the year


han sitter på krakken ved siden av pianoet han sier han ikke kan spille på. klokka er ikke mer enn halv ni på en lørdag og vi sitter stille på hver vår side av rommet og ser ut vinduet, ser på at verden gnir søvnen ut av øynene mens vi allerede er på vår andre kopp med te. sola skinner men hjertet er tungt som på en regnværsdag. han kommer bort til meg og stryker meg gjennom håret, lager plass ved siden av meg og tvinger hodet mitt ned på fanget sitt. han snakker rolig, stille som om han er redd for å vekke noen selv om vi er alene, om at han ikke er klar for at ting skal forandre seg, og at han nesten ikke tør å snakke om det fordi han er redd for at fremtiden skal høre det og komme og ta ham med en gang, men at han ikke kan la være å tenke på det fordi han av erfaring vet at den da bare plutselig er her. jeg lurer på om det er derfor han trekker meg tilbake, for å heller leve i fortiden fordi den er kjent, han vet hva han får. jeg prøver å berolige ham ved å si at fremtiden ikke er ond. ikke med vilje. og klisjéen om at livet er som et piano; hva du får ut av det er avhengig av hvordan du velger å spille. det blir hva du gjør det til, og alt det der. jeg blir kvalm av meg selv og mine dobbelmoraler, jeg som ikke ser lenger frem enn til imorgen, og håper på å dø før jeg blir tjueåtte. men igjen; jeg kan ikke spille piano.


fingrene hans trommer på koppen, og jeg puster mellom slagene slik jeg en gang gjorde med hans  hjerteslag. lyset gjør den nakne huden hans nesten gjennomsiktig, men han er fremdeles det tydeligste i verden for meg. i hans nærhet blekner jeg, ikke bare fordi han er sommerbrun og jeg hvit som alltid, men fordi han er sterkere enn meg og gjør meg svak, og står i tydelig kontrast med verdenen jeg vanligvis befinner meg i. jeg forklarer det for ham, han mumler noe om et paradoks og setter seg ved siden av pianoet igjen. han stryker fingrene forsiktig over tangentene som om han prøver å bli kjent med dem igjen, prøver seg frem med å trykke på de riktige knappene, få det til å høres vakkert ut... det er gammelt, men ikke ødelagt. jeg var tangentene hans for bare noen dager siden, og nå spiller han meg som om jeg er hans yndlingsinstrument, selv om jeg vet at jeg snart blir lagt bort og glemt igjen. når han blir lei eller finner noe nytt og spennende å sette fingrene i, eller føler seg tvunget til å spille. men det høres vakkert ut mens han holder på. jeg kan sangen, helt utenat, vet hvor høyt den går og hvor lavt den ender, men vil ikke synge med fordi jeg er redd for å ødelegge. så jeg setter meg ved siden av ham og legger hodet mitt på skuldra hans, lar alle de små hårene på kroppen min reise seg når han møter blikket mitt, smiler mot ham og lar ham spille som han vil. jeg gruer meg til stillheten.

you played it,

you played it,

you played it,

you played it to the beat

and when the phone rang

and i thought it was you

and i sprung like a kid who just got out of school

but it's almost always never you, never you

så ringer telefonen midt på natta,

men det er ikke ham

det er nesten aldri ham lenger

det har aldri vært ham

det er bare en

men det er ikke ham heller

det er aldri ham lenger.

i didn't go to see the city

I went to see it around you

jeg ville tatt på meg solbriller om jeg kunne. kanskje det ikke ville gjort like vondt i øynene å se byen da. din by. gatene du en gang dro meg gjennom, gatene jeg en gang smilte til, gatene der jeg samlet sommerfugler til magen min mens jeg ventet på at tiden skulle gå til jeg kunne se deg, gatene jeg malte med minner etterpå, gatene som alltid lyste selv om det var kveld. nå er selv den mest fargerike gaten grå.

jeg hører ikke hjemme her. jeg føler meg som en inntrenger, som om jeg bør be om lov for hvert steg jeg tar. i storbyer som denne må man være forsiktig. man vet aldri hva som kommer til å bli tatt fra deg, uærlige mennesker kan komme til å ta fra deg alt du har, være det lommebøker eller mobiler, eller større ting som vesker og skjøre hjerter. de tar det av verdi og dumper resten i søppeldunker eller grøfter. derfor holder jeg pusten for hvert hjørne jeg runder i tilfelle noe skulle få meg til å miste den. jeg holder meg unna sidegatene.

jeg vet jeg ikke kommer til å se deg. kanskje er du ikke engang her. likevel er det som om noe i meg håper på å se ansiktet ditt blant de tusen jeg går forbi. bare for å finne ut hvordan det er. bare for å ha det gjort. jeg har aldri sett deg på den måten før.

jeg har glemt hvordan stemmen din høres ut. jeg har satt opp murer rundt meg igjen for å slippe å høre noen andres. skal jeg si deg en hemmelighet? selv om du var den som hjalp meg å sette den opp, er du en av de få jeg helst vil ha på min side av veggen. du kunne hjulpet meg å bryte den ned igjen, om du bare hadde hatt lyst til å være der. om du bare kunne vært min venn.

jeg vet du ikke teller, men det er fem måneder siden jeg så deg sist. jeg teller ikke jeg heller. ikke som jeg gjorde før. i dobbel betydning.

Nevermind, I'll find someone like you

våren er her. folk har henta frem t-skjorter og smil fra bakerst i skapet, kjærligheten sprer seg som svartedauden og folk faller som fluer, menneskene er unødvendig glade, vi røykere må for første gang på lenge kjempe om sitteplassene ute på kaféer, sola brenner merker i ansiktet mitt og jeg vil helst gå i dvale til denne tiden er over.



frem til idag har jeg smilt med full oppriktighet til menneskene rundt meg. idag later jeg som de ikke finnes. eller at jeg ikke finnes. hold virkeligheten deres borte fra meg, jeg drar tilbake til fantastiland, til den tiden som var fin. det er lenge siden jeg har tenkt tilbake, men jeg tror verden prøver å fortelle meg at jeg er klar for det nå, og la to togbilletter i lomma på jakka jeg ikke har brukt på lenge, og sendte meg tilbake ett år og to måneder.


kantene er slitte og skriften skrapet bort, men datoene er tydelige. for første gang siden da smiler jeg av tanken. minnene kommer tilbake som perler på snor, og vårsola får dem til å skinne. isen rundt hjertet mitt fra hendelsene i vinter har begynt å smelte, og jeg kjenner jeg er lei av å leve på illusjonen om kjærlighet hver lørdag for så å finne meg selv alene igjen resten av uka. det overrasker meg aldri.


hva som overrasker meg? det faktum at det har gått to timer uten at jeg har merket det. tanken om at det snart er 500 dager siden jeg møtte ham første gang. det føles som i forrige uke. tanken om at noen har vært glad i meg, ordentlig glad i meg, det overrasker meg. tanken om at det faktisk er mulig. han, som jeg så på som verdens fineste, var glad i meg. det var virkelig. det slo meg akkurat. det er mulig.


jeg skal finne en som er like fin som ham. som er like glad i meg som det han en gang var. som får meg til å føle det samme som han gjorde. en som er like glad i meg som jeg er i ham. bare gi meg litt tid.






det er så lett å spørre seg selv om hvorfor vonde ting alltid skjer med deg. jeg vedder på at hvis du stiller samme spørsmål til de gode tingene, så finner du ut at det er fler av dem. det føltes godt før det gjorde vondt, gjorde det ikke?

takk for alt, Kjære. det var så sykt verdt det. (men jeg vet ikke om jeg ville gjort det igjen)

jeg har gigantisk panne på dette. og den gigantiske panna mi har feber. sånn, så jeg har noe å skylde på.

saying 'i love you'

has nothing to do with meaning it . . . han har bevist at selv det største ordet jeg vet om, det største ordet i verden, det største i verden punktum, til syvende og sist bare er et ord. det skulle ikke vært lov. det skulle vært regler mot sånt. aldersgrense, iq-test og syvsiders søknad om å få lov til å bruke det. og promilletest, ikke minst. pisking og steining og langvarig tortur som straff ved ulovlig bruk. for selv etter han har latt være å møte til alle avtalene vi har gjort, alle planene vi har lagt, alle kosekvelder og bakedager og filmkvelder og kaffeavtaler og turer og overnattinger ved å bare ikke ta kontakt på noen dager, så greier han å påstå det som blir for dumt å gjenta. de eneste gangene han sender meldinger og svarer på meldinger og faktisk møter opp er fremdeles klokka nærmerehalvtre natt til søndag, og han lover meg verden de nettene. verden. gull har aldri sett bra ut på meg og 'verden' er et tomt rom med utsikt til en skog som ikke engang har rukket å bli grønn. hva nå?

pssst.

"Hva gjør du?"
-"Teller fregnene på ryggen din."
"Hvor langt har du kommet?"
-"Jeg mistet tellingen hele tiden, så nå bare stryker jeg over ryggen din og teller øyeblikk i hodet mitt."
"Hvor langt har du kommet?"
-"Hundreogførtito."
"Dust."
-"...hundreogførtitre."

you are my sweetest downfall

du vet, det er vanskelig å innrømme at man har falt. ikke bare hvis alt går til helv., men også hvis noe faller sammen til det bedre. det er ikke en veldig stor buffer mellom de to. det skal så lite til. jeg har falt, jeg innrømmer det, men jeg vet ikke enda om det er himmel eller helvete, ikke før du sier noe. si noe, vær så snill.

han sa navnet mitt syv ganger i løpet av veldig kort tid, jeg måtte trekke pusten like mange ganger og jeg var ikke langt fra å bite hull gjennom underleppa, hendene mine presset så hardt i jakkelommene at den ene raknet, og jeg tror aldri jeg har studert skoene mine så godt før, hodet mitt kokte og jeg ante ikke hva jeg skulle tenke. jeg måtte innrømme noe jeg også. men jeg visste ikke lenger om det skulle være det jeg egentlig kom for å si, eller den lille tvilen som enda lå i meg, det lille håpet, ønsket om at det kanskje kunne gå. om jeg skulle løpe og aldri komme tilbake, grave meg ned og vente til støvet hadde lagt seg, eller om jeg skulle ta de to skrittene frem til det som nå var åpne armer.

du mener det ikke. du kan ikke mene det. jeg vet du ikke mener det. si du ikke mener det. jeg elsker deg jo, liksom. jeg elsker familien din. jeg elsker å være med deg. jeg elsker å sovne med deg, og å våkne med deg, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det hver dag. jeg vet, jeg har vært en dust. jeg føler meg som en dust. men du, du er bare sær og awesome og jeg kommer aldri til å forstå meg på deg og jeg elsker det, jeg vet aldri hvor jeg har deg, jeg elsker det. men nå som du forteller meg at jeg ikke har deg noested, så knuser du den litt, liksom, jeg vet plutselig hvor jeg ikke har deg, jeg liker ikke det. jeg liker deg. alle de rare tingene du sier, alt det rare du gjør, og det skal være sagt; det er ikke alltid jeg får med meg hva du snakker om fordi du snakker j*vlig fort og usammenhengende, og jeg skjønner ikke halvparten av poengene dine, men når du ler, herregud, når du ler... jeg elsker deg.


igår var det lørdag, men han ringte aldri, og selv om jeg ikke var alene var jeg mer ensom enn på lenge, jeg vet at det jeg gjorde var riktig men kanskje han er verdt å gjøre feil for. kanskje er han det beste jeg noengang kommer til å få. akkurat nå fortjener jeg hvertfall ikke bedre.

be still, my heart

det legger seg over meg som et tungt teppe, men bare på grå dager, kalde kvelder og ensomme netter. det brenner i kinnene mine og jeg kjenner det blir tyngre å puste, så jeg sparker det av meg, bretter det sammen og legger det i skapet. jeg tar meg ikke tid til de tankene lenger. dessuten er det vår og varmt, og jeg orker ikke fler tepper. det stakk i magen idag, det tok meg på senga. skikkelig. jeg ble svimmel av tanken for første gang på lenge, og etter det har jeg ikke greid å sparke det fra meg. det er godt pakket rundt meg og jeg savner deg og jeg er kvalm og jeg skulle bare ønske du fremdeles kunne være her men du ikke er den samme lenger og det er ikke jeg heller men på en annen måte, og tanken om at vi ikke har valget lenger kveler meg, og jeg kunne pustet normalt men jeg holder den istedet for jeg vil ikke gråte mer.