i didn't go to see the city

I went to see it around you

jeg ville tatt på meg solbriller om jeg kunne. kanskje det ikke ville gjort like vondt i øynene å se byen da. din by. gatene du en gang dro meg gjennom, gatene jeg en gang smilte til, gatene der jeg samlet sommerfugler til magen min mens jeg ventet på at tiden skulle gå til jeg kunne se deg, gatene jeg malte med minner etterpå, gatene som alltid lyste selv om det var kveld. nå er selv den mest fargerike gaten grå.

jeg hører ikke hjemme her. jeg føler meg som en inntrenger, som om jeg bør be om lov for hvert steg jeg tar. i storbyer som denne må man være forsiktig. man vet aldri hva som kommer til å bli tatt fra deg, uærlige mennesker kan komme til å ta fra deg alt du har, være det lommebøker eller mobiler, eller større ting som vesker og skjøre hjerter. de tar det av verdi og dumper resten i søppeldunker eller grøfter. derfor holder jeg pusten for hvert hjørne jeg runder i tilfelle noe skulle få meg til å miste den. jeg holder meg unna sidegatene.

jeg vet jeg ikke kommer til å se deg. kanskje er du ikke engang her. likevel er det som om noe i meg håper på å se ansiktet ditt blant de tusen jeg går forbi. bare for å finne ut hvordan det er. bare for å ha det gjort. jeg har aldri sett deg på den måten før.

jeg har glemt hvordan stemmen din høres ut. jeg har satt opp murer rundt meg igjen for å slippe å høre noen andres. skal jeg si deg en hemmelighet? selv om du var den som hjalp meg å sette den opp, er du en av de få jeg helst vil ha på min side av veggen. du kunne hjulpet meg å bryte den ned igjen, om du bare hadde hatt lyst til å være der. om du bare kunne vært min venn.

jeg vet du ikke teller, men det er fem måneder siden jeg så deg sist. jeg teller ikke jeg heller. ikke som jeg gjorde før. i dobbel betydning.