i didn't go to see the city

I went to see it around you

jeg ville tatt på meg solbriller om jeg kunne. kanskje det ikke ville gjort like vondt i øynene å se byen da. din by. gatene du en gang dro meg gjennom, gatene jeg en gang smilte til, gatene der jeg samlet sommerfugler til magen min mens jeg ventet på at tiden skulle gå til jeg kunne se deg, gatene jeg malte med minner etterpå, gatene som alltid lyste selv om det var kveld. nå er selv den mest fargerike gaten grå.

jeg hører ikke hjemme her. jeg føler meg som en inntrenger, som om jeg bør be om lov for hvert steg jeg tar. i storbyer som denne må man være forsiktig. man vet aldri hva som kommer til å bli tatt fra deg, uærlige mennesker kan komme til å ta fra deg alt du har, være det lommebøker eller mobiler, eller større ting som vesker og skjøre hjerter. de tar det av verdi og dumper resten i søppeldunker eller grøfter. derfor holder jeg pusten for hvert hjørne jeg runder i tilfelle noe skulle få meg til å miste den. jeg holder meg unna sidegatene.

jeg vet jeg ikke kommer til å se deg. kanskje er du ikke engang her. likevel er det som om noe i meg håper på å se ansiktet ditt blant de tusen jeg går forbi. bare for å finne ut hvordan det er. bare for å ha det gjort. jeg har aldri sett deg på den måten før.

jeg har glemt hvordan stemmen din høres ut. jeg har satt opp murer rundt meg igjen for å slippe å høre noen andres. skal jeg si deg en hemmelighet? selv om du var den som hjalp meg å sette den opp, er du en av de få jeg helst vil ha på min side av veggen. du kunne hjulpet meg å bryte den ned igjen, om du bare hadde hatt lyst til å være der. om du bare kunne vært min venn.

jeg vet du ikke teller, men det er fem måneder siden jeg så deg sist. jeg teller ikke jeg heller. ikke som jeg gjorde før. i dobbel betydning.

Nevermind, I'll find someone like you

våren er her. folk har henta frem t-skjorter og smil fra bakerst i skapet, kjærligheten sprer seg som svartedauden og folk faller som fluer, menneskene er unødvendig glade, vi røykere må for første gang på lenge kjempe om sitteplassene ute på kaféer, sola brenner merker i ansiktet mitt og jeg vil helst gå i dvale til denne tiden er over.



frem til idag har jeg smilt med full oppriktighet til menneskene rundt meg. idag later jeg som de ikke finnes. eller at jeg ikke finnes. hold virkeligheten deres borte fra meg, jeg drar tilbake til fantastiland, til den tiden som var fin. det er lenge siden jeg har tenkt tilbake, men jeg tror verden prøver å fortelle meg at jeg er klar for det nå, og la to togbilletter i lomma på jakka jeg ikke har brukt på lenge, og sendte meg tilbake ett år og to måneder.


kantene er slitte og skriften skrapet bort, men datoene er tydelige. for første gang siden da smiler jeg av tanken. minnene kommer tilbake som perler på snor, og vårsola får dem til å skinne. isen rundt hjertet mitt fra hendelsene i vinter har begynt å smelte, og jeg kjenner jeg er lei av å leve på illusjonen om kjærlighet hver lørdag for så å finne meg selv alene igjen resten av uka. det overrasker meg aldri.


hva som overrasker meg? det faktum at det har gått to timer uten at jeg har merket det. tanken om at det snart er 500 dager siden jeg møtte ham første gang. det føles som i forrige uke. tanken om at noen har vært glad i meg, ordentlig glad i meg, det overrasker meg. tanken om at det faktisk er mulig. han, som jeg så på som verdens fineste, var glad i meg. det var virkelig. det slo meg akkurat. det er mulig.


jeg skal finne en som er like fin som ham. som er like glad i meg som det han en gang var. som får meg til å føle det samme som han gjorde. en som er like glad i meg som jeg er i ham. bare gi meg litt tid.






det er så lett å spørre seg selv om hvorfor vonde ting alltid skjer med deg. jeg vedder på at hvis du stiller samme spørsmål til de gode tingene, så finner du ut at det er fler av dem. det føltes godt før det gjorde vondt, gjorde det ikke?

takk for alt, Kjære. det var så sykt verdt det. (men jeg vet ikke om jeg ville gjort det igjen)

jeg har gigantisk panne på dette. og den gigantiske panna mi har feber. sånn, så jeg har noe å skylde på.

saying 'i love you'

has nothing to do with meaning it . . . han har bevist at selv det største ordet jeg vet om, det største ordet i verden, det største i verden punktum, til syvende og sist bare er et ord. det skulle ikke vært lov. det skulle vært regler mot sånt. aldersgrense, iq-test og syvsiders søknad om å få lov til å bruke det. og promilletest, ikke minst. pisking og steining og langvarig tortur som straff ved ulovlig bruk. for selv etter han har latt være å møte til alle avtalene vi har gjort, alle planene vi har lagt, alle kosekvelder og bakedager og filmkvelder og kaffeavtaler og turer og overnattinger ved å bare ikke ta kontakt på noen dager, så greier han å påstå det som blir for dumt å gjenta. de eneste gangene han sender meldinger og svarer på meldinger og faktisk møter opp er fremdeles klokka nærmerehalvtre natt til søndag, og han lover meg verden de nettene. verden. gull har aldri sett bra ut på meg og 'verden' er et tomt rom med utsikt til en skog som ikke engang har rukket å bli grønn. hva nå?

pssst.

"Hva gjør du?"
-"Teller fregnene på ryggen din."
"Hvor langt har du kommet?"
-"Jeg mistet tellingen hele tiden, så nå bare stryker jeg over ryggen din og teller øyeblikk i hodet mitt."
"Hvor langt har du kommet?"
-"Hundreogførtito."
"Dust."
-"...hundreogførtitre."

you are my sweetest downfall

du vet, det er vanskelig å innrømme at man har falt. ikke bare hvis alt går til helv., men også hvis noe faller sammen til det bedre. det er ikke en veldig stor buffer mellom de to. det skal så lite til. jeg har falt, jeg innrømmer det, men jeg vet ikke enda om det er himmel eller helvete, ikke før du sier noe. si noe, vær så snill.

han sa navnet mitt syv ganger i løpet av veldig kort tid, jeg måtte trekke pusten like mange ganger og jeg var ikke langt fra å bite hull gjennom underleppa, hendene mine presset så hardt i jakkelommene at den ene raknet, og jeg tror aldri jeg har studert skoene mine så godt før, hodet mitt kokte og jeg ante ikke hva jeg skulle tenke. jeg måtte innrømme noe jeg også. men jeg visste ikke lenger om det skulle være det jeg egentlig kom for å si, eller den lille tvilen som enda lå i meg, det lille håpet, ønsket om at det kanskje kunne gå. om jeg skulle løpe og aldri komme tilbake, grave meg ned og vente til støvet hadde lagt seg, eller om jeg skulle ta de to skrittene frem til det som nå var åpne armer.

du mener det ikke. du kan ikke mene det. jeg vet du ikke mener det. si du ikke mener det. jeg elsker deg jo, liksom. jeg elsker familien din. jeg elsker å være med deg. jeg elsker å sovne med deg, og å våkne med deg, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det hver dag. jeg vet, jeg har vært en dust. jeg føler meg som en dust. men du, du er bare sær og awesome og jeg kommer aldri til å forstå meg på deg og jeg elsker det, jeg vet aldri hvor jeg har deg, jeg elsker det. men nå som du forteller meg at jeg ikke har deg noested, så knuser du den litt, liksom, jeg vet plutselig hvor jeg ikke har deg, jeg liker ikke det. jeg liker deg. alle de rare tingene du sier, alt det rare du gjør, og det skal være sagt; det er ikke alltid jeg får med meg hva du snakker om fordi du snakker j*vlig fort og usammenhengende, og jeg skjønner ikke halvparten av poengene dine, men når du ler, herregud, når du ler... jeg elsker deg.


igår var det lørdag, men han ringte aldri, og selv om jeg ikke var alene var jeg mer ensom enn på lenge, jeg vet at det jeg gjorde var riktig men kanskje han er verdt å gjøre feil for. kanskje er han det beste jeg noengang kommer til å få. akkurat nå fortjener jeg hvertfall ikke bedre.

be still, my heart

det legger seg over meg som et tungt teppe, men bare på grå dager, kalde kvelder og ensomme netter. det brenner i kinnene mine og jeg kjenner det blir tyngre å puste, så jeg sparker det av meg, bretter det sammen og legger det i skapet. jeg tar meg ikke tid til de tankene lenger. dessuten er det vår og varmt, og jeg orker ikke fler tepper. det stakk i magen idag, det tok meg på senga. skikkelig. jeg ble svimmel av tanken for første gang på lenge, og etter det har jeg ikke greid å sparke det fra meg. det er godt pakket rundt meg og jeg savner deg og jeg er kvalm og jeg skulle bare ønske du fremdeles kunne være her men du ikke er den samme lenger og det er ikke jeg heller men på en annen måte, og tanken om at vi ikke har valget lenger kveler meg, og jeg kunne pustet normalt men jeg holder den istedet for jeg vil ikke gråte mer.

kom hem när du vill

jag är vaken hela natten

du kom hjem sent den natten
jeg hadde kjole på
du sa jeg var fin selv om det var mørkt og du ikke kunne se meg
la deg under dyna og holdt meg hardt til det ble morgen
ville ikke slippe, ville ikke gå
det var over med en gang du slapp
trodde vi, men tok feil uten å vite det enda
jeg sto opp og så deg spise frokost
kysset deg i nakken og panna og på kinnet
jeg hadde bare undertøy på og du hadde alt
dyna ble lagt over meg med kyss verdt tusen
kyss som skulle vare for alltid
det var over nå
trodde vi, men tok alltid feil
vi tenkte det begge to
men det føltes så bra enda at vi aldri sa det høyt
akkurat da var vi fremdeles oss
for alltid oss
frem til døra som en gang var laget av bobleplast ble lukket
jeg hørte deg gå ned trappa og ut døra
tok dyna rundt meg og gikk til vinduet for å se deg en siste gang
se deg bli borte for alltid
trodde jeg, men håpet å ta feil
jeg så deg se opp mot meg
selv om du visste du ikke kunne se meg
og du var glad i meg
for du så meg alltid
og jeg lå naken i en seng som aldri var min
i et rom som aldri hadde vært så tomt

for vi hadde rett til slutt...

you want a happy ending

i just want a start


"Jeg leter enda etter min lykkelig-i-alle-sine-dager-slutt. Jeg har bare gitt opp å lete etter den i ham. For det kommer til et punkt der man innser at man bare skulle gitt en person én sjanse til å gjøre deg lykkelig. Fordi de feilet, igjen. Og det kommer til et punkt der man gir opp. Så gir man en ny sjanse likevel, en ny sjanse til å vise det du allerede vet; de feiler. Jeg har kommet til det punktet der jeg tenker 'Dra til helvete', fordi han kanskje aldri var verdt det. You can keep the change."

distance is fine, I know you can't care

and nothing is big like that

verden er stille her. så snart jeg har låst døra finnes det ingen andre, hvertfall ikke på noen timer og kanskje en hel dag og to hvis jeg spør.

verden er stille her. en gang eller tre hver gang jeg er her hører jeg noe knuse men har aldri skjønt hvor lyden kommer fra, før jeg kjenner følelsen av gulvet under meg, men det er ikke meg, og jeg ligger i et hjørne eller midt på gulvet og prøver å samle opp bitene og det gjør vondt, gulvet knirker og er kaldt selv om jeg har ullsokker på.

verden er stille her. det er som om jeg vrir om magen min når jeg setter nøkkelen i låsen, som om jeg må det for å få opp døra, og så mange dører åpner seg når jeg gjør det, lukten er alltid den samme, og jeg kjenner den så godt igjen, som om jeg aldri har vært borte fra den, og alt kommer tilbake til meg.

verden er stille her. overalt finner jeg ting jeg glemte her sist. følelser jeg til nå bare husket konturene av, tanker jeg hadde glemt jeg hadde og sko jeg aldri vil gå i igjen, ord jeg med vilje la igjen fordi noen andre kanskje kunne få bruk for dem, fordi de for meg aldri gjorde noe godt. men nå henger alt igjen i veggene som en påminnelse jeg ikke trengte.

verden er stille her. noen ganger for stille men jeg tør ikke skru musikken høyere i tilfelle naboene hører det, jeg setter på vannet i badekaret på fullt men lyden blir overdøvet av stillheten som er så mye større og braket av når tårene faller fra kinnene mine ned på gulvet ved mine nå nakne tær.

verden er stille her. snøflakene er større enn håndflaten min men faller uten en lyd, og jeg tenker at å skulle være ute nå ville blitt som å ha snøballkrig med himmelen, og jeg ville vært dømt til å tape, slik som med alt annet her borte.

verden er stille her. alt står i ro med mindre jeg flytter på det, men jeg flytter ikke engang på meg selv, for han er bare en halvtime unna og jeg vil ikke bevege meg nærmere for jeg vil ikke at han skal se meg, og jeg vil ikke risikere å bevege meg lenger bort heller, for jeg kommer aldri nærmere enn dette igjen, dette er så nære jeg noengang kommer, for nå kommer jeg aldri tilbake.





(jeg må slutte å skrive når jeg har vært på vinkveld, fordi å skrive dette var vondere enn på lenge, og jeg er glad for at søster har flyttet inn til kjæresten så jeg slipper å dra dit noengang igjen, og jeg håper jeg slipper å huske, og jeg håper den der stemmen i hodet mitt snart holder kjeft..)

can we pretend that airplanes in the night sky

are like shooting stars?
/can we pretend that airplanes are just airplanes
and get the f*ck over it?

det er så fint med mørket, når jeg kan sitte ute i en stol uten å bli blaut i rumpa, selv om det fremdeles er så kaldt at jeg må ha pledd på, og jeg kan stirre langt opp i lufta, hvor langt ser man egentlig, og ser man mer når det er mørkt?

det blinker rødt og gult der oppe, jeg vet det er et fly selv om jeg ikke kan se det, og jeg lurer på hvor det har vært, hvilke mennesker som ser på meg akkurat som jeg ser på dem; så langt unna at man ikke ser hverandre men likevel vet at de er der, jeg lurer på hvor de har vært og hvor de skal og om noen står klare med åpne armer og kyss på flyplassen og venter på dem, eller om de som meg bare ser seg rundt uten å egentlig se etter noen, fordi det er ingen der, og om de som meg likevel blir stående bare i tilfelle et vennlig ansikt skulle dukke opp, for det å skulle stå ansikt til ansikt med en verden du forlot for bare to uker siden og håpet på å aldri komme tilbake til er et ekstra uhyggelig møte når ingen er der for å minne deg på hvorfor du i det hele tatt kom tilbake, eller for å holde deg i hånda idet du møter alt det du ikke hadde savnet.

...så tenker jeg meg om, finner fort ut at flyet sikkert kom fra oslo, folkene har sikkert vært på forretningsreise eller et møte eller noe annet lite spennende, og når de kommer hjem til huset de forlot idag tidlig er middagen blitt kald, barna har lagt seg, og mannen sitter i sofaen og ser nyhetene. pluss sporten. jeg liker ikke den historien. da sier jeg meg heller glad for at jeg har lov til å ønske meg langt vekk uten å ha dårlig samvittighet, at jeg har friheten til å velge å aldri komme tilbake, og det at den første som ga meg en klem etter jeg kom hjem var en fremmed bussjåfør er mest koselig.

(jeg så syv stjerneskudd den natta, jeg telte men ønsket meg ingenting, jeg ønsker meg ingenting lenger, det er alt jeg ønsker, men det er for mye. jeg lagde meg en kopp te istedet.)