I swore I'd never be

What I've become
I leave the light on
(Beth Hart-Leave the light on. Wooh, hør den!)


Fortid, Fylleangst og Nåtid sitter rundt samme bord på den slitte, gamle puben. Fortiden har prøvd å glemme, prøvd å fortrenge ved å drikke seg nærmest helseløs. Den snøfter og greier nesten ikke gå. Den prøver å stå foran deg, prøver å få deg til å stå ansikt til ansikt med den. Du er ikke så ille, min venn. Men man må lære seg at fortid er fortid, selv om den faktisk er en del av deg. Fylleangst koser med en ny, stakkars jente som ikke vet hva hun driver med. Hun kommer til å kjenne den godt imorgen, bli bedre kjent med Fylleangsten i løpet av natten. Hun holder den i hånda som om det allerede er en god venn. Imorgen kan det hende det er din verste fiende, lille, naive jente. Fylleangst er den verste følelsen. Ingen blir forelska på én kveld. Aldri forelsk deg i Fylleangsten. Ha mer respekt for deg selv. Nåtid stryker deg på kinnet for å minne deg på at den er der. Den kjenner ikke noen av de andre. Hadde den kjent Fortid ville også Nåtid blitt Fortid. Hadde Nåtid kjent Fylleangst ville også den blitt Fylleangst. Men bare hvis de hadde hilst på hverandre. De hilste ikke. Nåtid bør få vite om Fortiden og Fylleangsten. Men ikke mens de sitter på samme bord.

Hadde de ikke hatt forskjellig ansikt, så vet jeg ikke om jeg hadde visst forskjell på de tre. Noe som er trist, fordi de er så forskjellige på innsiden. Jeg skjønte ikke at Fortid ikke var bra for meg før det var for sent. Samme med Fylleangst. Nåtid vet jeg ikke enda. Kanskje den også blir Fortid snart.
You can't catch a killer by his smile.


Jeg har det fint, fremdeles ingenting som skjer i mitt liv, tydeligvis. Nå stikker jeg og henter Sebastian i barnehagen.

i know you didn't bring me out here to drown

so why am i 10 feet under and upside down?

Nå er det to dager til min kjære Netland flytter fra meg. Jeg hater det. Haterhaterhater. To dager er bare 48 timer. 48 timer er bare 2880 minutter. 2880 minutter er bare 172800 sekunder. Og vi begynner å telle nedover. Vi skal møtes og si hade idag, og jeg gruer meg. (shit, jeg glemte vannfast maskara)

Lenge siden jeg har skrevet, men jeg har ikke hatt noe liv. Det har ikke skjedd noe, jeg har ingen oppdateringer å komme med, fordi alt jeg har gjort er å henge i leiligheten til Maria, sunget singstar og vært med andre venner. NULL liv. NULL penger. NULL jobb. NULL skole. NUUUULL LIV! Men jeg har søkt på jobber da, bare så det er sagt. Dette er ikke selvvalgt kjedsomhet.

Anywhooo, alle reiser fra meg. Eller, tre av mine beste venner, og hver og en av dem er verdt 32 "vanlige" venner, altså 96 av mine venner flytter. Ingrid, som skal gå idrettslinja i Telemark. Sarah, som skal synge og spille og gjøre verden til et bedre sted for folk i Trondheim. Netland, som bare skal sitte inne på rommet sitt, ALENE, og spille gitar, og ikke snakke med noen, ikke få seg nye venner i det hele tatt. <-- ønsketenking. Men ja. Han skal spille gitar, sjarmere jenter, vise seg frem for verden så verden ser hvor fantastisk han er. Sukk. Denne helga kommer til å bli tung, kjenner jeg.

Nå må jeg løpe til bussen så ikke folk klikker fordi jeg kommer for sent.

<3

Right about now

Maria,
Jennie,
Singstar,
Netland,
bøker,
magisk pulver,
hippiefester,
den nye leiligheten til Jennie,
store edderkopper,
gwen stefani,
jentekvelder,
fullmåner,
skyggeteater (alene, wrahwrahwrah),
ALENETID,
brutte løfter og avtaler,
overnattinger,
kjefting,
snart-er-sommeren-over-festene til folk som skal begynne i 3.,
venting på ting som ikke skjer,
forhåpninger,
små kineserjenter,
Buzz,
Lars,
diskusjoner,
øl,
kattungen min,
lipstick jungle,
facebook,
nye venner,
kjedelige nachspiel,
sykkelduden,
Gutt,
lange telefonsamtaler midt på natten med Superman,
minner,
minner,
minner,
blogg,
klææær,
rydding av rom (som jeg aldri kommer meg lenger på enn til tanken),
anlegg på rommet,
damien rice,
løgner,
tid som renner ut (herreguuuud som jeg kommer til å savne deg)

Faktisk, så er jeg glad, men frustrert. Kjempeglad. Og frustrert. Fytti.

Frøken Karma + Herr Ironi

Karma er skikkelig BITCH av og til, og det svir. Ironi er fantastisk av og til... Men, plusser du de to sammen vet du plutselig ikke hva du skal gjøre; Legge deg ned og begynne og grine, eller bryte ut i latter. Jeg, for min del, gjorde begge deler. Jeg var nemlig invitert i brullupet deres.

Gutt sa jeg skulle ringe. Så spurte han om jeg kom til å gjøre det. Så spurte han om jeg lovte. Jeg lover. Jeg prøvde å manne meg opp i tre dager, men da det ikke gikk slang jeg meg bare i det, og visste ikke hva jeg skulle forvente. Likegreit, fordi ingenting kunne forberedt meg på dette:
"Hallo?"
"Hei, det er Id.."
Ja, nei, jeg rakk omtrent ikke si ferdig navnet mitt før han la på. Jeg var ganske lamslått, egentlig. Hvorfor få meg til å love å ringe, om han egentlig ikke ville snakke med meg? Wooh. Jeg lo, fordi det var latterlig. Så fikk jeg tårer i øynene og forbannet hele ham.

Søteste Maria kjøpte inn sjokolade og saltchips, så jeg kastet (ikke riktig ord, iogmed at jeg brukte over en time på å komme meg til bussen) meg på bussen, hadde musikk i ørene og sminke gnidd langt under øynene. Jeg skulle jo bare sitte på bussen. Det kommer ingen kjentfolk på nå. DIGG. Dere skjønner at det ikke var helt sånn det gikk, håper jeg?

Jeg så en spinkel kropp vinke bussen inn på busstoppet. Ikke spinkel som i pinglete, men spinkel som i tynn og egentlig nokså veltrent. Og altfor altfor velkjent.

I det neste sekundet mistet jeg meg selv, men jenta og gutten foran meg hentet meg inn igjen og fikk meg til å innse at jeg akkurat utbrutt, akkurat litt for høyt "Du KØDDER med meg?". Om bare deres blikk kunne vært det mest ubehagelige med den bussturen. Wooh. Men nei. Der var han. Gutten jeg hadde knust litt for hardt, hardere enn nødvendig og fortjent, og jeg så hvordan ansiktet hans gikk fra lykkelig uvitende, til ulykkelig vitende om hva som ventet ham...

Men flink som han er greide han å ta seg sammen og legge på et smil. Det var nok aldri meningen jeg skulle få se ansiktet hans. Jeg greide ikke se på ham, da jeg tenkte at jeg må ha gjort noe som verden ikke helt likte, og at den derfor hadde bestemt seg for å være kjempeslem mot meg.

"Hei." sier Karma. "Hvordan står det til med herr Ironi idag?" Ja, for hun var der for å minne meg på at telefonsamtalen tidligere bare var en brøkdel av hva jeg hadde gjort mot ham som nå satt ved siden av meg. Og jeg skjønte det, altfor godt.


Jeg fortjente det slaget i ansiktet, merket jeg. Begge to, faktisk. Selv om det første etterhvert ble strøket bort. Etter en hel dag med forbannelse over diverse Gutter, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville la ham komme unna med det. (Teit, i know. Try to let go.) Jeg tok opp telefonen og ringte ham, og bestemte meg forå ikke si navnet mitt først, fordi det ville gi ham mulighet til å legge på, igjen.

"Så, du får meg til å love å ringe, og når jeg faktisk gjør det, så legger du på?!"
"Hæ? Nei."
"Jo."
"Nei!"
"JO!"
"Nei."
"Hææ?"

Han hadde gått tom for strøm. Hva om jeg ikke hadde ringt opp igjen og gitt ham sjansen til å forklare seg da? Da ville jeg fortsatt å forbanne ham, uten at han visste det. Han som er så søt. (Selv om han ikke kjente meg igjen i byen dagen etter denne samtalen. Selv om jeg sto rett foran ham. Selv om han hadde sett meg noen få dager før. Fjern, much?)

DramaQueenIdaMariell, overogut

"Med 'hvis'

kan man putte Paris i en flaske."

Det høres mye bedre ut på fransk. Men jeg kan ikke fransk. Og jeg har begynt å mislike ordet "hvis". For akkurat nå står jeg i konflikt med prinsippene mine. Jeg taper alltid mot prinsippene mine. Men ok, det er ikke så ille som det høres ut... Jeg mener, det kunne vært verre.

"Hvis han ikke gjør det så ofte... Hvis han hadde sluttet! Hvis jeg bare ikke er til stede når han gjør det. Hvis jeg gir ham lov til å lyve om det. Hvis det ikke er et problem..." Hvis man gjør "sånn og sånn", så får man plutselig plass til Paris i en flaske. Man trenger bare å... Nei, jeg vet ikke. Jeg sliter litt.

Og jeg har funnet ut noe nytt om meg selv; jeg er en selvgod, sjalu, naiv, selvopptatt, teit BITCH. Seriøst. Vet dere hvor teit jeg er? I hodet mitt, i underbevisstheten min, har jeg trodd.. nei, ikke trodd engang, siden det ikke er noe jeg har tenkt på... Men et eller annet sted inni meg var det noe som fikk sjokk idag, realitycheck-ish, som fortalte meg at jeg ikke bare kan ringe nårsomhelst og få ham til å ta meg tilbake. Selvfølgelig har han også gått videre med livet sitt, selvfølgelig ligger han ikke (lenger?) hjemme i senga og er totally heartbroken, selvfølgelig finner også han seg ei ny ei. På samme måte som jeg har gjort. Men det gjorde vondt, egentlig, å se. For det var JEG som gjorde det slutt, hvorfor skulle HAN komme over meg så raskt? Han så det jo ikke komme engang, hans følelser var jo på vei oppover. Har det virkelig nådd et nullpunkt igjen allerede? SE SÅ TEIT JEG ER. Men jeg er ikke ferdig. Det er mulig jeg sparer resten til Emilie og Maria som sitter i stua og hyler inn i singstar-mikrofonene. Kanskje deres ører ikke er like ødelagte som mine, og kan ofre dem litt for meg. Usj, så stygg jeg er. Teite ida. Teite, teite ida.

Men hurra for gutter som kysser en i panna når han tror du sover, hurra for første kyss under epletrær, og hurra for hippiefester som ender som de skal. <3

"Kunne du ikke bare holdt deg unna? Bare denne ene gangen la meg ha noe som var mitt, noe jeg ikke trengte dele?"
"Kanskje han ville bli delt. Kanskje han bare liker meg bedre. Ikke vet jeg. Alt jeg vet er at jeg fikk ham."
"Du tok ham!"
"Samme greia, det er jeg som har ham nå."

Hvordan våger hun å prøve å gå i mine sko? Sko hun stjal fra meg, sko hun ikke passer. Hun halter, hun snubler, og jeg gleder meg til å se henne falle. Nå er det faen meg nok.

Det er ikke nok å lage spor, gå der ingen har gått før, og gjøre dem enkle å følge. Det er noe med det å kunne lage spor, gå der ingen har gått før, og vite at ingen vil gå der igjen.

Du fulgte de sporene jeg lagde som var enklest. De første skrittene jeg gikk før jeg snudde og gikk tilbake i samme spor som jeg kom. Jeg lurte deg, gjorde jeg ikke? Du kommer deg ikke lenger denne veien, kjære deg, du er på villspor. Jeg redder deg ikke fra denne.


Imorgen er det Netland. På fredag er det lysfest. På lørdag er det hippie-fest. Neste uke en gang er det skalldyrfestival. En av dagene er det også fest som jeg har lovt å komme/gå på. Jeg vil ikke. Jeg vil ligge under dyna og se Lipstick Jungle. Men jeg har sett begge sesongene nå, jeg er ferdig. Det suger. Nå har jeg ingenting å gjøre mens alle andre sover, bortsett fra å ligge å stirre i taket, noe jeg uansett gjør i minst en time før jeg sovner. Med mindre noen kan anbefale en serie? Jeg har masse på dataen, men ikke mye som er min smak.

Apropos data. Naboen vil, etter to år, ha betaling for min bærbare. Du vet, det som ikke har funket på over ett år, som klikket ca tre måneder etter jeg fikk den. 2000,- "Innen rimelig tid." For guds skyld, hvor skal jeg få tak i 2000 innen rimelig tid? Ingen vil føkkings gi meg jobb. Og hvor lang tid er rimelig?

Aaaaarrrrggggh. nei, jeg er ikke sur. Jeg har bare vært inne for lenge. Men det kan jeg ikke gjøre noe med, fordi busskortet mitt har gått ut, og jeg ikke har penger til å fylle det på. Om noen har lyst til å gjøre meg millionær innen uka er omme, så værsågod. Jeg har endel andre regninger jeg også skulle fått betalt. Type, privatisteksamner og sånt. Ond sirkel akkurat det der; jeg får ikke jobb pga manglende utdanning. Videre utdanning kan jeg ikke ta før jeg har komplett vitnemål. Komplett vitnemål får jeg ikke før jeg har tatt privatisteksamnene. Privatisteksamnene kan jeg ikke ta pga JEG IKKE HAR EN FØKKINGS JOBB TIL Å BETALE DET. AAAAAAARRRRRRRGGGGGHHH.

Jeg tror jeg bør legge meg før jeg knuser dataen til lillebror. Lillebror har kyssesyka. Litt ekstra idag, siden kjæresten hans kom hjem fra Praha. Aw.

NATTA.

i'm gonna drench myself in alcohol

woopwoop


I'm le Bored.


Men jeg tenkte egentlig jeg skulle forklare en ting, siden folk tror jeg er emo.



"Tankene bak smilet" er tittelen på bloggen min, right? Med det har jeg aldri ment noe i nærheten av "et smil kan skjule smerten fra tusen knivstikk" eller noe i den duren. Ikke i det hele tatt! Jeg smiler, jeg ler, jeg mener det. Alltid. Hvis ikke lar jeg bare være å smile. Greia med bloggen er bare at jeg vil at de som vil skal kunne ta del i noe av livet mitt. Helt valgfritt. Så om dere ser at jeg smiler, så ligger det mest sannsynlig noe bak; det er her dere får vite nøyaktig hva. Så, bitches, ikke klag. Det er dere som er så dumme at dere misssforstår.




Nå smiler jeg fordi jeg våknet til to forsiktige bank på døra, en søt Maria som kom inn og sa, med morgenfuglkvitrende stemme; "Nå er det froookooost." På bordet hadde hun dekt på, stekt bagels og tatt frem sin røkte laks. Levende lys er aldri feil, selv ikke på formiddagen. Så dagen begynte godt. Nå er jeg bare trøtt, så nå skal jeg rydde rommet (!!!!!) og lage pizza. Til meg selv, og bare meg selv. Jeg er ego, for jeg har ingen å dele noe med. Woopwoop.


Se så ego jeg er da;

Jeg hadde vært på kino med Lars og kjøpt meg kreft på pinne. Du vet sånn blå kjærlighet. Jeg ville ikke dele med Lars, fordi "Da blir jeg ikke blå nok på tunga."

Igår hadde jeg forresten en due på leggen. Jeg tror den ville kose.

Everything is worth fighting for

'cause if you want it, it's right


En sur eventyrbegynnelse, en amerikansk prins, og døden. Er det ikke slik for alle prinsesser? Om man sliter de første årene er det ingenting som sier at det alltid kommer til å være slik. Vendepunktet kommer samtidig med prinsen/helten som kysser deg, og de lever lykkelige alle sine dager. Hver for seg, eller med hverandre, det har ikke noe å si, det er det ingen som spør seg selv om når de ser dem hånd i hånd på gata.

Livet kan være tøft. Og døden er en gammel mann som ser stygt på din nakne kropp. Karma tar deg igjen, og ditt evige liv vil føles som en lenger evighet, fordi din altfor varme kropp ikke brenner, men svetter, du må sitte naken i skinnseter som klistrer seg fast i huden, sol men ingen skygge noe sted, og du kan på ingen måte komme deg unna. Velkommen til ditt helvete.

Vennene dine vil glemme deg, du vil tenke på dem hele tiden. Familien din har aldri møtt deg, mens du dedikerte hele ditt levende liv til dem. Ditt største ønske ville bli oppfylt fire minutter etter du ble borte, men ble gitt videre til din verste fiende istedet.

Jeg likte drømmene der jeg døde. Nå får jeg frysninger når jeg våkner, magen min vrir seg og jeg føler meg tom. Jeg våkner opp med ingenting. Tomrommet fylles opp i løpet av dagen, men aldri i overlast.




Natt til igår sov jeg hos Susanne, og det var kos med stor R. Klokka 2 skulle vi kjøre Henriette hjem, men kjørte først ut til Langenes for å bade. Vi sovnet ikke før i 4-tiden, våknet ikke før 3 (selv om Susie hadde vært våken fra halv ti til tolv før hun la seg igjen), og dagen gikk forbi i behagelig sneglefart. Reker og krabbeklør på verandaen, før det var jentekveld med Maria og Thomas. Villmark og cookies, før vi rullet hjem.

Men får man sove? Nei. Sover man da til langt på dag? Jææ. Hva skal man idag? Se på at de andre drikker, seff.

It's not that I miss you

I just wish you were here.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så mye folk rundtomkring, så altfor mye som skjer, og alle er glade i meg. KUTT UT!

Idag er det jentekveld med de rosa. Imorgen er det jentekveld med Maria, Thomas og Thomas. (Nei, de er ikke homofile, de er bare bestevenninnene våre) Igår var det jentekveld med Paris Hilton og hennes BFFs, og snart er det helg igjen. Jeg har mista telling når det gjelder det meste.

Så trenger jeg hårfarge. Si ifra om noen vil sponse; jeg ser ut som en gammal mann. Eller... Jeg har ca 134 cm ettervekst, og det er så stygt. Ugg.

Jeg skal slutte å klage nå, lage meg frokost og se på Paris Hilton's My new bff istedet. Morna!

(Oh, og si ifra om noen vil ha pusunge.)

Denne heter Muffinzz, siden Sebastian døpte dem.

Love

is the realization that one guy differs from the others

Så, Ida, hva har du gjort idag?
Jo, takk som spør. Jeg våkna halv fire. Ja, på ettermiddagen, etter å ha slitt med å få sove fram til 9 i morges. Jeg fant fort ut at jeg ikke hadde så god tid før innflytningsfesten til Maria og Ulrikke, så jeg dusja og stelte meg og var ferdig før det hadde gått en time. Da begynte Didrik som jeg møtte i Chania å mase etter sydenbildene (enda så sur han ble HVER gang jeg tok bilde av ham, og nå vil han liksom ha dem?), så jeg la dem ut på andletbokji. Så klagde han om at de var stygge, så jeg sletta dem igjen, og la kun ut bilder som han ikke var med på. Plutselig hadde mamma lagt meg til som venn, så jeg gikk ut og kjefta på henne, og sa jeg aldri kom til å godta, og at hun bare kunne slette seg derfra med en gang. Noe som ikke skjedde.

Innflytningsfest! Jeg kom enogenhalv time for sent, fordi jeg ikke greide å bestemme meg for om jeg skulle dra eller ei. Frem til mamma sa "Men Ida, du ser jo kjempebra ut, du kan ikke kaste det bort på oss. Løp ut og vis deg frem!" Jaok.

Masse folk og ho og hei og klemmer og kyssing på kinn. Og kulde. For nå har sola bestemt seg for å dra på ferie til nordnorge, og etterlatt oss sørlendinger i skyggen. Jeg startet den ultimate partyaktiviteten; HVISKELEKEN! Jeg tapte. (selv om det ikke er en vinner-taper-lek) Det endte alltid med "Ida er stygg." eller "Hold kjeft, di hore." Jesss, i love my friends.

Etterhvert, uavhengig av all moroa med leken ble jeg skikkelig muggen. And i'm sorry. Jeg gikk inn og la meg på sofaen ved siden av høyttaleren (noe som ikke er smart når man er på fest med mine venner, og deres sære musikksmak), og stirra i veggen. Og det skal være sagt; jeg drikker fremdeles ikke. Fordi Fylleangst sendte melding og sa han hadde sett meg gå av bussen. Noe som er sært. Og hvor stor er sjansen?! Lesson learned, message received, takk for påminnelsen.

Og Lahr, bæstevænn Lahr, jeg er så glad i deg! Takk for at du ville tvinge meg til å snakke, jeg setter pris på det. Hjærteee


Hva mer har du gjort idag, Ida?
Jo... Jeg ble henta av Susanne klokka 12, fordi hun var ferdig på jobb da. Kjørte til sørlandsparken, ut til Hamresanden og tok oss en romantisk gåtur på stranda. Så ringte vi Rikke&Tom, og dro på besøk til dem. Klokka 2 fant SusieQ ut at hun ville ha pomfrii, så vi dro på bensinstasjonen. Der hadde de ikke pomfrii, så vi kjørte til byen (etter mye om og men, og stalker-ish-tendensene til susie hadde roa seg), og kjørte langt ut på havna for å spise den. Susanne hadde akkurat kasta fra seg boksen ut bildøra da politiet sto bak oss.
Oi, hva skjedde da?
Jo... De spurte hva vi gjorde der ute så sent, og om de kunne se førerkortet til Susanne. Susanne tar frem lommeboka, og ut detter det 6000 kroner i cash. Da banker det på min dør, jeg åpner, og blir spurt etter navn og alder. Jeg ble satt ut, og snudde meg bort til S. "Eeh.. Ida Schjelderup." "Har du legitimasjon?" Noe jeg ikke hadde! Er det muuulig?! "Hva gjør dere her ute så sent?" "Vi spiser." "Ehh, hvor er maten da?" ... Mhm. Så fikk jeg spørsmål om jeg hadde drukket. Ja.. Eh, nei! Eller jo. (Jeg tenkte de kom til å be meg blåse, da hadde det vært kjipt om jeg enda hadde promille fra forrige helg ellerno). Dama drev å lyste på øynene mine så jeg ikke helt visste hvor jeg skulle fokusere; jeg så jo ingenting! Det skjedde endel mer, mye jeg ikke ønsker å fortelle. Jeg er bare overlykkelig for at de ikke sjekka veskene, iogmed at jeg hadde med mitt magiske pulver (les: til håret. Det er magisk fordi det får håret mitt til å se pent ut.), som ser ganske mystisk ut med en gang man ser det.

Susie og jeg lo og var traumatiserte hele veien hjem. Så fikk jeg melding "Politiet kjørte akkurat etter meg med full sirene. Jeg holdt på å pisse på meg. Heldigvis kjørte de forbi." Hun tenker veldig på de pengene som ramla ut. Fantastisk!

Så kom jeg hjem, lekte litt med lillebror, fant ut at jeg kanskje har følelser for noen jeg virkelig ikke bør ha følelser for, og nå skal jeg sove siden klokka er 5. nattis!