Frøken Karma + Herr Ironi

Karma er skikkelig BITCH av og til, og det svir. Ironi er fantastisk av og til... Men, plusser du de to sammen vet du plutselig ikke hva du skal gjøre; Legge deg ned og begynne og grine, eller bryte ut i latter. Jeg, for min del, gjorde begge deler. Jeg var nemlig invitert i brullupet deres.

Gutt sa jeg skulle ringe. Så spurte han om jeg kom til å gjøre det. Så spurte han om jeg lovte. Jeg lover. Jeg prøvde å manne meg opp i tre dager, men da det ikke gikk slang jeg meg bare i det, og visste ikke hva jeg skulle forvente. Likegreit, fordi ingenting kunne forberedt meg på dette:
"Hallo?"
"Hei, det er Id.."
Ja, nei, jeg rakk omtrent ikke si ferdig navnet mitt før han la på. Jeg var ganske lamslått, egentlig. Hvorfor få meg til å love å ringe, om han egentlig ikke ville snakke med meg? Wooh. Jeg lo, fordi det var latterlig. Så fikk jeg tårer i øynene og forbannet hele ham.

Søteste Maria kjøpte inn sjokolade og saltchips, så jeg kastet (ikke riktig ord, iogmed at jeg brukte over en time på å komme meg til bussen) meg på bussen, hadde musikk i ørene og sminke gnidd langt under øynene. Jeg skulle jo bare sitte på bussen. Det kommer ingen kjentfolk på nå. DIGG. Dere skjønner at det ikke var helt sånn det gikk, håper jeg?

Jeg så en spinkel kropp vinke bussen inn på busstoppet. Ikke spinkel som i pinglete, men spinkel som i tynn og egentlig nokså veltrent. Og altfor altfor velkjent.

I det neste sekundet mistet jeg meg selv, men jenta og gutten foran meg hentet meg inn igjen og fikk meg til å innse at jeg akkurat utbrutt, akkurat litt for høyt "Du KØDDER med meg?". Om bare deres blikk kunne vært det mest ubehagelige med den bussturen. Wooh. Men nei. Der var han. Gutten jeg hadde knust litt for hardt, hardere enn nødvendig og fortjent, og jeg så hvordan ansiktet hans gikk fra lykkelig uvitende, til ulykkelig vitende om hva som ventet ham...

Men flink som han er greide han å ta seg sammen og legge på et smil. Det var nok aldri meningen jeg skulle få se ansiktet hans. Jeg greide ikke se på ham, da jeg tenkte at jeg må ha gjort noe som verden ikke helt likte, og at den derfor hadde bestemt seg for å være kjempeslem mot meg.

"Hei." sier Karma. "Hvordan står det til med herr Ironi idag?" Ja, for hun var der for å minne meg på at telefonsamtalen tidligere bare var en brøkdel av hva jeg hadde gjort mot ham som nå satt ved siden av meg. Og jeg skjønte det, altfor godt.


Jeg fortjente det slaget i ansiktet, merket jeg. Begge to, faktisk. Selv om det første etterhvert ble strøket bort. Etter en hel dag med forbannelse over diverse Gutter, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville la ham komme unna med det. (Teit, i know. Try to let go.) Jeg tok opp telefonen og ringte ham, og bestemte meg forå ikke si navnet mitt først, fordi det ville gi ham mulighet til å legge på, igjen.

"Så, du får meg til å love å ringe, og når jeg faktisk gjør det, så legger du på?!"
"Hæ? Nei."
"Jo."
"Nei!"
"JO!"
"Nei."
"Hææ?"

Han hadde gått tom for strøm. Hva om jeg ikke hadde ringt opp igjen og gitt ham sjansen til å forklare seg da? Da ville jeg fortsatt å forbanne ham, uten at han visste det. Han som er så søt. (Selv om han ikke kjente meg igjen i byen dagen etter denne samtalen. Selv om jeg sto rett foran ham. Selv om han hadde sett meg noen få dager før. Fjern, much?)

DramaQueenIdaMariell, overogut