Everything is worth fighting for

'cause if you want it, it's right


En sur eventyrbegynnelse, en amerikansk prins, og døden. Er det ikke slik for alle prinsesser? Om man sliter de første årene er det ingenting som sier at det alltid kommer til å være slik. Vendepunktet kommer samtidig med prinsen/helten som kysser deg, og de lever lykkelige alle sine dager. Hver for seg, eller med hverandre, det har ikke noe å si, det er det ingen som spør seg selv om når de ser dem hånd i hånd på gata.

Livet kan være tøft. Og døden er en gammel mann som ser stygt på din nakne kropp. Karma tar deg igjen, og ditt evige liv vil føles som en lenger evighet, fordi din altfor varme kropp ikke brenner, men svetter, du må sitte naken i skinnseter som klistrer seg fast i huden, sol men ingen skygge noe sted, og du kan på ingen måte komme deg unna. Velkommen til ditt helvete.

Vennene dine vil glemme deg, du vil tenke på dem hele tiden. Familien din har aldri møtt deg, mens du dedikerte hele ditt levende liv til dem. Ditt største ønske ville bli oppfylt fire minutter etter du ble borte, men ble gitt videre til din verste fiende istedet.

Jeg likte drømmene der jeg døde. Nå får jeg frysninger når jeg våkner, magen min vrir seg og jeg føler meg tom. Jeg våkner opp med ingenting. Tomrommet fylles opp i løpet av dagen, men aldri i overlast.




Natt til igår sov jeg hos Susanne, og det var kos med stor R. Klokka 2 skulle vi kjøre Henriette hjem, men kjørte først ut til Langenes for å bade. Vi sovnet ikke før i 4-tiden, våknet ikke før 3 (selv om Susie hadde vært våken fra halv ti til tolv før hun la seg igjen), og dagen gikk forbi i behagelig sneglefart. Reker og krabbeklør på verandaen, før det var jentekveld med Maria og Thomas. Villmark og cookies, før vi rullet hjem.

Men får man sove? Nei. Sover man da til langt på dag? Jææ. Hva skal man idag? Se på at de andre drikker, seff.