No one understands me quite like you do

through all of the shadowy corners of me


Jeg savner å skrive. Men jeg tør ikke lenger. Ordene blir aldri store nok.




Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg sto opp til vanlig tid, drakk min vanlige morgente, skal som vanlig på jobb osv. Det er ikke noe spesielt ved dagen idag. Jeg tenker på deg som vanlig, drømte om deg i natt som vanlig, og håper som vanlig på å kanskje høre fra deg. Og som vanlig, så kommer vi sikkert til å snakkes i kveld.


Idag er ingen merkedag på noen måte. Ikke for meg, ikke for oss, ikke for noe. Men akkurat idag følte jeg deg, sånn som jeg gjorde før. Følte at du lå ved siden av meg da jeg våknet, og jeg tok meg selv i å strekke meg etter deg. Sånn som jeg gjorde før. Jeg våknet veldig plutselig, virkeligheten slo meg i hodet; det er ikke snø ute lenger, du er ikke her lenger, sangene betyr ikke noe lenger (selv om jeg kjente et lite stikk av følelsen jeg en gang hadde når jeg hørte på dem), det er nytteløst å telle dager, timer og minutter, det er ikke jul, det er ikke sommerfugler, det er ikke savn og det er ikke kjærlighet, det er ingen kribling eller godkvalme, det er aldri mer sovepust, aldri mer aking, aldri mer fine middager, aldri mer bobleplast som blir dratt til siden og hjerter som hopper av glede, aldri mer togturer og oppoverbakker, aldri mer frostrøyk og to sigaretter om dagen, aldri mer det å plutselig våkne på sofaen og ikke engang huske at man har sovnet, aldri mer krangling om hvem som er finest(estestest), og aldri mer "ÆVARNT!".


Men vi prøver. Det bare er ikke det samme, og kommer aldri til å bli det. Men du er fremdeles den eneste som forstår, den eneste jeg forteller alt til, og den eneste som ikke holder følelsene mine mot meg. (og selv om det bare er to uker siden jeg så deg, og gudene vet hvor lang tid det er til neste gang; jeg savner deg. Og kommer til å savne deg. Men det er på tide å gi slipp nå.)

That's it, I quit, I'm moving on

Jeg skal begynne å holde tankene mine for meg selv. Og ikke minst drømmene mine, som skapte mer styr enn de var ment til.

Så fra nå av kommer det ikke til å være vits å i det hele tatt gå inn på bloggen min. Jeg kommer ikke til å skrive mer, noengang. Takk til alle tre som har kommentert oppigjennom. Spesielt til deg, M. Hvem enn du er, så er du fantastisk, og ordene dine har betydd verden. (Og Ace, du får nesten finne deg noe annet å lese :p)



That's it.
I quit.
I'm moving on.Bildebevis på at jeg møtte Tore Renberg, forresten. Ganske random..

Don't hurt me

well, then maybe do
maybe just let me be
I don't wanna believe in anything
but, then again, I kind of do
so if anything, don't lie to me





Her kommer det. Halvveis. Selv om det er vanskelig å sette ord på. Jeg er bare lei av å ha det hengende over meg, så jeg slenger det ut istedet.




Jeg skulle ønske jeg tok feil. Eller at jeg fant ut at jeg hadde rett før det var for sent. Og jeg fant det ut _veldig_ sent. For bare to uker siden. Jeg var jo ferdig med å ha vondt nå.

Du løy til meg. I tre måneder. Løy meg rett i ansiktet. Jeg skjønner ikke hvordan du fant det så enkelt, når du så på meg hvor vanskelig jeg syns det var å spørre. Det tok meg fem uker fra jeg fikk mistanken, før jeg hadde mannet meg opp nok. Jeg hadde pakket alle tingene mine og var klar for hva enn som kom. Jeg var klar for å dra. Det tok deg treogethalvt sekund å svare. Og selv om jeg visste at hvertfall noe av det du sa ikke var sant, så hadde jeg så lyst til å tro på resten. Så jeg kunne bli. So I did. Med tårer i øynene.












Jeg ga deg alt. Jeg gjorde ting jeg aldri trodde jeg kunne føle meg komfortabel nok til å gjøre. Og bare ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg viste deg sider av meg selv jeg aldri har vist til noen andre, både bokstavelig og billedlig. Men det var sånn som da jeg kom en halvtime for sent i et bursdagsselskap i 4. klasse fordi jeg hadde vært på karatetrening, og fant ut at gaven jeg hadde tenkt til å gi allerede lå på gavebordet... Til sammenligning blir det som om du diskrét gjemte gaven som allerede lå der under bordet, så både hun og jeg trodde det var vår gave som lå fremme. På en måte.

Du hadde alt dette fra før. Du hadde fått det fra henne. Herregud så vondt det gjorde. Å finne ut at det ikke var spesielt i det hele tatt. Ikke for deg. Du hadde gjort alt dette før. Alt fra undertøyssøndager til alle ordene du sa. Alt. Og det er ille å se at hun følte/føler det på nesten akkurat samme måte som jeg gjorde...

For mens jeg savnet deg så mye at jeg ikke fikk puste, ikke fikk sove fordi du ikke var der, lot pulsen herje som den ville da jeg fikk melding om at du savnet meg eller var glad i meg, levde bare for å høre akkurat det på slutten av dagen, telte dager siden sist jeg så deg og til jeg skulle se deg igjen, ikke snakket om annet enn deg, avviste og avsluttet alt annet, i det store og hele levde omtrent bare for deg, hva gjorde du?

Jeg fant svaret:
Kunne du ikke bare fortalt sannheten da? Det er én ting om det hadde vært helt skjult og jeg aldri hadde fått vite om henne... Men jeg spurte. Ville det ikke bare vært rettferdig om du svarte sant? For helt ærlig, jeg visste det egentlig. Ikke dybden på det hele, men jeg visste... Og jeg ble jo hos deg. Hadde du fortalt sannheten er det ikke sikkert utfallet ville vært så annerledes, selv om baggen min sto klar hvis jeg plutselig fant ut at jeg skulle løpe ut døra. Det var urettferdig av deg å ikke la det være mitt valg, når du visste at det egentlig var det.


Jeg skulle ønske jeg aldri fant ut sannheten. Så jeg kunne fortsette å tenke på det vi hadde som noe fint. For dette var verre å våkne opp med, enn følelsen dagen etter du sa du ikke ville ha meg lenger. Virkelig. Fordi du ikke bare ødela tanken om oss i fremtiden, men også alt vi noengang har vært.


Jeg virkelig hater å ha rett. Men så merker jeg, etter å ha vært ordentlig sint hvertfall den siste uka, at jeg er ferdig nå. Helt ferdig. Fordi det ikke egentlig er noe å være ferdig med, fordi det aldri var noe.

(åja. han merket selvfølgelig at noe var galt. da sendte jeg ham bildet. hans comeback-replikk? "aha. hvordan fikk du tak i den?". dritseriøst.)

Lol.

"Å, ÆSJ, Du er så teit! blir helt kvalm av å lese bloggen din, jeg tror jeg må sette opp brannmurer mot den på samtlige datamaskiner jeg kommer over, siden jeg ikke vil utsette NOEN for mølet du skriver. Herrejesus, få deg en privat dagbok, eller hjelp. Eller bare hold kjeft."


Aaaaw, og jeg som trodde dere hadde glemt meg.
Det er bare greit om folk setter opp brannmurer mot bloggen min på samtlige datamaskiner de kommer over, fordi jeg har ikke verken lyst eller behov for at folk skal lese den. Frem til nylig har jeg trodd at det bare var mine nærmeste som har lest den, fordi jeg har trodd at den egentlig ikke var så lett å komme inn på med mindre man kjente meg. Den som leter finner, osv.

Dette er min ikke-fullt-så-private-private dagbok. Dette er min hjelp. Hold kjeft selv. Fordi lol, du tør ikke stå frem med navn engang.

Let the love tear us apart

I found a cure for a broken heart;





(I'm going out, I'm gonna drink myself to death
And in the crowd I see you with someone else
I brace myself 'cause I know it's gonna hurt

But I like to think at least things can't get any worse)

Hei

Jeg har fått meg jobb, utropstegnutropstegnutropstegn

Egentlig ble jeg invitert med på kino for å feire. Han spanderer, selvsagt. (Som om jeg ville brukt penger på å se Iron Man 2 uansett.) Meeen, jeg har mer lyst til å få besøk av min kommende konkurrent Maria. Vi skal grille og kose oss på verandaen i fine været. Jeg under paraplyen, selvfølgelig.

...

it takes two to whisper quietly

Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dette uten at det blir en hvilken som helst klisjé. Jeg bare kom på det på lørdag. For jeg satt på akkurat samme sted i sofaen, og tok meg selv i å lete etter en hånd å holde i. Din hånd, selvfølgelig. Fordi sist jeg satt akkurat der, satt du ved siden av meg. Holdt hånda mi, mens du så fint snakket med alle menneskene jeg hadde tvunget deg til å hilse på. Familien min. Storebror og vennene hans.

Øyeblikket jeg tenkte på, jeg vet du også husker det, for du har gjentatt det, var da storebror unnskyldte seg fra samtalen deres for å hente øl, og du snudde deg til meg, strøk håret bak øret mitt og hvisket:
"Du? Ska eg si deg en hemmelighet?"
Og selv med den høye musikken og alle de andre som snakket høyere enn torden, hørte jeg ingenting annet enn deg akkurat da.
"Hvis eg... Hvis eg hadde møtt deg på ein fest som dette eller någe.. eg vetsje. Du e den eg aldri ville turt å snakka te. Eg vetsje om eg ville turt å hilsa på deg eigang."
"Vent... hæ? Koffer ikke?"
"Fordi du e så fantastisk."
Så kysset jeg deg, strøk deg gjennom håret og kalte deg en dust.
Så snudde du deg tilbake til storebror og tok imot ølen han ga deg. Resten av festen ble så mye finere, fordi du var min hemmelighet. Selv om jeg egentlig skulle ønske alle hørte deg, så jeg kunne hatt vitner på at du var glad i meg, så alle sammen skulle se hvor fantastisk du var. Og om jeg hadde hatt sjansen, om hodet mitt ikke hadde snurret sånn som det gjorde idet du sa det, vit at jeg ville sagt 'ditto', og ikke 'dust'. Fordi du er den fineste i verden.

Stop haunting me

Man skulle tro det var jeg som døde. Men jeg føler for mye til å kunne være død. Og jeg ser jo at du lever videre, noe som også gjør vondt. Så det tryggeste blir vel å si at vi døde.

Det er som et spøkelse. Hjemsøker meg. Sniker seg gjennom lukkede dører. Jeg prøver å løpe, men det står der plutselig foran meg. Jeg kan ikke se det, men jeg kan ikke ta feil; det er der. Jeg våkner om natten, av ingenting, men luften er så vanskelig å trekke inn at jeg vet det er det som sitter på brystet mitt. Tvinger meg til å tenke på deg. Følger etter meg hele tiden, flytter på ting, legger de frem så jeg blir minnet på det, jeg føler hele tiden at det er noe som følger med på meg. Følger med meg.

Og lukten av deg, som om du akkurat hadde gått forbi. så snur jeg meg, men du er ikke der. aldri mer kommer du til å være der. oh, but for the grace of god, go on.

i'm not calling you a ghost
just stop haunting me
and i love you so much
i'm gonna let you kill me

and when you kiss me i'm happy enough to die

I can't breathe

with these words in my mouth
but I'm not gonna say them


I en hel måned lot du meg tro jeg var alene om å føle noe. At jeg var alene. Og jeg har i løpet av den tiden tvunget meg selv til å glemme deg litt. Jeg liker ikke være alene om ting. Det er selvpining, og man kommer seg ingen vei med det. Jeg hadde kommet meg langt.

Men der sto du. Like fin som jeg har prøvd å glemme at du alltid var. Og holdt meg lenger enn du hadde trengt. Og hardere. Som om du ikke ville la meg gå. Og før jeg fant ut hvor godt det føltes, rev jeg meg løs.

Vi satte oss i sofaen, som alltid. Det eneste som var forandret, sett fra utsiden, og bortsett fra det faktum at du hadde ommøblert og speilvendt hele rommet, var at du ikke holdt rundt meg. Vi snakket om alt og ingenting, lo av ting som ikke var morsomt for noen andre, og var stille. Det var alltid det fineste; å bare være stille med deg. Frem til da hadde jeg vært flink til å late som. Men noe i meg slet med å omstille seg. Det var vanskelig å være så nære og så langt unna på samme tid. Å vite at du var der, men at jeg ikke kunne ta på deg.

Du fortalte historien om da du var hos frisøren. Jeg lo, strøk deg gjennom håret og sa at det ble et godt resultat, selv om frisørdama ble irritert over din manglende evne til å forklare hvordan du ville ha det. Det var vel lov? For selv om håret ditt føltes som silke mellom fingrene mine, og det var vanskelig å trekke til meg hånda igjen, holdt jeg meg til det så det skulle se ut som vennskapelig.

Du så på meg, og holdt blikket selv etter jeg snudde meg bort. Kom med et sukk det egentlig ikke var meningen jeg skulle høre, og selv om jeg ikke så det, tror jeg du bet deg i leppa. Sånn som bare du kan. Så kjente jeg varmen av hånda di på kneet mitt, fingrene dine som strøk over det, og jeg greide ikke lenger å nekte meg selv å la det føles godt. Og jeg skulle ønske du ikke tok den bort så raskt som du gjorde.

Jeg tok meg selv i å smile. Snudde meg til deg. Du snudde deg bort, og denne gangen så jeg at du bet deg i leppa. Det var et av våre interne øyeblikk; sånne som jeg ikke vil forklare til noen andre fordi ingen forstår hvorfor de betyr noe. Fordi de ikke kan forklares. Nå visste jeg ikke om det at du gjorde det betydde noe. Isåfall savnet jeg at det gjorde det.

Jeg hadde så lyst til å fortelle deg hvor godt det var å se deg. Men jeg ville ikke at du skulle misforstå. Og jeg ville si at jeg hadde savnet deg. Men det kunne bare blitt forstått på én måte. Og jeg ville ikke kaste meg på deg, fordi jeg visste du ikke ville ta meg imot. Jeg visste ikke engang om du ville prøvd å døyve fallet. Og jeg ville ikke bli liggende. Ikke denne gangen. Ikke igjen. Jeg ville i det minste ikke vise deg det.

En og en halv time gikk altfor fort. Jeg ville ikke at tiden skulle gå, men vi vet jo at det er akkurat det den gjør når vi er sammen; den går fortere enn noengang. Jeg ville være der. Med deg. Vi trengte ikke være borti hverandre, jeg ville bare høre pusten din. Selv om jeg allerede hadde innrømt for meg selv at jeg mer enn alt i hele verden ville at du skulle holde meg. At kanskje, om vi bare hadde hatt fem minutter til, så ville vi hatt tid til å bare gi hverandre det, en siste gang.

He just teases me, pretends he can't see me here, So let me go out there, I can breathe fresh air, Stay with you all night, Just let me love you, Just for a while, want to, Be with you all night, Be with you all night, Until I fall asleep, Just let me be here, I won't tell anyone, Don't want to wake up



Men du hadde en avtale. Og det var bare tre minutter igjen til vi måtte gå. Og idet jeg spurte om vi skulle bevege oss og var på vei opp av sofaen, la du armene dine rundt meg, holdt meg fast. Jeg mistet pusten og alt ble uvirkelig. Samtidig som jeg visste det ikke nødvendigvis betydde noe. Før du flettet fingrene dine inn i mine. Plutselig var alt som før. Selv om jeg visste det ikke var det. Men der lå vi.

Og det var så godt. Og samtidig så usannsynlig vondt. For jeg visste at det var siste gang. Og jeg visste at jeg kom til å savne deg. Og jeg visste at dette kom jeg aldri til å føle igjen. Hvordan det var å ha fingrene dine i mine. Og følelsen av dem over kroppen min; de fineste berøringene i verden. Fra den fineste i verden.

Men hvorfor gjorde du det? Det er én ting at jeg fremdeles ønsket det. Men jeg hadde greid å holde meg. Du ville jo ikke dette mer, du sa det jo! Hvorfor trekke meg tilbake nå som jeg hadde kommet så langt? Hadde du forandret mening?

Jeg bøyde meg ned og tok opp jakka fra gulvet. Da kom du bak meg og la armene rundt meg igjen. Jeg snudde meg så jeg kunne holde rundt deg. Du holdt hardt og mykt samtidig. Strøk meg over ryggen, kysset meg i håret. Jeg ville ikke snu ansiktet til deg, for jeg visste du kom til å kysse meg. Istedet lot jeg ansiktet hvile på plassen jeg hadde gjort til min egen; i kroken mellom halsen og skuldra di. Det var så vanskelig.

med en gang vi gikk ut døra var det som ingenting hadde skjedd. Og jeg visste at nå, nå er det virkelig slutt. Om tolv minutter, plussminus, kommer jeg aldri til å se deg igjen. Du trakk meg plutselig inntil deg mens vi gikk, holdt meg rundt hofta, og gjorde det vanskelig å gå. Fordi jeg visste vi gikk mot slutten.

Bussen kom med en gang. Igjen holdt du meg kjempehardt. Igjen slet jeg med å ikke snu meg mot deg og kysse deg. Igjen bet du deg i leppa og sukket. "Jaja, vi sees aldri da!", sa jeg. Fordi det er sånn jeg sier avogtil. Det glipper ut av meg. Og jeg angret med en gang, fordi det passet litt for godt, kommentaren var litt for brå, og avslutninga til nå hadde vært så myk. Jeg ødela det. Men jeg visste det var sant. Frem til du overrasket med å svare "Vi... sees nårsomhelst..?". Og da visste jeg ikke lenger hva jeg skulle tro.




Hvordan har DERES helg vært..?