Don't hurt me

well, then maybe do
maybe just let me be
I don't wanna believe in anything
but, then again, I kind of do
so if anything, don't lie to me





Her kommer det. Halvveis. Selv om det er vanskelig å sette ord på. Jeg er bare lei av å ha det hengende over meg, så jeg slenger det ut istedet.




Jeg skulle ønske jeg tok feil. Eller at jeg fant ut at jeg hadde rett før det var for sent. Og jeg fant det ut _veldig_ sent. For bare to uker siden. Jeg var jo ferdig med å ha vondt nå.

Du løy til meg. I tre måneder. Løy meg rett i ansiktet. Jeg skjønner ikke hvordan du fant det så enkelt, når du så på meg hvor vanskelig jeg syns det var å spørre. Det tok meg fem uker fra jeg fikk mistanken, før jeg hadde mannet meg opp nok. Jeg hadde pakket alle tingene mine og var klar for hva enn som kom. Jeg var klar for å dra. Det tok deg treogethalvt sekund å svare. Og selv om jeg visste at hvertfall noe av det du sa ikke var sant, så hadde jeg så lyst til å tro på resten. Så jeg kunne bli. So I did. Med tårer i øynene.












Jeg ga deg alt. Jeg gjorde ting jeg aldri trodde jeg kunne føle meg komfortabel nok til å gjøre. Og bare ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg viste deg sider av meg selv jeg aldri har vist til noen andre, både bokstavelig og billedlig. Men det var sånn som da jeg kom en halvtime for sent i et bursdagsselskap i 4. klasse fordi jeg hadde vært på karatetrening, og fant ut at gaven jeg hadde tenkt til å gi allerede lå på gavebordet... Til sammenligning blir det som om du diskrét gjemte gaven som allerede lå der under bordet, så både hun og jeg trodde det var vår gave som lå fremme. På en måte.

Du hadde alt dette fra før. Du hadde fått det fra henne. Herregud så vondt det gjorde. Å finne ut at det ikke var spesielt i det hele tatt. Ikke for deg. Du hadde gjort alt dette før. Alt fra undertøyssøndager til alle ordene du sa. Alt. Og det er ille å se at hun følte/føler det på nesten akkurat samme måte som jeg gjorde...

For mens jeg savnet deg så mye at jeg ikke fikk puste, ikke fikk sove fordi du ikke var der, lot pulsen herje som den ville da jeg fikk melding om at du savnet meg eller var glad i meg, levde bare for å høre akkurat det på slutten av dagen, telte dager siden sist jeg så deg og til jeg skulle se deg igjen, ikke snakket om annet enn deg, avviste og avsluttet alt annet, i det store og hele levde omtrent bare for deg, hva gjorde du?

Jeg fant svaret:
Kunne du ikke bare fortalt sannheten da? Det er én ting om det hadde vært helt skjult og jeg aldri hadde fått vite om henne... Men jeg spurte. Ville det ikke bare vært rettferdig om du svarte sant? For helt ærlig, jeg visste det egentlig. Ikke dybden på det hele, men jeg visste... Og jeg ble jo hos deg. Hadde du fortalt sannheten er det ikke sikkert utfallet ville vært så annerledes, selv om baggen min sto klar hvis jeg plutselig fant ut at jeg skulle løpe ut døra. Det var urettferdig av deg å ikke la det være mitt valg, når du visste at det egentlig var det.


Jeg skulle ønske jeg aldri fant ut sannheten. Så jeg kunne fortsette å tenke på det vi hadde som noe fint. For dette var verre å våkne opp med, enn følelsen dagen etter du sa du ikke ville ha meg lenger. Virkelig. Fordi du ikke bare ødela tanken om oss i fremtiden, men også alt vi noengang har vært.


Jeg virkelig hater å ha rett. Men så merker jeg, etter å ha vært ordentlig sint hvertfall den siste uka, at jeg er ferdig nå. Helt ferdig. Fordi det ikke egentlig er noe å være ferdig med, fordi det aldri var noe.

(åja. han merket selvfølgelig at noe var galt. da sendte jeg ham bildet. hans comeback-replikk? "aha. hvordan fikk du tak i den?". dritseriøst.)