"If pubs don't serve drunk people

why do McDonalds serve fat people?"

Wooh, idag har vært fin! Skal kanskje ikke så mye til, hvis man sammenligner med igår. Sto opp tidlig, tok en laaang dusj, med visshet om at ingen skulle dusje før mange timer etterpå (med tanke på varmtvann og sånt), lå i senga leeenge uten å gjøre noe bortsett fra å drikke teen min, sendte melding til Maria, og gikk igang med stell. Da jeg følte meg fin nok (fordi idag har jeg vært ordentlig fin!), gikk jeg igang med å lage frokost, før jeg fant ut at jeg hadde dårlig tid. Så jeg lot frokosten vente på bordet mens jeg løp for å føne håret. Da jeg kom tilbake hadde pusen spist opp maten. Uten tid til å lage ny kastet jeg på meg klærne og løp til bussen... som var 20 minutter forsinka. FML.

Men ja. Søteste Maria satt og venta på meg (på) Hos Naboen (kaféen heter Hos Naboen, og det er kjempemorsomt å si "Jeg er hos Naboen." istedet for "Jeg er PÅ Hos Naboen.") Lattemedvanilje ble bestilt (takkmaria), og vi koste oss i sola som var halvveis gjemt bak bygningene. Så kom Iselin og hennes kjæreste Duane, og litt etter kom Østby (og ei random). Vi lo masse, og jeg virkelig koste meg.

Så kom Henriette. Da ble det enda koseligere. Vi begynner våre nye og bedre liv neste onsdag. Etter det blir det lysløypetur to ganger i uka. Vi skal bli flinke (OG BENJAMIN SKAL BORT)

Jeg ble glad da jeg gikk på vekta idag. Ja, jeg vet at det ikke var et heeelt realistisk tall, iogmed at jeg tydeligvis ble kvitt 20 kilo igår (eheh, neida. Jeg skal slutte å klage på JÆVLASPYSYKA nå), og noe sikkert kommer tilbake når jeg begynner å spise (normalt?) igjen. Fordi nedivekt-greia har gått småtreigt i det siste, så det var godt å se at det enda var mulig. Vet dere hva som gjorde dagen min idag, though? Fine kjolen min som aldri har passa helt rundt puppene, PASSA IDAG! Og beltet jeg hadde rundt midjen kunne jeg stramme inn tre hakk. Altså, jeg er på det innerste hakket, og beltet er enda for stooort. Jeg er lykkelig. Jeg føler meg bra

(noe som jeg ikke føler meg bra med, tydeligvis, er status. Jeg greide å lyve på meg både kjæreste og jobb idag, bare for å slippe fler spørsmål. NEI jeg har ikke jobb atm. Og NEI jeg har ikke kjæreste, og vi har ikke vært kjærester i fire måneder ffs.(what i do have, though, er en Kjære, som har vært Kjære i fire måneder. snart.))


IMORGEN BLIR FAKTISK, OM MULIG, ENDA FINERE. 1146 SITTER MARIAGULLET MITT OG JEG PÅ TOGET TIL SANDNES. SÅ SKAL VI VALSE (jeg kommer nå hvertfall til å danse av glede) RUNDT DER I NOEN TIMER, SÅ DRAR JEG STRAKA VEGEN TIL KJÆREMIN. 'STRAKA VEGEN' ER BARE SÅNN... EN HALVTIME I BUSS FRA SANDNES. OG PÅ FREDAG SKAL VI VISSTNOK PÅ KONSERT. NEVNTE JEG AT JEG ER LYKKELIG?

Stay put and play along

Det kommer aldri til å bli det samme igjen. Jeg merker det når du snakker til meg. Og når du ikke snakker til meg. Ordene har ikke forandret seg, men meningen bak dem har. Og det virker som du snakker med meg fordi du må, ikke fordi du vil. Du gir ingenting av deg selv lenger.

Jeg lurer på hvordan det blir når du holder rundt meg igjen. Om jeg kommer til å overgi meg til og leve i den fine løgnen nok en gang, eller om jeg for første gang greier å holde meg i virkelighetens sannhet. Og sånt.



Hvis dere lurer: jeg ble bedre i løpet av dagen. Så fikk jeg plutselig sykt vondt i hele kroppen, som gjorde at jeg har ligget i senga i hele dag. Og etterhvert som kvelden kom snikende, kom også uggenheten tilbake. Nå ligger jeg helthelt rolig, har tatt ibux, og skal straks sove. Jeg skalbare først.

"Why do they call it morning sickness

when it lasts all day?"

Nei, jeg er ikke gravid. Selv om jeg drømte at jeg var det. Sånn går det når jeg legger meg mens jeg er drituggen, og ikke kan bevege kroppen i frykt for å spy. Men sovna gjorde jeg. Så ble jeg skutt i magen i en annen drøm, og drev og sendte melding til alle sammen om at jeg var glad i dem og greier. Jeg fikk ingen meldinger tilbake. Så våknet jeg i 4-tiden, tenkte at 'nå er det på tide å løpe på badet', og jeg rakk det akkurat før strålen sto ut av kjeften. Hurra.

Etter fem omganger med oppkast greide jeg å sove igjen. Da drømte jeg om et tog. Og at magen min var ødelagt. Ja, jeg drømte masse om magen min i natt. Bare så dere vet det.

Mamma kom hjem med en stor flaske cola. For hun hadde syntes synd på meg i natt. Så lagde hun suppe som jeg ikke greier å spise. Så ja, nå ligger jeg i senga mi med cola og syns synd på meg selv. Og så reiser jeg til Kjære på torsdag. Heldigvis har jeg en fin Maria som skal til Sandnes, så jeg har noen å ta følge med.

Flaks for dere at jeg ikke har andre ting å skrive om enn oppkast. Ha en fin dag :p

Shake it like a polaroid picture

Jeg lovte PrettyfAce å skrive om igår. Meneeeh. Jeg husker ikke så altfor mye.

Kvelden begynte med vindrikking og stell med mamma. Ikke smart. Jeg var god og brisen allerede før jeg var ferdigstelt. Så fikk jeg seks øl i hånda, og skulle bli kjørt til Cecilie. Enda mindre smart. Emilie og Ulrikke kom. Jeg husker ikke når, men jeg syyyns å huske at det var i den rekkefølgen. Så kom fineste Jennie og Maqnus også. Også dro Ulrikke etterhvert. Jeg husker ikke hvilken rekkefølge. SÅ FIKK JEG VERDENS FINESTE RING AV VERDENS FINESTE CECILIE. (i tilfelle det var noen jeg glemte å vise den til, liksom.) Så tok vi totusen bilder, så var klokka plutselig bytid. Jeg husker ikke når vi dro. Men jeg husker at jeg møtte Maria på vei ut av bilen, og så måtte vi gå og møte min fine mamma på Caledonien, så jeg kunne få penger. Sååå var vi endelig byklar. Jeg var. Maria hadde vært på jobb.

Blitzen gikk i ett, vi rista på hodene som aldri før (nei, ikke 'nei, jeg er ikke interessert'-risting på hodene... mer sånn. eh. jeg kan vise bilde:) Så kom Rikke etterhvert. Hun var fin, hun hadde på seg hatt. Så ble jeg kjent med noen jenter. Hun ene het Kjersti, og er det eneste mennesket jeg har møtt som ikke har Facebook, tror jeg. Og pappa. Men pappa er unnskyldt, fordi HAN FYLTE 28 ÅR (igjen) IGÅR. FINESTE PAPPAEN MIN! Hvertfall... Jeg husker ikke så mye av det som skjedde på byen, nevnte jeg det? Jeg har fått tak i bildene, og jeg husker ikke halvparten. Men det kan se ut som det ble mer enn nok risting, to-tre øl for mye, litt for intim snakk med noen som man kanskje ikke skulle vært så intime med (tolk det som du vil, helt uskyldig), OG JEG SNAKKA OM TING JEG VIRKELIG IKKE SKULLE SNAKKA OM, OMG, og såå... skulle vi plutselig hjem. Riktignok hadde Østby blitt kastet ut i løpet av den tiden.

Vi kjørte rundt og rundt og opp og i mente, og litt mer rundt. Med HC og Janis. Janis var blond.

Så kom jeg da omsider hjem. Og skulle lage meg mat. Men huset var fullt av folk som mamma og venninna hadde dratt med seg fra LIMOEN DE BLE KJØRT HJEM I. Fytti. Men ja. Han ene var ung, og tydelig interessert i mamma. Så jeg dro ham med inn på kjøkkenet for å kjefte. Sånn som bare jeg kan; kjefte uten å egentlig kjefte. Jeg var skikkelig slem med ham, og plutselig hadde jeg fått ham til å ønske at han aldri ble med hit. Da lo jeg inni meg. Såå skjedde det særeste! Underveis i snakkinga, etter at han flere ganger hadde sagt at jeg var syyyk og sånt, kom han frem til at han heller ville ha meg. Da greide jeg ikke holde latteren inne lenger. Greit nok, han hadde snakket mer med meg enn med mamma, husket ikke navnet på noen, kjente ingen der, og alt sånt, men det får da være grenser! Så prøvde han å fõre meg med druer. På sånn creepy-sensuell-ekkel måte. "JEG VIL DA VEL FOR FAEN IKKE HA DRUER!" -"Vil du ha telefonnummeret mitt da?" -"NEI!" -"Ok, jeg skriver dem ned likevel." ...på tørkepapir. Gjett hvem som hadde planer om å tørke seg i ræva med det etterpå? Mhm. Så gikk jeg inn på rommet mitt fordi det ble så teit, så gikk han tilbake og prøvde seg på mamma. Før vi sammen sendte ham hjem i taxi. Og jeg looo.

Kan noen vennligst fylle inn alt det blanke? :p

Red wine

is a good friend of mine


Så. I natt drømte jeg om ham. Og jeg drepte ham. Fordi det var det enkleste. Heartbroken ville jeg vært uansett. Nå slapp jeg å se ham med andre, og bli knust flere ganger. Helt borte var han.

Det er lenge siden jeg har drømt om ham. Egentlig er det lenge siden jeg har drømt, punktum. Da jeg våknet snødde det. Og det har ikke slutta enda. Hva jeg våknet av? Well, storesøster banka på døra og sa hun hadde noe til meg. Jeg åpna døra, og der sto hun med et stykke Napoleonskake. Jeg er svaaak for vaniljekrem. Så jeg sto opp, lagde meg te, og nøt hvert bit av kaka. (ok, det er ikke sant. De tre første bitene, og så ble jeg uggen. Men ned skulle den!) Så la jeg meg i senga og prøvde å høre på musikk som kunne overdøve søsters plystring. Funka dårlig. Så kom lillebror og minte meg på at jeg hadde lovt å gå på butikken for ham idag. I snøværet. Jaja, positivt i grunnen; da har jeg plutselig ikke dårlig samvittighet for å ha spist kake lenger.

-

ok, jeg er offisielt tilbake fra butikken. Snøen har gjort det nærmest umulig å gå, det var kjempetungt. Men godt å få bevege litt på kroppen, og fått luft i hodet (selv om jeg akkurat fikk tidenes hodepine, fml). OG BARE SÅ DERE VET DET, SÅ ER DET IKKE MORSOMT Å DUSJE I KALDTVANN.

Nå skal jeg prøve å finne enellerannen serie jeg kan se på ikveld. For det har blitt typisk fredag for meg; sitte på rommet, heeelt alene, og se på serier. Men så så jeg ferdig Californication her om dagen, så jeg føler meg plutselig tom.

Ok, ok, jeg skal holde kjeft nå. Snart. Imorgen skal jeg UT, for første gang på hva jeg fant ut var SEKS uker. Det er uvanlig til å være meg. Typisk at jeg må vise legg imorgen fordi de ikke kjenner meg igjen. Eller fordi de er bitre fordi jeg ikke har vært der på så lenge. En tier på at de holder på å gå konkurs!

I can't get you out of my mind
Your love is like a drug
And I've been so drugged by your love
That I don't even know the time

And all that I can do
Is think of loving you.
Yes it's all that I can do
It's all that I can do
'Cause I can't get you out of my mind

I tried so hard to stop
Thinking about you baby
I thought if I did something
else for a little while
I might forget about you, maybe

But all that I can do
Is think of loving you
Yes It's all that I can do
It's all that I can do
'Cause I can't get you out of my mind

I tried so hard to stop
Thinking about you baby
I, I tried so hard but it didn't work, no
Oh I got to know, I got to
know how you feel about
me, baby
'Cause my mind is going crazy
And it's really starting to hurt

So tell me what
Oh baby tell me what will come of my love
Call me baby
Do something, I've got to know
I've got to know what you're thinking of

All that I can do
Is think of loving you
Oh you know
You know that's all that I can do
I can't, I can't get you out of my mind
Oh no I, I can't, I can't
Darling darling I can't
get you out of my mind
Oh no no no no no
Can't get you out of my mind

I'll forget the world that I knew

but i swear i won't forget you

Hei Cecilie. Gjett hvor emo jeg ble etterhvert som natta ble mørkere? Wooh.



Jeg blir emo når det er natt. Jeg blir emo hver gang jeg ser siste episode av en serie jeg har fulgt med på. Jeg blir emo når jeg hører på musikk som treffer meg (i dette tilfellet; helt ny musikk, som jeg aldri har hørt før. Wow). Jeg blir emo når jeg har vært lenge nok alene med tankene mine. Jeg har 4/4. Vær obs på at dette bare er et utbrudd, det er veldig mulig at jeg, som vanlig, fjerner innlegget når jeg har roa meg ned. (les: sovet, og møtt folk. Imorgen; ØSTBY)


For jeg skjønner ikke hvorfor det ikke bare kan føles godt. Bare godt. For én gangs skyld, gi meg lykke uten en bakside. Jeg hører forelskelse skal være den beste følelsen i verden. If this is as good as it gets, baby, I'll pass. All denne usikkerheten, savnet, ønsket om å komme over ham med vissheten om at jeg ikke kan (...enda), analyseringen, dobbelanalyseringen, overanalyseringen, svakheten... Alle disse forbanna følelsene! Dritseriøst, jeg aner ikke lenger hvorfor jeg bega meg ut på dette. Hvorfor jeg enda er inni dette. Hvorfor jeg ikke bare kommer meg til helvete bort fra dette.

Joda. Jeg vet det. Det er fordi han er så uendelig god. Fordi jeg ikke husker/vil huske hvordan dagene mine var uten ham. Fordi han ser på meg på en måte ingen har sett på meg før. Fordi når han ser på meg, så ser han bare meg, hele meg, rett gjennom meg, og jeg blir svak i knærne. Fordi jeg aldri har følt meg så trygg på noen før. Fordi jeg lærer noe nytt av/om ham hver dag. Hell, jeg lærer noe nytt om meg selv hver dag. Fordi han av og til, hvis han er trøtt og jeg ikke er, koser meg i håret fordi han vet jeg sover av det (utspekulerte lille satan). Fordi han er det. Utspekulert, altså. Han lyver så jeg tror ham, fordi jeg vil tro ham, fordi han er så forbanna overbevisende, selv om jeg VET at det han sier er løgn. Kjære, hvis du leser dette; når jeg sier at jeg 'tror jeg vet at du har andre', så er det min mest direkte måte å si 'jeg vet du har andre. Jeg vet du snakker med dem på daglig basis. Jeg vet du er følelsesmessig knyttet til dem. Jeg vet du har bilder av dem, at de sender deg brev som du gjemmer bort hver gang jeg kommer på besøk. Bare si det, så jeg kan bli knust, for så å kunne samle opp bitene og skylle dem under kaldt vann.' på.

For jeg kan ikke gå rundt sånn her lenger, og dele følelsene dine med andre. Det er urettferdig! For det er det; om noen er verdt det, altså verdt så mye at jeg kunne delt en person med andre, så er det deg! Det er derfor jeg ikke klarer det. Jeg skulle så ønske at jeg trodde på deg når du sa jeg var den eneste. Og jeg gjorde det, da du sa det. Det er det som er så FUCKED. Du får meg til å tro deg, når jeg VET DU LYVER. Det er så jævlig. Kyssene dine alene ville fått meg til å tro deg. Ha baller nok til å innrømme at du er glad i dem, hvertfall. Stakkars jenter! For de er vel ikke like klar over dette som jeg er, gjetter jeg? At du benekter å ha kjennskap til dem. At når du forteller om dem til andre, så er de 'bare et og annet 'hei' på facebook'.


Ok, unnskyld, I'm doing it again. Etter neste helg (ikke nå, men den etter det) kan jeg love at dere aldri hører mer om ham. Jeg trenger bare å se ham en siste gang. Jeg trenger å forberede meg på at 'Ok, dette er siste gang du ser ham.', og så holde meg til det. Fordi det er det jeg vil. Tidligere har det vært sånn at jeg har tenkt at hver gang kan være den siste, men jeg har aldri ønsket det. Jeg trenger å ha ham der når jeg bestemmer meg for det. At jeg kan sette meg ned ved siden av ham, uten å føle at jeg vil holde rundt ham, se ham inn i øynene, og greie å si 'Jeg vil ikke dette mer.'. Så skal jeg følge ham til toget, se ham sette seg ned i setet sitt, og se toget forlate stasjonen. Så skal jeg la meg selv være knust en stund. Samtidig som jeg skal være pokker så sterk.





Lol, jeg vet allerede nå at jeg ikke kommer til å greie det. Det er sånn han er...
La det føles godt. Bare godt. Vær så snill.

The beginning of the end

is the start of something new

Jeg fikk bekymringsmelding på telefonen etter... innlegget om oppmerksomhet. "Å søke etter oppmerksomhet fra andre, er starten på slutten av forholdet. Vil du snakke om det?"

Svaret er nei, jeg vil ikke snakke om det. Fremdeles er det alt jeg gjør. Jeg greier ikke å snakke normalt med vennene mine lenger. Alt handler om meg, om ham, jeg er en egoistisk j*vel. Jeg klandrer dere ikke for å være pisslei. Jeg er lei av meg selv. Og jeg beklager herved til mine beste, som sitter der og hører på alt jeg kommer med. Som jeg har gjentatt altfor mange ganger allerede. Jeg beklager at alt handler om meg. Jeg beklager at jeg ikke én eneste gang har spurt om hvordan dere har det.

Jeg er sykt takknemlig. Fordi dere hører på, uten å vise at dere syns det er kjedelig. At dere gir meg råd, nye tanker, og at dere bryr dere. At dere kommer på besøk, bare for å sitte i sofaen og høre på meg. Man skulle trodd dere lukket ørene etterhvert, at dere ble immune mot kjærlighetsdramaet mitt. At dere ga uttrykk for at dere var lei. Men der er dere, i sofaen, og hører på meg. Og mest av alt setter jeg pris på tankene dere har om det! Det får meg til å tenke. Jeg ville ikke greid det uten dere. Dere setter ord på alle de forskjellige tankene og følelsene jeg sitter inne med, og jeg beklager å måtte si det; det elsker jeg dere for. Uten dere ville jeg ligget i senga og vridd meg i tanker, som jeg ikke ville funnet ut av.

Så, unnskyld. Og takk. Emilie, Maria, Cecilie. Dere har fått gjennomgå mest. (så hvis dere andre tror dere har hørt mye... tenk da hvor mye disse har vært gjennom, stakkar.) Jeg håper dere vet hvor mye det/dere betyr. Og Jennie. Ikke minst. Du har alltid rett.


Kanskje dette er begynnelsen på slutten. Kanskje det er begynnelsen av noe nytt. Hva vet vel jeg? Vi får vel bare vente og se.

Blue

The color of our planet
from far, far away

Rommet mitt er fylt med pappesker og søppelsekker. Det ser ut som jeg skal flytte. Ok, jeg skal kanskje det, på en måte. Jeg flytter ut av rommet mitt så det etterhvert kan bli pussa opp. Derfor pakker jeg bort alt som en gang betydde noe; bamser, brev, notatbøker, dagbøker, bilder, gamle prøver, cd'er jeg aldri kommer til å høre på igjen, klær jeg aldri kommer til å bruke...

Det er nesten tomt. Nesten ryddig. Jeg har akkurat lest gjennom notatbøkene fra for 3 år siden. Jeg husker enda følelsen jeg satt med da jeg skrev ordene. Og jeg kan ikke tro at det er tre år siden. Hele rommet fyltes opp med ord. Nå har jeg pakket dem ned i en pappeske, som utrolig nok var stor nok.

Såeh. Jeg er smart og sånt, sant? Well, pga min smarthet er det nå helt mørkt på rommet mitt. Fordiii, jeg har en lampe i taket, som egentlig skal ha to lyspærer. De siste månedene har bare den ene funka. Så igår tenkte jeg at jeg skulle sette lyspære i den andre også, så det ble lysere på rommet. Motsatt effekt! Jeg greide å kortslutte hele greia, fordi jeg ikke skrudde av lysbryteren først. Kult. Så i tillegg til det som frem til nå var minusgrader på rommet, er det også helt mørkt. (sola stirrer inn vinduet fra klokka tiiidlig på morgenen, og har varma opp rommet mitt. Litt for mye. Ista måtte jeg faktisk lufte.)

Men hei, det er vår! Første vårdag igår, så den kunne vel ikke begynt stort bedre enn med strålende sol, tynn jakke og fine venner. OG NY KJOLE SOM JEG FIKK I FORSKUDDSBURSDAGSGAVE AV RIKKE. Jeg har sett på den siden før jul, men den passa ikke. Den var virkelig ikke fin på meg, selv om selve kjolen er njudelig. MEN, flinkeIda har gått ned i vekt, så nå passer den. Pluss at den var på salg. Iiiih.


Men ja. Jeg har fine venner. Det er fint vær. Rommet er snart ryddig. Jeg har planer på torsdag. Og jeg vet ikke.

If I kiss you where it's soar

will you feel better?



Jeg kjenner ei jente... I snart fire år har jeg kjent henne. Hun har vært i forhold gjennom hele den tiden. Ikke mange, for all del! To evigvarende, bare. Hun ofret mye i dette siste, vet jeg. Eller, hun kunne ofret mye, hadde hun ikke satt seg selv først. For hun forelsket seg i en annen. Han behandlet henne mye bedre enn den faktiske kjæresten hennes gjorde. Ga henne oppmerksomheten hun fortjente, tok vare på henne, pakket dyna rundt henne når hun skulle sove, fikk henne til å le... Og jeg merket, før hun hadde sagt ordene, at han gjorde henne lykkelig. Et fint vennskap, siden hun allerede hadde kjæreste. For hun gjorde ingenting, selv om hun nok ville. Fordi hun syns forholdet mellom henne og kjæresten fortjente en sjanse til. Til han sa at hun ikke lenger kunne ha kontakt med ham som gjorde henne lykkelig. Hun hadde tenkt til å gi opp lykken sin, for å gi kjæresten en ny sjanse. ...jeg vet ikke... jeg fikk melding av henne nå nettopp. Hun er lykkelig. Fordi hun tok sjansen. Hun lar seg selv være lykkelig. Hun ligger i armene hans nå, og er lykkelig. Noen vil kanskje si at hun prøvde å sikre seg... for å ikke behøve å være alene... at hun er avhengig av å ha noen, og ikke gikk fra kjæresten sin før hun visste hun hadde noen andre (ja, jeg kjenner ei til med samme historie, og dette ble sagt om henne...)


Jeg vet ikke... Er det galt å ta imot oppmerksomhet om man er i et forhold? Er det galt å like å få oppmerksomhet? Fordi, for all del, det er jo ikke alltid oppmerksomhet betyr at det er følelser inne i bildet! En ny venn, en gammel venn man gjenopptar kontakten med, hvem som helst... Og hva så om han får deg til å smile, til å le, og til å glemme resten av verden en liten stund? En som får deg til å ha det fint på en annen måte enn du har det fint med din kjære på...

Og. Betyr det at det er noe galt med forholdet? Når man må søke etter slike ting hos andre, fordi man ikke får det man trenger der man er..? Og ikke nødvendigvis trenger engang, bare har lyst på. For det er ikke alle mennesker som gir komplimenter hele tiden. Eller tar særlig initiativ. Eller stryker noen over ryggen, 'bare fordi'. Mens andre er omsorgsfulle, og gir deg alt du trenger og mer. Kanskje du har alt du trenger, kanskje de bare gir det lille ekstra, som blir litt luksus. Annerledes. Fint. Nytt.

Herregud, jeg vet ikke hva jeg snakker om, eller hva jeg skal frem til.


Idag har Emilie, Maria og jeg sett My sister's keeper. Alle tre satt og tørka tårer gjennom hele filmen. Som om ikke søndager er emosjonelle nok fra før. Så har jeg rydda rommet. Jeg er hvertfall i gang. Og nytt sengetøy, fordi det føles så godt å legge seg da. (ny uke, nytt sengetøy, nye muligheter...?)
Imorgen er det kafé med Rikke. Tirsdag skal jeg fikse noe med Jennie. Kanskje onsdag blir fylt med latter og smil. Kanskje torsdag blir et friskt pust. Kanskje det skjer noe på fredag. Lørdag er det hyttetur. Søndag skal være slapp. Og så kommer jo søster hjem. Allerede på torsdag. Hun hadde alltid dårlig ånde. Så fjerna hun mandlene.