"Du er en deprimert liten unge du,

er du ikke?", spurte han,
kanskje mer spydig enn tenkt. Jeg så ham spise i seg ordene mens jeg sa "Ikke noe mer enn andre såkalte unger på min alder, nei." Han snudde seg for å gå, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan det plutselig var han som lignet en unge.

Men jeg fant ham alltid rett utenfor døra, uansett hva som hadde skjedd. Like ofte tok jeg ham med meg inn, kledde av ham, og la ham i senga mi. Han sovnet alltid med en gang jeg la meg ned ved siden av ham, etter å ha lagt armen rundt meg. "Hvem er ungen nå?", hvisket jeg, som svar fikk jeg en tungt pust som indikerte at han sov. Og så lot jeg det være.

Han var borte da jeg våknet neste morgen, uten at det videre var noe bemerkelsesverdig ved det. Men det var alltid kaldt å våkne uten ham. Og noe i meg gjorde vondt hver gang. Jeg husker ikke livet mitt uten ham. Jeg tror jeg hadde det bra. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde det bra. Nå har jeg det bedre. Med ham. Uten ham er verre. Til jeg finner ham utenfor døra igjen.

"Hvordan har dagen din vært?", spør han. "Ganske rolig. Din da?", spør jeg tilbake, selv om jeg vet at det er mer et rutinespørsmål enn fordi vi bryr oss. "Jeg savnet deg, jeg." Hjertet mitt stoppet opp, før det banket hardere enn noen gang. Og det stoppet ikke. "Jeg har tenkt på deg i hele dag, faktisk. Jeg hadde ikke lyst til å dra fra deg i natt, jeg hadde lyst til å kjenne deg inntil meg hele dagen. Minst." Jeg smilte, kysset ham, og spurte hva slags midler han hadde fått i seg. Så kom jeg-gir-opp-sukkene hans. Jeg kjenner dem igjen. Men jeg har mange ganger tenkt på når siste sukk kommer. Det sukket som gjør at han gir opp helt. Gir opp meg. Ikke gidder mer. Jeg tror jeg har gitt ham grunn til det. "Natta, kjære."

Leiligheten er liten, men den blir så stor uten ham. Stor og tom. Som om man har ommøblert, kasta ut den største bokhylla, for så å finne ut at det kanskje var den man trengte mest. Så kommer han hjem, tar med seg bokhylla, og alt er som før. Akkurat passe. Har man ikke hatt det før, og man ikke har kjent behov for det, så trenger man det ikke nå heller. Men om man har hatt det, så kan man ikke nøye seg med mindre. Jeg kunne aldri greid meg med noe mindre enn ham. Kunne ikke bytta ham ut mot den fineste hylla i verden. Tror jeg. Fordi jeg ikke trenger det.

...

nothing is lost

it's just frozen in frost

Face the facts

not his beauty

you're leaving tomorrow

there's nothing left to do

you won't be feeling any better

if you let yourself cry

try to let go

of him, not the heart you're wearing

on your sleeve

you handed him your heart

and he let go, let it drop to the ground

put the pieces in your bag

you better leave before he does

although he promised he'd let go

let go, let go

we only have five days

Luna

Jaok. Så nå er det fullmåne igjen, noe som betyr NULL søvn. Yay. Typisk at det er de dagene der jeg faktisk begynner sent på skolen, for en gangs skyld. Jeg har/har hatt verdens deiligste uke, skolesett, bortsett fra den stygge mediaprøven jeg hadde idag. Jeg har ikke øvd så mye til en prøve siden 8. klasse. Likevel kommer jeg på prøven og får TOTALT jernteppe. (eyh, jeg har alltid kalt det hjerneteppe, er det feil? For jeg ser for meg et TEPPE som legger seg over HJERNEN. Det er mer logisk.) Men jeg prøvde. Jeg hadde bare media idag. Begynte 0940 (kom 13 minutter for sent pga bussen, som har vært mot meg i hele dag), og slutta 1110, om jeg hadde sittet tiden ut. Jeg gikk 1055. Så ville jeg ta bussen hjem, men venta til klokka 12, så jeg kunne henge med folk i fritimen. Så rakk jeg ikke 1207-bussen, fordi den gikk fem minutter før tiden. Så rakk jeg ikke 1222-bussen, fordi den ikke stoppa der den skulle. driiitbuss.

Så har jeg endelig bestemt meg for hva jeg skal ha om som fordypningsoppgave (les: særemne). Jeg skal sammenligne Mannen som elsket Yngve, boka vs filmen. Noen som har noen tanker om det? Hjelp meg med litt ideer, vær så snill. Selv om jeg har fått masse ideer av norsklærer Tor.

Min skoleuke;
Mandag- møte opp til norsken kl 0800, være der i ca 30 minutter, fri til 1200, en time historie, 20 minutter med sos
Tirsdag- mediaprøve fra kl 0940, hjem 1110
onsdag- fri i engelsken, begynner 1025, en time religion, to fritimer, en time engelsk, en time media (ferdig 1510)
Torsdag- begynner 0800, to timer religion, to timer media, to fritimer, to timer nyere historie (ferdig 1510)
Fredag- FRI.

Jeg har ca 1/3 av timene jeg egentlig skal ha, det føles som ferie (nesten). Vanskelig å få fravær hvertfall.

ich hab' mein Herz in Heidelberg verloren

mein Herz tut mir weh.

Ikke så veldig, men litt. Og så kjeder jeg meg. Jeg føler ikke jeg har gjort annet enn å øve til prøver siden forrige søndag. Selv om jeg har det. Men her sitter jeg, med medieboka, fordi jeg skal ha mediehistoriesiden1450-prøve på tirsdag. Jeg kjenner jeg sliter litt. Pluss en oppgave i media som skal være inne dagen etterpå. Hurra for meg?

Jeg har hatt en kos helg though. Egon og bowling med C&S på fredag. De er så søte at jeg nesten blir kvalm. Og en liten tur ute igår, uten at det egentlig var så spesielt. Følte bare det ble muggen stemning uansett..

bortsett fra det skjer det NULL i mitt liv. skule, skule, skule. Null liv, det er meg. hurra.

open your eyes

Du våger ikke lukke øynene nå, ikke når jeg står foran deg. Når jeg endelig står foran deg. Bare se på meg. Se meg inn i øynene og si du ikke føler noe. At du virkelig, med hånden i lomma, kan si at du ikke føler noe. For da kan jeg kanskje forstå deg. Det vil si, jeg må prøve å forstå, jeg må lære meg å forstå, for jeg skjønner ikke hvordan jeg kan føle noe så sterkt, og du ikke føle noenting, når du har vært med meg hele tiden. Du har vært her hele tiden! Så hvordan kan jeg se det, og ikke du?

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne være så blind, når mine øyne var åpne hele tiden. Og nå må jeg se på fakta, ikke ansiktet ditt. Faktum er at det snart ikke hjelper å se på fakta, fordi faktumene da ikke er de samme som nå, så jeg må leve med å se deg i mine egne øyne.





Hurra for storesøster, som bestikker meg med pannekake med is og sjokoladesaus for å få meg ut av stua så hun og kjæresten kan se på film. Man får liksom aldri noe gratis fra hun der.

it's a long way down

i guess you know that by now
it's back to the start

Men jeg skal ikke ned. Og jeg tviler på at det er mulig å komme seg lenger opp. Selv om jeg tror det er noen lure snarveier jeg kanskje får innen rekkevidde snart. Men foreløpig er det ikke noen vei lenger opp. Jeg er så lykkelig, så lykkelig. Og alle rundt meg smiler. Jeg gruer meg bare til torsdag, jeg vil ikke til fiskebrygga. Selv om det sikkert blir kos, med klassen og digg. Men jeg ser for meg at det kanskje blir litt mugg likevel. Etterpå hvertfall.

I dag har vært fin, selv om powerpointen min i mediaen ikke ville åpne seg/ hadde sletta seg. (Wtf, hvorfor skjer det ALLTID med meg?!) Så jeg dumma meg foran hele klassen. Eh. Ehe. Ehehe. Næt. De kunne ikke brydd seg mindre. Møte med gymlærer, så to fritimer med N, lillebror og randoms. Og lekser som likevel ble sletta (gidder jeg gjenta?). Så engelsk/sovetimer. Og så var jeg hjemme hos N for første gang siden han flytta. Det var søtt der. Og varmt. Men jeg tør å tvile på at det blir så mange fester der. Hva vi gjorde? Oh, not much. Snakket om penisstørrelser, vaginadybder, dildoer/vibratorer (han var inne på kondomeriet.no) og mugg. Masse mugg. GJETT om det var godt å få ham hjem igjen! Men så reiser de til London om to uker or so, hva skal jeg da finne på i fritimene?

Russekro-kickoff-thingy på fredag. Hva pokker er en toga anyways? Noen som blir med på Midnight istedet?

jeg er trøtt. mongotrøtt. men lillebror og jeg har snakket om spøkelser og ting vi har sett/opplevd her i huset. slik som i natt, da jeg først våknet av at noen sa "Ida, du har en edderkopp på deg." og en god stund etterpå våknet av at noen sa "Ida, mobilen din ringer." Og jeg hadde på lydløs, UTEN vibrering, og mobilen lå et stykke fra senga. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg våkna av blinkinga, selv om jeg lå med hodet inn mot veggen. jeg tok telefonen i allefall jeg. superman får meg til å tenke på bedre ting, så.

men snart trenger jeg å få vite. på ordentlig. hva vil du egentlig? jeg vet ikke heelt hva jeg skal gjøre. for jeg kan ikke slippe meg selv, og la meg falle. du holder litt igjen, liksom..

LURTE DERE

Or næt. Jeg lurte meg selv hvertfall, til å tro jeg kom til å greie å holde meg borte fra bloggen. Det tok meg mindre enn et døgn før jeg var tilbake. Jeg har blitt flink til å lure meg selv jeg.

Selvoppløselig tyggegummi. Tyggegummien som smuldrer opp i munnen. LØP OG KJØP. Djeez, det satte seg overalt, i håret, på kinnet, leppene, panna, nesa, fingrene og ikke minst haka. Da føler man seg smart. Nei. Da føler man seg som en treåring. (bildet ble tatt før den store spredningen)

Etter uhellet med tyggegummien skulle jeg til byen og møte de to små, og han som er dobbelt så høy som dem. På jobben hans. Så dro vi på Wok, før J og jeg bestemte oss for å gi dem litt alenetid. Vi gikk hjem til henne, hun skifta, vi spiste, så dro vi på Kick på sånn brystkreft-greie. Det var kult, og selv om jeg alltid har visst at A er heit, så er han ekstra heit når han danser. For det kan han. (tror jeg. Han dansa i bar overkropp, så jeg fikk det ikke med meg. Men han har vært flink før, når han har dansa med klærne på.) Så dro vi på Midnight og tok en øl, og da kom S & K også. Det var dødskos.

Men så ble jeg skremt. Fordi PP kom inn døra, tre sekunder etter J hadde gått. M sa han satt og stirra på meg, noe jeg ikke trodde på før jeg så refleksjonen i vinduet. Så gikk M & C ut for å røyke, og da kom PP plutselig og satte seg med meg. Sære greier det der, for han husker pittesmå detaljer om ting jeg ikke kan huske å ha fortalt ham. Yndlingsfaget mitt på barneskolen ffs? Men, det skal ikke mye til å huske mer enn det jeg gjør fra den kvelden...

Idag er det lørdag. Idag skal vi ut. J, M&C, S&K, N og jeg. Fordi N er tilbake, yayayayay. Det slår aldri feil, though, at de dagene jeg har planer, så ringer fler folk og vil finne på noe med meg. I dette tilfellet planla vi bytur igår, og nå ringte CE for å spørre om jeg ville komme opp til ham og naboen. Og S, selvfølgelig. (Dette blir litt mange bokstaver, litt mange navn, men jeg vil ikke skrive navn i tilfelle det er noen som bryr seg for mye. (bitcheees))

Jeg lever verdens beste liv. Verdens beste. Og jeg er sååå glad.

"når kommer du til å gi slipp?"

Dette blir blogginnlegg nummer 100. Det siste blogginnlegget noensinne. Kanskje. Hvis jeg greier å holde meg borte. Og det blir skrevet klokka 0522. Om jeg er trøtt? Ja. Om jeg får sove? Ikke pokker. Jeg kjenner ikke meg selv godt nok til å vite hvordan jeg kan lure meg selv til å sovne. Jeg har fulgt alle tipsene though, alt fra varm melk til Pippis geniale sovestilling. Beina høyt, hodet lavt. Det funka alltid for meg før. Men nå har senga vært min aller beste bestevenn og slemmeste fiende i laaang tid, så nå er den likegyldig. Den bryr seg ikke lenger. Ikke nok til å gjøre at jeg får vondt i ryggen engang. Det er sagt så mange ganger før, men det passer så bra idag (ikke bare i henhold til senga): Det motsatte av kjærleik er ikke hat. Det er likegyldighet.

Jeg var dum nok til å putte meg sjøl out there igjen i dag. Jeg liker ikke meg selv når jeg gjør sånt, for det gjør litt vondt. Og ikke kan jeg skylde på andre enn meg selv heller. Jeg har behov for alltid å ha noen å skylde på. Men det er jo ikke hans feil at jeg tvinger ham til å fortelle meg det han tenker. Og det er ikke hans feil at han tenker som han gjør. Det er faktisk min. Totalt. Det er jeg som har fått ham til å tenke sånn om meg, selv om jeg ikke har gjort det med vilje. Men det er jo hans oppfatning av meg, så noe må jeg jo ha gjort. Og ikke svarte han på det jeg spurte om heller. Gawd. Jeg tror jeg trenger søvn, før tankene mine går forbi min forståelse.

En vakker dag stikker jeg av. En vakker dag blir jeg borte. Jeg tar med meg tannbørste, Magnar og penn&papir, så stikker jeg. Så skal dere se at jeg gir ut bok. Ikke at jeg ville brukt min egen identitet uansett, men. Apropos; det fikk jeg høre fra en i klassen min her om dagen, at jeg måtte være stolt av meg selv om jeg først gjorde noe sånt. At jeg skulle stå for det, og at jeg skulle få la hele verden vite at det var jeg som hadde skrevet det. Takk J, men det kommer ikke til å skje. Jeg får aldri gitt ut en bok uansett. (Vit det, at hvis jeg blir borte, så har jeg det bra. Jeg har sikkert bare endelig funnet en seng det går an å sove i.)

Jeg har skrevet 16 sider idag. Ikke helt uten forstyrrelser, men det er det meste jeg har skrevet på en gang siden... noengang. Jeg har aldri tålmodighet, aldri tid, aldri ork, aldri noe å skrive om. Før nå. Nå begynte jeg med slutten, fordi den er ferskest. Den fikk jeg idag. Den totale og fulle avslutningen. En sekstensiders avslutning. Det har aldri vært helt enkelt med han der. Aldri så enkelt at andre enn oss kunne forstå. Utenfor andres forståelse, ikke bare min. Jeg håper hvertfall det er slutt nå. Jeg har like mye behov for en avslutning som de siste ordene i den siste siden i den siste boka i den siste serien om Livet. Hurra for meg. Men jeg tror aldri jeg blir ferdig med denne avslutningen. Jeg tror jeg kommer til å sitte og vente på mer. Jeg kan vente for evig jeg. Og det kommer jeg til å gjøre. Hva kommer siste ordet til å være? Har jeg allerede skrevet det? Kommer historien vår virkelig til å ende med ordet "Aldri"?

Du og jeg

sammen igjen
vel verd å vente
du og jeg
igjen
(det var aldri meningen å slippe)

Denne tiden minner meg om deg. Spenningen, forventningen, følelsene. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå når det nærmer seg jul. Ikke det at jeg bryr meg om deg lenger, men jeg husker jo fremdeles... Måten du så på meg, måten du strøk håret mitt på, måten du gjorde meg trygg på. Så slapp du taket. Så lot du meg gå. Så ville du aldri snakke med meg igjen. Ikke det at du sa så mye ellers heller, men jeg savneT deg. Bare for å understreke det.

Husker du første gang vi møttes? Det var snø, det var kaldt, det var fredag. Når jeg tenker meg om, så husker jeg at klokka var 2223. Datoen husker jeg også. Det var idolfinale. Så kjørte vi. Til jobben din, til hybelen din, og så kjørte du meg tilbake. Jeg var så nervøs, men du fikk meg til å føle meg trygg. Trygg på nervøsiteten min. Det skal du ha cred for; det er det veeeldig få som har klart. Det virket som du ville inkludere meg i livet ditt, allerede da, ved å vise meg rundt på jobben din, introdusere meg for kollegaene dine, vise meg hybelen din, bilder av vennene dine... Jeg trodde du ville jeg skulle bli en del av det. I nøyaktig en uke hadde du meg på kroken. Det var nok tid for deg til å gjøre det samme med bestevenninna mi, pakke sammen alle tingene fra hybelen din, skaffe deg ny leilighet, skifte nummer på mobilen, og gå tilbake til eksen din. Det skal du også ha cred for; jeg tror ikke det er mange som greier det på en uke. Seks dager. Jeg fikk ikke vite det før den syvende dagen, da det allerede var for sent å stoppe. En stein, steinen, steiner, fjellene. Jeg likte deg jeg. Du ga meg sommerfugler, noe jeg ikke hadde kjent på lenge. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, hvorfor du absolutt ville gjøre dette mot meg, når du allerede hadde ordnet deg så bra. Meg, OG to andre, der den ene er bestevenninna mi? Hvordan trodde du at du skulle komme deg unna med den? (Stemmer, du visste ikke at vi var så gode venner, men likevel; wtf?) Hun vet det ikke enda. Det gjør ikke kjæresten din heller. Men jobbkollegaen din vet. Hun kjørte oss hjem. Hun visste hvem jeg var, og jeg lurer enda på hva du hadde fortalt henne. Om dette var planlagt, om hun visste hva som foregikk. Snakket du virkelig om meg? Hvor dum er du? Nå har du beveget deg inn på mitt teritorium, min hjemmebane, og her er det JEG som har alle fordelene. Jeg bodde her i ti år før du kom, jeg har ti års forsprang. hadde jeg vært deg ville jeg stukket av for lengst. Men siden jeg er/var din "lille pia", din "lille jente", "gullet" ditt, din "søte lille dukke" som du trodde du kunne leke med, så er du vel sikkert ikke redd for meg? Det trenger du ikke heller.. Det eneste du bør være redd for er sannheten. Ærligheten. Faktumene. Dere hadde allerede vært kjærester i tre dager dere. Og likevel fortsetter du med meg, uten å fortelle meg et ord? BACKFIRE. Møter jeg deg og kjæresten din på gata, MIN gate i MIN by, så kan det godt henne det bare spretter ut av meg. "Hei, du. LL, was it? Vet du hva kjæresten din gjorde med meg i tre dager etter at dere ble kjærester igjen? Uten at han i det hele tatt nevnte deg..?" Og jeg kommer ikke til å bry meg. Jeg vil bare se at 'historien' vår kanskje kan svi litt for deg også (for jeg kan love deg den svei den syvende dagen. Og i dagene etter det. Fram til februar, da jeg så deg igjen.) Denne skal du ikke få lov til å vinne. Denne kommer du deg ikke unna med, rett og slett. Du vant da vi var på din hjemmebane. Rematch, i WIN. Og om du kommer til å hate meg for det bryr meg midt i. Egentlig, så bryr det meg ikke der engang. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt. Nå er jeg ferdig, heeelt ferdig.

Forresten så bør du gjøre noe med håret ditt, du ser ut som en syvåring.

All you need is love

?
Jeg trenger den ikke selv. Jeg trenger bare at andre har den.



Jeg har ingenting å blogge om for tiden. Ingenting. Andre har verden. Jeg savner å gå hånd i hånd med verden. Nå løper den fra meg, og jeg greier ikke ta den igjen.

Jeg fant ut at jeg ville til pappa i romjula though. Siden vi skal til Alta i vinterferien (bestefar fyller 80), og jeg holder ikke ut helt til påske uten å se pappa. Det gjør jeg bare ikke. Nekter.

Jeg må passe på meg selv, visstnok. Så må jeg drite i en viss person. Så bør jeg satse på en annen viss person. Så må jeg slutte med ditten og datten, begynne med ditten og datten, og bry meg mer. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Hurra for meg.