"når kommer du til å gi slipp?"

Dette blir blogginnlegg nummer 100. Det siste blogginnlegget noensinne. Kanskje. Hvis jeg greier å holde meg borte. Og det blir skrevet klokka 0522. Om jeg er trøtt? Ja. Om jeg får sove? Ikke pokker. Jeg kjenner ikke meg selv godt nok til å vite hvordan jeg kan lure meg selv til å sovne. Jeg har fulgt alle tipsene though, alt fra varm melk til Pippis geniale sovestilling. Beina høyt, hodet lavt. Det funka alltid for meg før. Men nå har senga vært min aller beste bestevenn og slemmeste fiende i laaang tid, så nå er den likegyldig. Den bryr seg ikke lenger. Ikke nok til å gjøre at jeg får vondt i ryggen engang. Det er sagt så mange ganger før, men det passer så bra idag (ikke bare i henhold til senga): Det motsatte av kjærleik er ikke hat. Det er likegyldighet.

Jeg var dum nok til å putte meg sjøl out there igjen i dag. Jeg liker ikke meg selv når jeg gjør sånt, for det gjør litt vondt. Og ikke kan jeg skylde på andre enn meg selv heller. Jeg har behov for alltid å ha noen å skylde på. Men det er jo ikke hans feil at jeg tvinger ham til å fortelle meg det han tenker. Og det er ikke hans feil at han tenker som han gjør. Det er faktisk min. Totalt. Det er jeg som har fått ham til å tenke sånn om meg, selv om jeg ikke har gjort det med vilje. Men det er jo hans oppfatning av meg, så noe må jeg jo ha gjort. Og ikke svarte han på det jeg spurte om heller. Gawd. Jeg tror jeg trenger søvn, før tankene mine går forbi min forståelse.

En vakker dag stikker jeg av. En vakker dag blir jeg borte. Jeg tar med meg tannbørste, Magnar og penn&papir, så stikker jeg. Så skal dere se at jeg gir ut bok. Ikke at jeg ville brukt min egen identitet uansett, men. Apropos; det fikk jeg høre fra en i klassen min her om dagen, at jeg måtte være stolt av meg selv om jeg først gjorde noe sånt. At jeg skulle stå for det, og at jeg skulle få la hele verden vite at det var jeg som hadde skrevet det. Takk J, men det kommer ikke til å skje. Jeg får aldri gitt ut en bok uansett. (Vit det, at hvis jeg blir borte, så har jeg det bra. Jeg har sikkert bare endelig funnet en seng det går an å sove i.)

Jeg har skrevet 16 sider idag. Ikke helt uten forstyrrelser, men det er det meste jeg har skrevet på en gang siden... noengang. Jeg har aldri tålmodighet, aldri tid, aldri ork, aldri noe å skrive om. Før nå. Nå begynte jeg med slutten, fordi den er ferskest. Den fikk jeg idag. Den totale og fulle avslutningen. En sekstensiders avslutning. Det har aldri vært helt enkelt med han der. Aldri så enkelt at andre enn oss kunne forstå. Utenfor andres forståelse, ikke bare min. Jeg håper hvertfall det er slutt nå. Jeg har like mye behov for en avslutning som de siste ordene i den siste siden i den siste boka i den siste serien om Livet. Hurra for meg. Men jeg tror aldri jeg blir ferdig med denne avslutningen. Jeg tror jeg kommer til å sitte og vente på mer. Jeg kan vente for evig jeg. Og det kommer jeg til å gjøre. Hva kommer siste ordet til å være? Har jeg allerede skrevet det? Kommer historien vår virkelig til å ende med ordet "Aldri"?