Du og jeg

sammen igjen
vel verd å vente
du og jeg
igjen
(det var aldri meningen å slippe)

Denne tiden minner meg om deg. Spenningen, forventningen, følelsene. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå når det nærmer seg jul. Ikke det at jeg bryr meg om deg lenger, men jeg husker jo fremdeles... Måten du så på meg, måten du strøk håret mitt på, måten du gjorde meg trygg på. Så slapp du taket. Så lot du meg gå. Så ville du aldri snakke med meg igjen. Ikke det at du sa så mye ellers heller, men jeg savneT deg. Bare for å understreke det.

Husker du første gang vi møttes? Det var snø, det var kaldt, det var fredag. Når jeg tenker meg om, så husker jeg at klokka var 2223. Datoen husker jeg også. Det var idolfinale. Så kjørte vi. Til jobben din, til hybelen din, og så kjørte du meg tilbake. Jeg var så nervøs, men du fikk meg til å føle meg trygg. Trygg på nervøsiteten min. Det skal du ha cred for; det er det veeeldig få som har klart. Det virket som du ville inkludere meg i livet ditt, allerede da, ved å vise meg rundt på jobben din, introdusere meg for kollegaene dine, vise meg hybelen din, bilder av vennene dine... Jeg trodde du ville jeg skulle bli en del av det. I nøyaktig en uke hadde du meg på kroken. Det var nok tid for deg til å gjøre det samme med bestevenninna mi, pakke sammen alle tingene fra hybelen din, skaffe deg ny leilighet, skifte nummer på mobilen, og gå tilbake til eksen din. Det skal du også ha cred for; jeg tror ikke det er mange som greier det på en uke. Seks dager. Jeg fikk ikke vite det før den syvende dagen, da det allerede var for sent å stoppe. En stein, steinen, steiner, fjellene. Jeg likte deg jeg. Du ga meg sommerfugler, noe jeg ikke hadde kjent på lenge. Jeg skjønner bare ikke hvorfor, hvorfor du absolutt ville gjøre dette mot meg, når du allerede hadde ordnet deg så bra. Meg, OG to andre, der den ene er bestevenninna mi? Hvordan trodde du at du skulle komme deg unna med den? (Stemmer, du visste ikke at vi var så gode venner, men likevel; wtf?) Hun vet det ikke enda. Det gjør ikke kjæresten din heller. Men jobbkollegaen din vet. Hun kjørte oss hjem. Hun visste hvem jeg var, og jeg lurer enda på hva du hadde fortalt henne. Om dette var planlagt, om hun visste hva som foregikk. Snakket du virkelig om meg? Hvor dum er du? Nå har du beveget deg inn på mitt teritorium, min hjemmebane, og her er det JEG som har alle fordelene. Jeg bodde her i ti år før du kom, jeg har ti års forsprang. hadde jeg vært deg ville jeg stukket av for lengst. Men siden jeg er/var din "lille pia", din "lille jente", "gullet" ditt, din "søte lille dukke" som du trodde du kunne leke med, så er du vel sikkert ikke redd for meg? Det trenger du ikke heller.. Det eneste du bør være redd for er sannheten. Ærligheten. Faktumene. Dere hadde allerede vært kjærester i tre dager dere. Og likevel fortsetter du med meg, uten å fortelle meg et ord? BACKFIRE. Møter jeg deg og kjæresten din på gata, MIN gate i MIN by, så kan det godt henne det bare spretter ut av meg. "Hei, du. LL, was it? Vet du hva kjæresten din gjorde med meg i tre dager etter at dere ble kjærester igjen? Uten at han i det hele tatt nevnte deg..?" Og jeg kommer ikke til å bry meg. Jeg vil bare se at 'historien' vår kanskje kan svi litt for deg også (for jeg kan love deg den svei den syvende dagen. Og i dagene etter det. Fram til februar, da jeg så deg igjen.) Denne skal du ikke få lov til å vinne. Denne kommer du deg ikke unna med, rett og slett. Du vant da vi var på din hjemmebane. Rematch, i WIN. Og om du kommer til å hate meg for det bryr meg midt i. Egentlig, så bryr det meg ikke der engang. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt. Nå er jeg ferdig, heeelt ferdig.

Forresten så bør du gjøre noe med håret ditt, du ser ut som en syvåring.