Busshåffør?

Ting jeg ikke liker idag (for å ta det negative først):
Bussshåffører. Kulde. Stress. Melk. Playstation. Allergi. Katte x3. Storesøster.

Ting jeg liker idag:
Coldplay. Lillebror. Sebastian. Mamma. Kjærestepar-vennene mine. Grøt. Druejuice. Parken.


Fænden så kaldt det er ute!

found myself

in a silent tune

Jeg har stengt meg selv inne. Selv om jeg ikke har det. For jeg sitter på kjøkkenet med alle rundt meg. Men jeg har fortapt meg i musikken. Det skal jeg gjøre i hele dag. Jeg har ikke noe å gjøre. Mobilen er ødelagt. Dataen er til reperasjon (snart). Tv'n har ca enogenhalv kanal. Magnar er død. Men jeg har stjelt mammas.

mamma er så søt der hun står. Hun og sebastian maler og tegner. Mamma har akkurat tegnet huset ovenfra, og jeg ser henne forklare sebastian hva de forskjellige tingene er. Sebastian følger med som aldri før. Sebastian har vært min største glede idag. Lillebror var min største glede igår. Bortsett fra det vil jeg si at dette suger.

...om bare Superman kunne redde meg nå. Men han sover. Og jeg er ikke ordentlig i livsfare, selv om jeg nesten dør av kjedsomhet.

clouds in my coffee

Høstferie, og jeg greier ikke å tenke på annet enn hva vi kanskje skulle gjort idag. Ikke det at det ble planlagt, men det var en tanke. Kut. Skulle ønske jeg kunne sette meg på flyet og dra til pappa. Jeg savner pappa. Men nei, det blir vel ikke før i vinterferien eller noe det. Istedet blir jeg å sitte hjemme og tenke på alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg kommer til å måtte gjøre, og alt det som venter meg når jeg kommer tilbake på skolen. Jeg gruer meg, jeg gruer meg så sjukt.

Så har Netland reist til Gran Canaria. For cirka tre kvarter siden, jeg savner ham allerede. For jeg har ikke sett ham siden igår. Men jeg har skjerfet hans, det er jo en trøst. Så sa han indirekte at han var glad i meg idag. På msn. Direkte sa han noe sånt som "Jeg har medfølelse for deg." i en ganske sær sammenheng. Søta. Så blir det ikke Danmark likevel, siden det er 20årsgrense torsdag-søndag. Og siden han er bortreist kan vi ikke gjøre det i høstferien heller. Vi får ta kjærlighetsferien vår i skolegården istedet, hurra.

"Syns ikke du at livet ditt suger, Ida?" fikk jeg spørsmål om her om dagen. Jeg ble så paff at jeg nesten falt i bakken. Jeg greide ikke svare hvertfall, så jeg snudde meg og gikk. Lurer på hva de tror. Svaret er hvertfall; Nei, jeg syns ikke at livet mitt suger. Ikke på noen negativ måte hvertfall. Jeg liker livet mitt, jeg ville ikke levd noen andre sitt, ikke for en million. Ikke engang for èn dag. Så spar meg for sånne teite spørsmål. Hadde jeg ikke likt livet mitt, så hadde jeg uansett gjort noe med det, sånn at jeg kunne likt det. Tro meg, vært der før. Idioter. Jeg liker kontraster.

Det er så sjukt fredag idag. Fredag betyr stress. Fredag betyr at jeg må avtale alt for alle, og at alt suger ræv. Bursdag meg her, kafé meg der, 'bli med på byen' overalt. Jeg legger meg under dyna nå, og jeg lover at jeg ikke skal opp før om en uke. Jeg er lei av folk nå, og alle spørsmålene. Og uansett hva jeg bestemmer meg for å gjøre idag, så skuffer jeg noen. Fordi idag er ingen vanlig fredag. Idag er fredagen der folk blir ekstra skuffa. Fordi det ligger mer under alt idag. Noen er lei seg og trenger trøst, andre er bestevenner og har bursdag, mens andre igjen ikke har sett meg på lenge, eller er avhengig av meg for å ha noe å gjøre. JEG VIL IKKEEE.

Er det bare meg, eller er det litt merkelig at jeg alltid våkner når klokka er 44? I natt våknet jeg 0144, 0244, så sto jeg opp 0444, fordi jeg da hadde ligget siden sekstenminutterpåtre uten å få sove.

Jeg ser visstnok lei meg ut for tiden. Og forelska. Og knust. Og lykkelig. Og sliten. Og søt (som alltid). Jeg tror ikke noen kjenner meg, egentlig. Hurra for vennene mine. Næt.

Ingenting

Hver gang du har på deg skjorta jeg ga deg, håper jeg du føler det er jeg som er pakket rundt deg. Og når du våkner midt på natta håper jeg du tar deg selv i å strekke deg etter meg, og ønsker jeg var der. Jeg håper virkeligheten er den eneste som biter deg på halsen, og at den eneste som får røre dine lepper er løgnen om hvor lite du savner meg. Vinden er den eneste som vil hviske til deg, og jeg håper den bringer med seg det du tror er stemmen min. Den eneste som vil danse med deg i regnet er skyggen din. Jeg håper du innser at jeg var den eneste som ville stoppet deg fra å gjøre tingene du trodde du ville gjøre, som senere viste seg å være dumt. Den eneste som gråter for deg er speilbildet, og du kan øve deg på unnskyldningen om at det er linsene som gjør det. Hva er du vel uten meg?

He could have changed my world

With his hands behind his back, woa.

Jeg heter Ida, og jeg er sjuk. Ida Mariell, og jeg er sjukere. Jeg er irritert, sur, skuffa, lei meg. Jeg er überlykkelig, spent, men ikke forelska. For den som skulle tro det.. Jeg er glad, ja. Fordi J er glad. Fordi hun er glad i meg. Fordi hun endelig har det kjempebra.

Dette er siste gang jeg skriver om ham, jeg lover. Aldri mer. Jeg er så lei av å tenke på ham, lei av å snakke om ham, lei av å snakke med ham, lei av å bli minnet på ham hele tiden.
"Når skal du tilbake til ham da, Ida?"
For tre dager siden ville jeg sagt "Neste sommer."
"Når kommer han hit da, Ida?"
For tre dager siden ville jeg sagt "Neste sommer."

Spør meg nå. "Når skal du tilbake til ham da, Ida?"
"Tilbake til ham? Aldri. Men tilbake dit? Neste sommer."

Med mindre det skjer noe helt sinnsjukt nå, f.eks hvis han faktisk tar kontakt. Han lurte meg til å lure meg selv. Han kjenner meg for godt. Kjente. Fortid er fortid, minner er minner. Altså, borte. Jeg syns litt synd på ham, som tror han har meg rundt lillefingeren, som tror at han betyr alt for meg. Litt synd, men han fortjener det. Jeg er borte nå, du har mista meg, hvordan føles det? Du har vært borte lenge. Jeg har mistet deg for lengst. Så lenge at jeg har lært meg å drite i det. Jeg driter i det. Jeg driter i deg.

Jeg har det bra jeg, bortsett fra at jeg ikke får puste. Bortsett fra at jeg ikke kan snakke, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg fikk nesten klaustrofobi. Jeg er kanskje litt fanget i meg selv. Egoistisk er jeg også. Og jeg tenker bare på meg selv. Men jeg har feber, så jeg har lov. Jeg bør ha lov til å klage også. Selv om jeg ikke gjør annet. Tilogmed når jeg er frisk.

Men heyho, idag er det bursdagen til Maria & Henriette. De skjemmer meg så sjukt bort. Jeg håper de har kake, HURRA.

i wouw my fwends

Sing to me, Charlie

Symbolikk. Jeg liker det ikke. Kan ikke ting bare være enkelt?

Han ringte meg igår for å si 'god morgen'. Istedet sa han at han var glad i meg. Han ringte meg igår for å si 'god natt'. Istedet brølte han et ikke så veldig hyggelig "HOLD KJEFT og HØR PÅ MEG!" Da mistet jeg lysten til å høre. Så fant jeg ham utenfor soveromsvinduet mitt. Han kan fly. Han er Superman. Med èn n! Jeg slutter snart å tro på superhelter. Sebastian er min eneste superhelt. Spiderman-Sebastian, selv om identiteten hans ikke er helt hemmelig. Jeg slapp ham inn, og varmet ham med ordene mine. Så varmet han meg med sine. Så sovnet vi.

Vi liker alle oppmerksomhet. Litt hvertfall. Jeg takler det ikke for tiden. Jeg vil helst stenge meg inne på rommet mitt og ikke komme ut før det er for sent. At alle har glemt meg, og jeg kan begynne på nytt. Jeg skulle ønske. Men da ville skolen ringt og sagt at de ikke ville ha meg lenger. Jeg vil ha skolen, fordi når jeg er ferdig kan jeg flytte til Island, selv om jeg mye heller vil til Nederland. Men når ikke han vil ha meg der, så vil ikke jeg være der heller. Jeg savner ham. Men det var han som fortalte meg "You gotta lose that tunnelvision of yours." og da jeg fortalte ham at jeg alltid stoppet midt inni og gikk tilbake, sa han "I'll be on the other side, waiting." Så jeg kommer meg gjennom tunnelen, spent på om han står der og venter, eller om han bare lurte meg gjennom det, fordi han vet han har greid det før, og fordi han vet at han betyr nok for meg til at jeg ville gjort det.



Sing to me Charlie, tell me how it goes.

regn

Han røyker pipe det lukter vanilje av. Og det pøsregner. Der sitter vi. Her. Under tak, i den såkalte hula. Han er aldri der til vanlig, han hører ikke hjemme der. Ikke jeg heller, derfor gikk vi dit sammen, alene. Lyn og torden, og lukten av regn. Og ham. Han er frekk, men ikke når vi er alene. Da bare røyker han pipa si, og får meg til å tenke femti år frem i tid, til når han må begynne med bukseseler. Han skulle kanskje brukt dem nå også, siden buksa ikke vil henge på den spinkle kroppen hans. Men om femti år er han ikke spinkel lenger, tenker jeg, og ser for meg at han holder tomlene på hver sin buksesele og lener seg bakover for å le av de flotte barnebarna. "Våre barnebarn", tar jeg meg selv i å tenke, men ler det fort vekk. For å vise hvor lite seriøs jeg var med det fortaller jeg også ham om det, og han ler. "Den latteren skal jeg høre de neste femti årene." tenker jeg, og smiler.

"Verden går under på onsdag." sier han, "Vi kan likegjerne nyte tiden vi har igjen." Med det mener han å røyke vaniljetobakken som allerede har gjort meg kvalm. Da blir det ikke til at jeg skal nyte tiden fram til onsdag med ham, hvertfall.

Om jeg kunne vært alene med ham i femti år kunne jeg greid det. Men så fort vi kommer inn, møter vi folk, og han blir sitt gamle selv igjen. Før sommeren tilbrakte vi omtrent hver dag hos ham. Og de andre. Det er ikke den 'selv' han er nå. Han var god. Gullegod tilogmed. Nå er han bare småslem. Kan de ikke flytte for seg selv igjen? Bygda gjør noe med gode folk, dessverre.






Så er mamma søt. Søtsur. Sursøt. Og så er jeg veldig glad i dataen hennes. Masse musikk, gammel, ny, barnesanger og sanger jeg så vidt kan huske at mamma hørte på da jeg var liten. Da jeg sang de ordene jeg trodde jeg kunne. Da jeg sang ordene helt feil. Da jeg ikke skjønte hva de handlet om. Nå er alt så mye bedre. Men av og til lurer jeg på om jeg kanskje vil legge meg ned og ikke forstå de tingene jeg forstår. Kanskje jeg helst vil legge meg ned og forstå det jeg ikke forstår nå.

Og biiildene. Huff, som jeg ler. Jeg savner digitalkameraet mitt.

it shouldn't be this easy to forget

"when everything's meant to be broken, i just want you to know who i am."

"Oh, that's Oasis!"

"Uhm, no it's not."

"Yeah it is. It's Wonderwall. I love that song."

"Uhm, no it's not."

*noen løper inn for å sjekke*

"Eehh, it was the other Oasis... You know... GogoDolls."

Joa. Care, egentlig. Bare kom på det fordi sangen var på. Jeg bryr meg ikke. Orker ikke, null vits osv. Masse å gjøre denne uka, og alt skal helst gjøres på data. Fantastisk at min data streiker da. Den trenger mer lønn. Eller strøm. Hvertfall, mammas data steppet inn som vikar, men jeg får da ikke gjort noe, med all den musikken hun har her. Og for ikke å snakke om alle bildene jeg tok med det fantastiske Canon Ixus 700-kameraet mitt, som nå er dødt og begravet. Jeg ler når jeg ser gjennom dem, det skal være sagt..

Portrettintervjuet skal være ferdig imorra. Jeneeffer, som jeg skal intervjue, kommer hjem imorra. Makan til flaks (?)... Joa, jeg får ikke gjort noooe jeg.

Så vil jeg det skal være sagt, en gang for alle, selv om ingen leser bloggen; Den dagen dere slutter å kalle meg "hun-derre-ida" skal jeg begynne å se på dere som mennesker. Jeg lover.

The dreams from my past

and the memories from my future

Vi har fått bildene fra nederland. Jeg har greid å roe meg ned nå. Alt er bra, alt er rolig, alt er... Stress. Skole, folk, folk, folk, stress, folk, skole, prosjekter, bråk, folk og stress. Visning har vi også vært på, så nå er vi en erfaring rikere. Det blir ingenting, men det visste vi allerede. Dessuten deler jeg seng/sofa med en kattunge, og da går det ikke ann å sove. Ikke når telefonen ringer heller. Og så går det ikke ann å leve hjemme pga storesøster. Fanden så slem hun er, egentlig. Jeg er stressa, jeg får ikke nok søvn, jeg blir sjuk og i dårlig humør. That's me in a nutshell, akkurat nå. Så skjerp dere, la meg være i fred, ikke ring meg, ikke snakk til meg. Takk.

Litt er alt jeg trenger

Om jeg bare fikk sove
Bare litt
Eller våkne om jeg drømmer om deg
Bare et sekund
Det er alt jeg trenger

Om jeg bare kunne gråte
Bare litt
Eller le av tanken om deg
Bare et sekund
Det er alt jeg trenger

Om jeg bare kunne glemme
Bare litt
Eller se tilbake med glede
Bare et sekund
Det er alt jeg trenger

Om jeg bare kunne leve
Bare litt
Eller glemme alt vondt
Bare et sekund
Det er alt jeg trenger

Om jeg bare kunne gi opp
Bare litt
Eller overgi meg
Bare et sekund
Det er alt jeg trenger