He could have changed my world

With his hands behind his back, woa.

Jeg heter Ida, og jeg er sjuk. Ida Mariell, og jeg er sjukere. Jeg er irritert, sur, skuffa, lei meg. Jeg er überlykkelig, spent, men ikke forelska. For den som skulle tro det.. Jeg er glad, ja. Fordi J er glad. Fordi hun er glad i meg. Fordi hun endelig har det kjempebra.

Dette er siste gang jeg skriver om ham, jeg lover. Aldri mer. Jeg er så lei av å tenke på ham, lei av å snakke om ham, lei av å snakke med ham, lei av å bli minnet på ham hele tiden.
"Når skal du tilbake til ham da, Ida?"
For tre dager siden ville jeg sagt "Neste sommer."
"Når kommer han hit da, Ida?"
For tre dager siden ville jeg sagt "Neste sommer."

Spør meg nå. "Når skal du tilbake til ham da, Ida?"
"Tilbake til ham? Aldri. Men tilbake dit? Neste sommer."

Med mindre det skjer noe helt sinnsjukt nå, f.eks hvis han faktisk tar kontakt. Han lurte meg til å lure meg selv. Han kjenner meg for godt. Kjente. Fortid er fortid, minner er minner. Altså, borte. Jeg syns litt synd på ham, som tror han har meg rundt lillefingeren, som tror at han betyr alt for meg. Litt synd, men han fortjener det. Jeg er borte nå, du har mista meg, hvordan føles det? Du har vært borte lenge. Jeg har mistet deg for lengst. Så lenge at jeg har lært meg å drite i det. Jeg driter i det. Jeg driter i deg.

Jeg har det bra jeg, bortsett fra at jeg ikke får puste. Bortsett fra at jeg ikke kan snakke, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg fikk nesten klaustrofobi. Jeg er kanskje litt fanget i meg selv. Egoistisk er jeg også. Og jeg tenker bare på meg selv. Men jeg har feber, så jeg har lov. Jeg bør ha lov til å klage også. Selv om jeg ikke gjør annet. Tilogmed når jeg er frisk.

Men heyho, idag er det bursdagen til Maria & Henriette. De skjemmer meg så sjukt bort. Jeg håper de har kake, HURRA.