Broken poetry

Du trodde ikke jeg kom til å merke det?
At berøringene dine ble færre og mindre ømme?
At ordene du før hadde plukket ut så nøye
nå bare ble kastet mot meg fordi du visste
de en gang gjorde meg glad?
At vi, sakte men sikkert, skled fra hverandre?
Hvilken rett hadde du
til å være den eneste som skulle vite det?

Jeg drømte. Nærmest med fortellerstemme. Som en romantisk film, der hovedpersonen fikk den riktige til slutt. At kjærligheten seiret, nok en gang. Selvfølgelig er det en klisjé, men denne gangen hadde den en vri. Jeg var ikke hovedpersonen. Jeg var ikke den han valgte til slutt. Jeg var den som sto igjen og så på at de var lykkelige.

Han mistet beinet sitt. Det var ikke poenget. Det var masse busser rundt omkring. Det var heller ikke poenget. Det var i drømmen slik som det er i virkeligheten; vi var glade i hverandre. Vi betydde noe for hverandre. Faktisk var vi akkurat der vi er nå. Minnene fantes tilogmed i drømmen. Men der hadde han ei anna som tydeligvis betydde mer. Som han måtte bli hos. Han ville prøve å være venner. Ingen andre visste om oss, så det skulle gå bra. Jeg så dem sammen, hørte tingene de sa til hverandre, de samme tingene vi en gang hadde sagt til hverandre, og det gjorde vondt. Men jeg kunne ikke ikke ha ham i livet mitt heller. Jeg greide ikke å snu meg og gå, fordi jeg visste han ikke kom til å følge etter (ikke bare fordi han hadde mistet beinet...). Han var like god mot meg som alltid, bare ikke på samme måte. Smilet hans var det samme, men det så annerledes ut. For denne gangen var det ikke jeg som fikk ham til det. Av og til så han på meg mens han kysset henne. Av og til så han på meg med det blikket som betydde mer enn hva som var rettferdig mot noen av partene. Jeg var så nær ham, men måtte fremdeles savne... Det var det som var poenget.

"KJÆRE, JEG HADDE AKKURAT EN FÆL DRØM!"
"Hva da?"
"Du hadde mistet beinet ditt. Og så ville du ikke ha meg lenger."
"Dust. Jeg har fremdeles alt der det skal være."

Så rullet han over på den siden jeg vet det gjør vondt for ham å ligge på, og holdt hardt rundt meg til vi sovnet og våknet igjen.

Første natt prøvde jeg å snike meg bort fra armene hans, fordi det ble kjempevarmt. Jeg greide det også, i ca tjue sekunder, fordi han da, i søvne, fulgte etter meg og la armene sine rundt meg igjen. Jeg kunne ikke annet enn å smile meg i søvn. Det var det fineste i verden. Nettene etter prøvde jeg ikke å komme meg unna engang, uansett hvor varmt det ble.



Jeg har en fin tendens til å våkne flere ganger hver natt når vi er sammen. Av og til fordi jeg drømmer at jeg savner ham, og virkeligheten da blir så mye finere. Av og til fordi han plutselig holder meg kjempehardt. Av og til fordi han kysser meg. Og av og til, når jeg våkner og har sett på ham litt for lenge, beveger jeg meg litt mer enn jeg trenger, i håp om at han også våkner litt. Så kysser han meg og spør om jeg ligger godt. Klart jeg gjør. Så sovner vi igjen.


Idag sovnet jeg med en gang jeg kom hjem fra en altfor rask togtur (det virker som om toget ikke kan få meg bort fra ham raskt nok, omg.) Så hadde jeg tidenes ekleste mareritt om kniver som ble stukket inn i skallen min. Nå blir det forsøk nr 2 på å sove uten ham. Det ser jo ikke akkurat lyst ut om det er sånne drømmer jeg skal ha, for så å ikke kunne våkne opp inntil ham. Dette kan bli noen lange dager/uker. Jeg vet ikke når jeg får se ham igjen. Og det er ganske fælt å telle hvor mange dager det var siden sist jeg så ham. Fordi foreløpig er jeg ikke på én dag engang. Wow. Natta.



gjett hvilken som er min. litt som finn willy. hintet er at han er den fineste av alle.