Open your eyes

see the lies
right in front of you

Det er leppene som former løgnen. Tunga som dytter ordene ut. Resten er bare lyder. Bassen i stemmen som er alt jeg hører om jeg ligger på brystet hans, i tillegg til den varierende hjerterytmen. Og den fine verdenen jeg levde i ble fort byttet ut med den stygge sannhet om at jeg lever på en løgn.

De fine kyssene hans. Og alle måtene han greier å smile på; for sur er han faktisk aldri. Lei seg greier han ikke engang å late som at han er, noe som gjorde at vi tapte i Alias. Og alle ordene han sier. De fine ordene som gjør at jeg glemmer litt hvem jeg er, fordi han får det til å høres ut som om jeg er fantastisk.

Det kom så plutselig. Helt, helt plutselig gikk det opp for meg at jeg levde i en fantasiverden jeg selv hadde skapt. Alle lykkepiller har bivirkninger, lille uvitende jente. Den største og mest vanlige; depresjon.

Leppene hans er formet som ingenting annet i verden. Han har det bredeste smilet jeg noengang har sett, som gjør at alt annet i verden ser trist ut i forhold. Men når han smiler til meg, eller når jeg er den som får ham til å smile, så glemmer jeg verden rundt. Da er det bare oss, da er det bare han.



Jeg vet ikke hva jeg skal frem til. Kanskje er det det at han fremdeles er den fineste jeg vet om. Kanskje er det det at jeg savner ham så jeg ikke får puste. Kanskje, bare kanskje, har jeg et lite håp om at han skal lese dette, og forstå at jeg har forstått, at han ikke lenger trenger å late som.

Den største løgnen av alle:
"Jeg er glad i deg."