Summertime sadness

om sommeren så bare

men stavanger er en sommerflørt, så om høsten bare

jeg trenger ferie

we both know I'll never be your lover

I only bring the heat
company under cover, filling space in your sheets
("you're too old to be so shy", he says to me, so I stay the night)


dette skulle aldri skjedd
dette må ikke skje igjen
det er som om det aldri skjedde
hver gang.

there were ghosts in the eyes

of all the boys you sent away


det er dødt nå. igjen. fortsatt ikke helt begravet.
det går kaldt nedover ryggen på meg.
halsen tetter seg. pulsen stiger.
hører latteren hans. skrittene hans.
finner spor etter ham rundt omkring.
ser ham overalt, men det er ikke ham.
søker øyekontakt med skygger av noe som en gang var.
småløper gjennom gangene, selv om jeg egentlig vil at han skal fange meg. eller hva enn spøkelser gjør. han løper ikke etter (lenger). 
"Det er ingenting her."
ordene hjemsøker meg.

fremdeles ser jeg ham så tydelig
og han rett igjennom meg.

det er det som skremmer meg.


(pssst, ninjatips: unngå alt av forhold med folk du jobber med/ser hver dag. værsågod.)

"The more I learn about people

the more I love cats"

Kanskje livet blir enklere hvis man slår seg til ro med at livets store kjærlighet sannsynligvis vil vise seg å være en katt. (hilsen crazy cat lady med blekrosa sommerfugler i magen)

Det du ikke vet

gjør vondt som faen når du finner det ut.

wake me up when september ends

reprise. fordi det er ett år siden. savner deg.

jeg drømte om deg i natt.
vi var små igjen, vi hadde feiret bestefars 70årsdag og litt min syvårsdag, jeg hadde fått tegneblokk og fargeblyanter, og vi ble kjørt hjem til dere fordi barnehagetanten min skulle sitte barnevakt for oss resten av kvelden. jeg lot deg aldri glemme at jeg var eldre enn deg, for nå var jeg syv og du fremdeles bare seks, men du vant likevel for du hadde fått låne onkel sine ordentlige håndjern og jeg måtte som vanlig være tyv. i drømmen var du i tillegg kledd ut som kaptein Sabeltann, og det kan godt hende du var det den kvelden, du var ofte det. 

jeg drømte om slektstreff og alle de andre tilstelningene vi har vært på som en suppe, med gamle mennesker vi ikke ante hvem var som kløp oss i kinnene og sa at vi hadde blitt så store siden sist, og da vi lekte gjemsel, for det gjorde vi omtrent alltid, var vi til slutt ikke sikre på hvem vi gjemte oss for.

jeg drømte om haugen med Pog vi hadde en sommer, da vi hadde bestemt oss for å samle sammen fordi jeg alltid vant, hvordan vi vant fler av de andre barna i nabolaget og sloss med dem etterpå fordi de ble sure, og så delte dem da lillebror og jeg skulle reise hjem igjen. sommeren etterpå samlet vi på noe annet, men fortsatte å sloss, frem til tante ropte at det var pizza. vi S-barna var en ordentlig gjeng.

jeg drømte om bestefar, og hvordan du litt motvillig sto i ro mens han tok opp kammen fra baklomma og kammet gjennom det rødlige håret ditt før du fikk løpe videre mellom ripsbuskene til bestemor. jeg tror det er mest fordi vi har snakket om det nå i ettertid, hvordan dere hadde deres egen greie, noe helt spesielt. av og til hvisket bestefar hemmeligheter til deg, det husker jeg veldig godt, for vi prøvde alltid å tvinge deg til å si hva det var. det gjorde du aldri.

en dag fant jeg frem meldingene jeg har fått av deg. kvart på syv en morgen spurte du om jeg husket hun som passet meg som liten, for hun var sykesøsteren din nå, og du skulle hilse. unnskyld for tidlig melding, forresten. snakkes. og på bursdagen din for bare litt over to måneder siden skrev jeg gratulerer med dagen, besteA, og at jeg håpet du hadde en fin dag, ikke sånn som man bare sier til folk, men fordi jeg fra dypet av mitt hjerte håpet du hadde en fin dag. så sees vi snart. det ble ikke sånn.

for samtidig som jeg smiler ved tanke på alle minnene, alt det gale vi gjorde som vi alltid kom oss unna med, all latteren, for ingen, absolutt ingenhar fått meg til å le som du... samtidig som alt og på grunn av alt, så er du noe av det største jeg noengang har mistet. du gjør så vondt i meg.

en fin ting oppi det hele er tanken på at du og bestefar ligger ved siden av hverandre nå. enda en ting dere deler som er helt, helt spesielt. håper han hadde kammen klar i baklomma.

hvil nå, kjære deg.

så sees vi snart.

   

"Jeg liker deg ikke så veldig godt når du har drukket."
-"Jeg liker deg veldig godt når jeg har drukket."

fem minutter etterpå angrep han et tre...

I kissed your mouth and back

but that's all I need
(what I am to you is not what you mean to me)

han sier han liker å snakke med meg. hvordan stemmen min blir myk når jeg har ligget på sofaen så lenge at jeg begynner å bli trøtt, hvordan dialekten min blir tydeligere rundt familien min, hvordan jeg greier å gjøre opp en mening om noe i løpet av sekunder, hvor dype tankene mine synes å være, hvordan jeg kan være vanvittig barnslig og greier å mistolke alt om jeg er i humør, og hvordan jeg ler hjertelig og med hele meg. det er der jeg reagerer. kanskje ler jeg så det både synes og høres, og visst hender det at jeg ler så lenge at jeg kjenner det i magen dager etterpå, men hjertelig..? det er lenge siden jeg har kjent det der. sånne ting sier jeg ikke høyt. han ville ikke likt det. 

han sier jeg er flink til å skrive, men at han ikke liker det jeg skriver. jeg har lyst til å si at jeg ikke liker at han leser, men vet selv at jeg er altfor flink til å la lapper med små setninger som dukker opp i hodet mitt og jeg må skrive ned før forsvinner igjen ligge rundt omkring, notatbøkene mine ligger overalt og ofte åpne. jeg selv er ikke fullt så åpen. ikke nå. ikke enda. ikke igjen. og kanskje jeg innerst inne vil at han skal lese. så han forstår. jeg leste en gang en notatbok som fikk meg til å forstå så mye at det knuste hjertet mitt. det innrømte jeg aldri.
han spør om jeg noengang har skrevet noe om ham. jeg har ikke det, dette er det første. jeg svarer at jeg sjelden finner inspirasjon i det som føles godt, det som gjør meg lykkelig (og lar fint være å si at han ikke nødvendigvis kvalifiserer). det er først når det som gjør meg lykkelig forsvinner og gjør vondt at jeg har en historie å fortelle. det er først da den har en slutt (som det virker som aldri tar slutt), og jeg har nyansene, kontrastene mellom godt og vondt som, tja, "får frem det beste i hverandre" om du vil. det gjør alt mer tydelig. 
i tilfelle, sier han, håper jeg du aldri skriver om meg.

han sier han liker å provosere meg, og se på at jeg later som jeg ikke bryr meg. han vet ikke at jeg ikke later som. at jeg ikke tuller når jeg spør "hvordan kan du vite at du kommer til å gjøre meg vondt? at det ikke er jeg som kommer til å gjøre deg vondt?". han prøver å provosere videre ved å si at jeg er typisk jente. hvis det er typisk jente å være den som får vondt når noe tar slutt, så gleder jeg meg nesten til å vise ham hvor utypisk jeg kan være.

jeg gråter av ren utmattelse men greier ikke sove, og det gjør vondt bak øynene og jeg tenker at nå, nå dør jeg, men neste gang jeg åpner øynene er det morgen og jeg skjønner at jeg har sovet i nesten to timer likevel. søvnen er dødens etteraper, det har jeg tenkt på mange ganger, og nå tenker jeg at det var likegreit at jeg ikke døde for det varer jo for alltid, og jeg har aldri vært flink med forpliktelser...

Hun feide opp bitene fra gulvet og satte dem sammen.
Etter en stund, når bitene var på plass, løftet hun det opp og knuste det i gulvet igjen