klar-ferdig-gåen

er du klar?

ser meg i speilet.

er du ferdig?

ser sånn ut.

skal vi gå?

ja, skal bare stelle meg først.

jeg bor ikke midt i landet lenger.

klar betyr ikke sliten her.

æ e klar.

slenger meg på sofaen.

helt ferdig.

puster tungt ut, lukker øynene.

ganske gåen.

jeg ser klart nå. 

må bare blinke noen ekstra ganger.

jeg er ferdig nå.

det er ikke mer å gjøre.

jeg går videre nå.

men selv om jeg har kommet langt,

er det ikke så fjernt at jeg ikke ser tilbake.

en blåhvals aorta

du ligner på en hval når du sover.
en stranda hjelpeløs babyhval.
du høres ut som en også, spesielt når du er forkjøla.
det er nesten så jeg vurderer å kaste vannglasset over deg.
når jeg tenker over det, så skulle jeg blitt med i sånn miljøvern.
kjempa litt for dyras rettigheter og sånt.
nei, det får holde å vise deg hvor dusjen er.
hjelp til selvhjelp. 
redd deg selv.

jeg kommer ikke til å kontakte deg på en stund.

fire uker, cirka.

jeg må gjøre mine ting.

fotballtrening og sånt.

jeg har ingenting å gjøre.

ok, så kanskje bare tre, minst to!

ikke gjør noe dumt i mellomtiden.

ting du ikke gjør med meg.

jeg kommer ikke til å svare på meldingene du ikke sender.

hjertehjertehjerte.

jeg har ikke sett deg på lenge og jeg savner deg nesten.

møt meg, du vet hvor jeg er. du har fem minutter.

ikke si noe, bare stå der og se... eh. normal ut.

din standard.

jeg skal bare snakke ferdig med gutta.

poker, kvinnfolk, øl og tatoveringer.

jeg tar på deg for å vise dem hvem som er sjefen.

de vet ikke at jeg aldri får deg.

lying beside you in a dream

and i guess i'm okay
whatever that means




detgårfint, detgårfint, detgårfint. det gjør det.
helt til jeg våkner med en tung følelse i magen, og det først under min andre kopp frokost-te slår meg at jeg drømte om deg. for første gang på lenge. jeg hadde strøket deg over kinnet og du hadde kysset meg i panna og vi lå med nesene inntil hverandre, men mest av alt er det øynene dine jeg husker. og den lille føflekken du har rett under. det har vært med meg i hele dag.

fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå

ingenting jag säger spelar längre någon roll
ställar mig i hallen tills jag fattar vad som hänt
får jag ens ha kvar dig som min vän


det henger ingen hjerter i treet lenger. ingen tomme løfter. noen har plukket dem. tro om de ble like skuffet som meg. det har fått blader, og det er jo noe, selv om det hverken bærer frukter eller blomstrer. ingenting blomstrer for meg her lenger, og hjertene som sikkert blir hengt opp igjen er ikke for meg lenger, ikke som annet enn en påminnelse om noe som en gang var. 


det er musikk rundt hvert hjørne, og Beste sier hun er forelsket i han som synger selv om hun ikke har sett ansiktet hans enda. en gang var jeg også forelsket her, i noen jeg ikke hadde sett ansiktet på. tror jeg. jeg melket det hvertfall for alt det var verdt en stund, til han ikke fikk puste og selv om jeg aldri helt slapp taket så rev han seg løs og etterlot meg meg brennmerker i hendene. det svir litt enda. og jeg begynner endelig å se ansiktet hans. 


Beste spør om det er rart å være her. det er det. for byen handler ikke om deg lenger. den handler ikke om de fine dagene vi har hatt her eller minnene eller oss eller noenting. og det er rart. rarere var det å se hun som en gang hadde insistert på å møte meg fordi du hadde fortalt henne om meg. hun kjente meg ikke igjen. rommet spant plutselig enda raskere enn det alt gjorde og gjorde meg kvalm, musikken ble veldig mye høyere og var som om det hadde kommet hundre nye mennesker inn i rommet og det ble så trangt at jeg ikke fikk puste. vel ute hadde den kalde virkeligheten tatt meg igjen og jeg så alt helt klart. på ordentlig denne gangen. 


jeg skjønner at du har gått videre. jeg skjønner at jeg er fortid. jeg skjønner at jeg aldri kommer til å se deg igjen. jeg skjønner at du ikke var der fordi du visste at jeg var der. jeg skjønner at jeg også må gå videre, helst i en annen retning enn deg (jeg er på vei). jeg skjønner at det har betydd uendelig mye mer for meg enn for deg. jeg skjønner at du ikke bryr deg om hvordan jeg har det lenger og jeg skjønner at det er derfor du ikke spør. (fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå). jeg skjønner. men det er enda mye jeg ikke forstår, mye jeg aldri kommer til å forstå, mye jeg ikke vil forstå... spesielt den der 'jeg leser ikke for å snoke, men fordi du skriver bra'. værsåsnill, snok. bare la meg tro, de gangene jeg har behov for det, at du kanskje bryr deg litt likevel, og at det ikke bare er underholdning.

this is how the story went

i met someone by accident

det er hvordan han han bukker og svinger armen sin, hvordan han smiler når jeg neier og legger hånda mi i hans, hvordan vi ler av at vi ser ut som et gammelt ektepar der vi går, hvordan han tvinger meg til å gå saktere i håp om at jeg også skal snakke saktere fordi han ikke får med seg alt jeg sier, hvordan han holder fingeren min når vi sitter i bilen, hvordan han prøver å skjule at han har drukket for alle rundt, hvordan han snakker med edru folk, hvordan han lister seg opp trappa når vi kommer hjem, hvordan han tar av seg klokka og drar skjorta over hodet fordi han ikke orker knappene og legger seg under dyna før den har rukket å treffe gulvet, hvordan han hakker tenner og ligger med åpne armer og løfter dyna og vil at jeg skal legge meg inntil, hvordan han enda er våken enda jeg med vilje har brukt lang tid i dusjen, hvordan han legger seg helt inntil meg og helst vil at jeg skal snu meg med ansiktet til, hvordan han legger fingeren sin i munnviken min og drar den opp og hvisker smil, hvordan han kysser meg på nesa og sier du e teit og sovner inntil meg, hvordan han våkner hver gang jeg snur meg eller flytter meg litt bort, hvordan han ser ut i halvmørket, hvordan han ser ut når han sover, hvordan øynene hans ser ut når jeg vekker ham altfor tidlig fordi jeg ikke har fått sove, hvordan han tvinger meg til å legge meg igjen og holder meg nede med makt, hvordan vi sover en meter fra hverandre den neste timen, hvordan han sukker når han skjønner at det ikke er mulig å få mer søvn, hvordan han legger hodet sitt i fanget mitt, hvordan håret hans stikker fingrene mine når jeg drar dem forsiktig over hodet hans, hvordan han kysser hånda mi, hvordan han sier hei til familien min når alle har bestemt seg for å komme inn på soverommet for å vekke oss, hvordan han kaller mamma for mamma og lillebror for lillebror, hvordan hoftene hans ser ut når han løfter armene for å ta på seg skjorta, hvordan tatoveringene hans slynger seg så fint opp til ribbeina, hvordan han holder inne det det han kaller mage når han skal lukke beltet, hvordan jeg plutselig får lyst, alltid fem minutter for sent, til å holde rundt ham, hvordan han snakker med familien min når vi spiser middag, og etter middag, og helt til han må gå, hvordan det ikke er meg det handler om, hvordan det virker som jeg ikke er der, hvordan han takker for seg og sier vi sees snart selv om ingen egentlig vet når vi ser ham igjen, og hvordan han gir meg en rask klem før han løper til bussen. det er bare det. og puta som alltid lukter som ham selv etter jeg har skiftet på senga. dette skulle jo ikke skje.

kom

det er ikke så langt, sa han.
sekshundre meter over havet er langt, sa jeg.
bare ikke gå for nære kanten, sa han.
jeg har høydeskrekk, sa jeg.
faller du utfor dør du, sa han.
det hørtes mer ut som et løfte enn en trussel. det sa jeg ikke høyt.

I'll watch the night turn light blue

but it's not the same without you

because it takes two to whisper quietly

the silence isn't so bad

'til I look at my hands and feel sad

'cause the spaces between my fingers

are right where yours fit perfectly

(dagen jeg skulle møte vennene dine for første gang. husker du hva du sa? du var så fin og jeg greide ikke slutte å smile. husker du?)

come on, skinny love

just last the year


han sitter på krakken ved siden av pianoet han sier han ikke kan spille på. klokka er ikke mer enn halv ni på en lørdag og vi sitter stille på hver vår side av rommet og ser ut vinduet, ser på at verden gnir søvnen ut av øynene mens vi allerede er på vår andre kopp med te. sola skinner men hjertet er tungt som på en regnværsdag. han kommer bort til meg og stryker meg gjennom håret, lager plass ved siden av meg og tvinger hodet mitt ned på fanget sitt. han snakker rolig, stille som om han er redd for å vekke noen selv om vi er alene, om at han ikke er klar for at ting skal forandre seg, og at han nesten ikke tør å snakke om det fordi han er redd for at fremtiden skal høre det og komme og ta ham med en gang, men at han ikke kan la være å tenke på det fordi han av erfaring vet at den da bare plutselig er her. jeg lurer på om det er derfor han trekker meg tilbake, for å heller leve i fortiden fordi den er kjent, han vet hva han får. jeg prøver å berolige ham ved å si at fremtiden ikke er ond. ikke med vilje. og klisjéen om at livet er som et piano; hva du får ut av det er avhengig av hvordan du velger å spille. det blir hva du gjør det til, og alt det der. jeg blir kvalm av meg selv og mine dobbelmoraler, jeg som ikke ser lenger frem enn til imorgen, og håper på å dø før jeg blir tjueåtte. men igjen; jeg kan ikke spille piano.


fingrene hans trommer på koppen, og jeg puster mellom slagene slik jeg en gang gjorde med hans  hjerteslag. lyset gjør den nakne huden hans nesten gjennomsiktig, men han er fremdeles det tydeligste i verden for meg. i hans nærhet blekner jeg, ikke bare fordi han er sommerbrun og jeg hvit som alltid, men fordi han er sterkere enn meg og gjør meg svak, og står i tydelig kontrast med verdenen jeg vanligvis befinner meg i. jeg forklarer det for ham, han mumler noe om et paradoks og setter seg ved siden av pianoet igjen. han stryker fingrene forsiktig over tangentene som om han prøver å bli kjent med dem igjen, prøver seg frem med å trykke på de riktige knappene, få det til å høres vakkert ut... det er gammelt, men ikke ødelagt. jeg var tangentene hans for bare noen dager siden, og nå spiller han meg som om jeg er hans yndlingsinstrument, selv om jeg vet at jeg snart blir lagt bort og glemt igjen. når han blir lei eller finner noe nytt og spennende å sette fingrene i, eller føler seg tvunget til å spille. men det høres vakkert ut mens han holder på. jeg kan sangen, helt utenat, vet hvor høyt den går og hvor lavt den ender, men vil ikke synge med fordi jeg er redd for å ødelegge. så jeg setter meg ved siden av ham og legger hodet mitt på skuldra hans, lar alle de små hårene på kroppen min reise seg når han møter blikket mitt, smiler mot ham og lar ham spille som han vil. jeg gruer meg til stillheten.

you played it,

you played it,

you played it,

you played it to the beat

and when the phone rang

and i thought it was you

and i sprung like a kid who just got out of school

but it's almost always never you, never you

så ringer telefonen midt på natta,

men det er ikke ham

det er nesten aldri ham lenger

det har aldri vært ham

det er bare en

men det er ikke ham heller

det er aldri ham lenger.

i didn't go to see the city

I went to see it around you

jeg ville tatt på meg solbriller om jeg kunne. kanskje det ikke ville gjort like vondt i øynene å se byen da. din by. gatene du en gang dro meg gjennom, gatene jeg en gang smilte til, gatene der jeg samlet sommerfugler til magen min mens jeg ventet på at tiden skulle gå til jeg kunne se deg, gatene jeg malte med minner etterpå, gatene som alltid lyste selv om det var kveld. nå er selv den mest fargerike gaten grå.

jeg hører ikke hjemme her. jeg føler meg som en inntrenger, som om jeg bør be om lov for hvert steg jeg tar. i storbyer som denne må man være forsiktig. man vet aldri hva som kommer til å bli tatt fra deg, uærlige mennesker kan komme til å ta fra deg alt du har, være det lommebøker eller mobiler, eller større ting som vesker og skjøre hjerter. de tar det av verdi og dumper resten i søppeldunker eller grøfter. derfor holder jeg pusten for hvert hjørne jeg runder i tilfelle noe skulle få meg til å miste den. jeg holder meg unna sidegatene.

jeg vet jeg ikke kommer til å se deg. kanskje er du ikke engang her. likevel er det som om noe i meg håper på å se ansiktet ditt blant de tusen jeg går forbi. bare for å finne ut hvordan det er. bare for å ha det gjort. jeg har aldri sett deg på den måten før.

jeg har glemt hvordan stemmen din høres ut. jeg har satt opp murer rundt meg igjen for å slippe å høre noen andres. skal jeg si deg en hemmelighet? selv om du var den som hjalp meg å sette den opp, er du en av de få jeg helst vil ha på min side av veggen. du kunne hjulpet meg å bryte den ned igjen, om du bare hadde hatt lyst til å være der. om du bare kunne vært min venn.

jeg vet du ikke teller, men det er fem måneder siden jeg så deg sist. jeg teller ikke jeg heller. ikke som jeg gjorde før. i dobbel betydning.