nå.

when I get to Warwick Avenue
meet me by the entrance of the tube
we can talk things over little time
but promise me you won't stand by the light

when I get to Warwick Avenue
please drop the past and be true
don't think we're ok
just because i'm here
you hurt me bad
but I won't shed a tear

I'm leaving you for the last time, baby
you think you're loving
but you don't love me
I've been confused
outta my mind lately
you think you're loving
but I want to be free
baby, you've hurt me

when I get to Warwick Avenue
we'll spend an hour but no more than two
our only chance to speak once more
I showed you the answers, now here's the door

when I get to Warwick Avenue
I'll tell you baby, that we're through

I'm leaving you for the last time, baby
you think you're loving
but you don't love me
I've been confused
outta my mind lately
you think you're loving
but you don't love me
I want to be free
baby, you've hurt me

all the days spent together
I wish for better
but I didn't want the train to go
now it's departed
I'm broken hearted
seems like we never started
all those days spent together
when I wished for better
and I didn't want the train to go

you think you're loving
but you don't love me
I want to be free
baby, you've hurt me
you don't love me
I want to be free
baby, you've hurt me
/emoIda

where did i go wrong

i lost a friend
somewhere along in the bitterness


Det gikk akkurat opp for meg... hvor forbanna enkelt det må være for ham. Her har jeg sittet og lurt på når ting forandret seg, hva som gjorde det, og hvorfor det virker som det gjør så mye vondere for meg enn for ham. Svaret er jo enkelt; ting forandret seg ikke. Ikke for ham. Aldri. Det er bare jeg som har funnet ut mer og mer i løpet av tiden som har gått. Han har sittet på alle svarene hele tiden, på hemmelighetene. Eventuelt bare på sannheten. For det var aldri hemmeligheter. Jeg har bare ikke spurt de riktige spørsmålene før. Han har visst, hele tiden. Det har bare vært snakk om tid før jeg kom til å begynne å sette spørsmålstegn. Og han visste det. Han ventet. Venter. For det er sikkert mer, jeg har bare ikke spurt om akkurat det enda.

Han har sikkert også visst at begynnelsen på spørsmål betyr begynnelsen på slutten. Han har sikkert venta på det. Hatt veddemål med seg selv om hvor lang tid det kom til å ta. Så dum jeg føler meg. Der sitter han, som en seriemorder, og venter på å bli tatt. Alle blir tatt før eller siden, nemlig.

This years love

had better last
Heaven knows it's high time
(it takes something more this time
than sweet sweet lies)

Det er kult hvor selvdestruktiv noen kan være. Jeg har halvveis vært der. Kanskje jeg er der. Man ser det ikke selv, det er det som er så skummelt.

Så sykt dum jeg har vært. Jeg trodde jeg fulgte min bestevenn Paul sa til meg. Dere vet, 30-åringen jeg tilbrakte en hel dag med på Hove '08, etter at han randomly satte seg ned ved siden av meg og begynte å snakke. Jeg husker ordene hans. Ordrett, fordi jeg den siste tiden før jeg møtte ham hadde vært høy på meg selv og tenkt det samme. "Be young. Be stupid. But DO NOT settle for anything less than perfection. Because out of all the people I've met, you're the one who deserves it." Det var da jeg innså at jeg bare hadde ventet på at noen skulle si det til meg. Ordene jeg hadde sagt til meg selv var ikke sanne. De ble det da de kom fra ham.

Likevel, jeg beklager Paul. Jeg har vært dummere enn du noengang ga meg tillatelse til. Alle guttene jeg har latt meg selv lete etter perfeksjon i, som viste seg å være det motsatte. De som lot meg tro at jeg ikke var verdt noe. De som så på meg som et lett bytte. De som lekte med meg. De som fikk meg til å se så ned på meg selv, gjorde meg så svak, at jeg trodde det var det jeg fortjente.


Paul var morsom. Vi satt i en stor ring med masse andre mennesker. Og fler satte seg ned etterhvert som tiden gikk. Jeg skjønte ikke hvorfor han hadde så stor interesse av å snakke med meg. De andre jentene som satt rundt var både eldre og penere. Flinkere i engelsk var de sikkert også. Det hadde ikke noe å si for ham. Han var forlova, jobbet i Aker Kværner, og sa at jeg var det mest interessante mennesket der. Han fikk meg til å le. Og til å tenke hardere over ting jeg hadde tenkt mye på før. Han ga meg svar. Han var jo voksen. Men han ga dem ikke direkte, jeg måtte lete meg til dem selv. Han utfordret meg. Og så lo vi. Så tegnet han en tegning på hånda mi, og oppover armen. Han holdt på med den lenge, mens vi snakka. Så gikk vi for å høre på Vampire Weekend. Jeg tenker fremdeles på ham av og til, og da setter jeg på cd'en. Og jeg hører fremdeles på Vampire Weekend, og begynner plutselig å tenke på ham. Jeg skulle ønske jeg visste etternavnet hans. Eller fikk telefonnummeret hans. Noe som ga meg en garanti for at vi kan møtes igjen. Eller hvertfall tryggheten om at jeg kunne snakket med ham hvis jeg ville. Men han lovte å finne meg. Han lovte at vi skulle møtes igjen innen ti år. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan han så ut. Men jeg er sikker på jeg ville kjent ham igjen om jeg så ham. Når jeg ser ham. Jeg gleder meg.


Jeg er tilbake nå. Jeg vet hva jeg fortjener. Og jeg vet at det ikke finnes perfeksjon, for all del. Ikke i mennesker. Ingen er perfekte, og alt det der. HerreGUD jeg er lei av å høre det. Og jeg vet at jeg ikke er den eneste som fortjener 'perfection'. Jeg er ikke spesiell. Men så er det det å finne sin egen form for perfeksjon. Så godt som man får det. Og så er det det... Det er så enkelt å falle ned noen steg om man er på toppen. For man kan ikke være der for alltid. Kontraster, and all that shit. Ingenting er alltid bra. Yin og yang. Herregud, hør på meg.

Jeg lurer på om Paul ville godkjent dette. Det jeg har nå. Om det er fint nok til å passe inn i perfekt-boksen. For jeg ser for meg at det er en ganske stor boks. (Det finnes en som er überliten. Boksen som er over personligperfekt. Den skal jeg ikke lete etter. Den kommer jeg aldri til å finne. Så liten er den.) Hvis jeg bare hadde forklart ham hvor usannsynlig og fullstendig lykkelig Kjære gjør meg til tider. Der alt bare er fint. Jeg tror han ville det. Fordi selv hadde han dratt på festival for å ta en pause fra forloveden. De trengte tid fra hverandre. Jeg håper han er gift nå. Og lykkelig, mesteparten av tiden. Og at han har fått barn. Han ønsket seg det.



Paul, IMISSYOU. You were the perfect stranger.

There is no truth

There's you
And what you make true
I don't look back
Now who's the fool?

Jærræ. Jeg ble plutselig überfølsom. Nå sitter jeg med tårer i øynene, og har nesten mista kontroll over dem. Nesten. Jeg greier fremdeles så vidt å holde de igjen. Jeg er flink sånn. Og det gjør ikke vondt engang. Jeg bare savner det, så sykt.

Julekortet han sendte meg har ligget innen rekkevidde av senga mi siden jeg fikk det. Det var det som gjorde det; jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde konvolutten i hendene første gang, hvordan hendene mine skalv så jeg ikke fikk åpna det, hvordan gledestårene trilla allerede før jeg hadde åpnet det. Og ansiktet hans som smilte til meg da jeg endelig åpna det, og hvordan jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg da jeg så skriften hans, ordene han hadde satt sammen til bare meg. Jeg ønsker meg deg til jul, Ida Mariell. Og hvordan bare det gjorde at jeg hoppet fra den ene rosa skyen til den andre den lørdagen. Nå leste jeg det igjen, og fant ut at jeg savner hvordan jeg følte meg når det kom til ham.

Og den fine lappen han hadde sneket oppi veska mi på nyttårsaften, da jeg skulle reise fra ham. Som jeg fant etter jeg kom hjem og pakket ut tingene mine. Og hvordan jeg ikke greide å sove fordi jeg savnet ham, hvordan han var det første jeg tenkte på da jeg våknet, og det siste før jeg eventuelt sovnet. Og i altfor mange timer om dagen. Og hvor vondt det gjorde. Og hvor godt det føltes samtidig.

På søndag er det tre måneder siden første gang han kysset meg. Tre måneder, 90-ish dager, der 70 av dem har gått til savn i større eller mindre grad. 70 DAGER, AV 90! (Ok, da. 66. Men likevel. Over to tredjedeler.)

Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å få tilbake (gledes)tårene, om handlingene hans noengang kommer til å få meg til å skjelve. Noe som dog aldri har forandret seg, og ikke kommer til å forandre seg med det første, heldigvis, er nervøsiteten jeg føler rundt ham. Så vi har fremdeles noe igjen. Noen følelser. Jeg har, hvertfall.


(Edit: noe som heller ikke har forandret seg, er hvordan jeg fyller meg selv med tvil, og han fjerner dem uten at jeg har trengt å si noe. Har er alltid klar over hva han gjør. Beklager seg for det, selv om jeg ikke har gjort ham oppmerksom på det. Han leser meg, selv fra tusen mil borte.)


Åtte dager, Kjære.
Jeg merker hvordan vi blir mer og mer flettet inn i hverandres liv. Jeg vet ikke. "Bildekveld" ville jeg sett for meg var en vennegjeng-greie. Noe de har planlagt lenge. Og siden det er han som sitter på bildene, så kan han ikke avlyse. Noe jeg tenkte ville gjøre at det ikke passet med besøk. Men han vil ha meg der. Med alle vennene sine. Med bilder fra en tid før meg. Livet hans uten meg. Han vil (endelig) gi meg et innblikk i sitt liv.

Åtte dager, Kjære.
Da skal vi feire deg. Jeg kommer til å feire dagen du ble født litt mer enn de andre. Takke noen fordi du lever, fordi du er der. Inni meg. Så skal jeg se på deg, og kysse deg, bare hvis det er greit, bare hvis ikke alle ser på, og du vil ikke ane hvorfor.

Åtte dager, Kjære.
Så får jeg sett inn i øynene dine igjen, og fjernet all tvil. Jeg får kjent din hud mot min igjen. Jeg får tvinnet fingrene mine inn i dine igjen. Jeg får ha deg som det siste jeg ser før jeg sovner. Jeg får høre pusten din, kjenne fingrene dine stryke gjennom håret mitt, høre hvordan pusten din blir dypere og dypere, og så vite at det siste du gjorde før du sovnet, gjorde du for meg. Jeg får ligge i armene dine, og vite, om enn bare for akkurat da, at du er min.

blessed is this life

and i'm gonna celebrate being alive

Daniel kom ikke så lenge etter publiseringa av forrige innlegg. Så dro han i 6-tiden, og jeg tenkte at nå, NÅ skal jeg ut på tur. Så kom mamma og spurte om jeg kunne farge bort hennes grå hår. Jeg kunne ikke si nei, siden hun allerede hadde begynt. Så rakk jeg akkurat å bli ferdig og å gå inn på rommet for å hente Otmar iPod, siden vi skulle på tur. Så ringer det på døra. Fineste Emilie og Maria. De kom på overraskelsesbesøk. Fine vennene mine. Så ja, nå har jeg akkurat kommet inn fra rånetur, nå tar jeg på meg turklær, og nå skal ingenting stoppe meg. Sees i skogen!


-Rastløs Ida.

What you don't know

can't hurt you

Skal vi vedde? Det er nemlig det som gjør vondest akkurat nå; å ikke vite. 'nough said.


Daniel Funk ringte og vekte meg idag. "Vil du ha besøk? Er der om fem. Minutter, ja." Ok, tenkte jeg, sto opp og kledde på meg. Dette er nå en time siden, Daniel har enda ikke kommet. Jeg som hadde planer om å gå laaanglang tur idag. Men nei, jeg kan ikke gå noe sted, siden jeg får besøk. Jeg klager ikke. Igår hadde jeg besøk heeele dagen, faktisk. Først ville Østby komme på besøk. Så fiksa han dataen, så nå har jeg masse ny musikk på Otmar og sånt. Det er fint. Så går den visstnok raskere også. Riiight. Så kom Maria. Da dro Østby. Så spiste vi masse dritt (les: sjokolade) og koste oss. Jeg hadde ikke sett henne på en hel uke!

Jeg er så sosial at det er kvalmt.

Årh. Rastløs. Vil. Gå. Tur. KOM DA, DANIEL (Funk) -.-

Påtrynefaktor

HERREGUD, HVA SÅ JEG NOENGANG I DEG?! Jeg dør av latter her jeg sitter, med tårer i øynene og hele pakka. Og så er jeg litt flau. Men jeg innrømmer da hvertfall mine feil. For virkelig, er det mulig å være så dum?

Du har funnet en føflekk, gått utifra at det er kreft uten å i det hele tatt vært hos legen, og så funnet ut at "alle kreftpasienter er skalla", og derfor barbert bort håret ditt. Ok.

Og så har du funnet deg ny kjæreste. Er hun her klar over at dere er kjærester i det hele tatt, eller blir det som hun forrige, at du sier dere har vært kjærester i tre måneder, mens hun bare har trodd dere var venner? Men ja. Hvertfall. Du forteller om din nye kjæreste, jeg spør hvor lenge dere har vært kjærester, du svarer "1 år? Vet ikke, mista tellinga." Så tenker jeg meg om. 1: Du drev og deita ei rett før jul, som flytta til New York. Hun nye bor her. Greit. 2: Du sendte meldinger OG ringte meg for ca to måneder siden og sa du elska meg. (siste melding fikk jeg en lørdagsnatt for en måned siden. Bootycalls er ikke helt min greie, takk som byr) Så spurte jeg igjen, og SÅ finner du ut at dere egentlig bare har vært kjærester i to måneder? Godt tegn, gratulerer!

Og du irriterer meg med livsfilosofien din! Er det freakin' MULIG å være så forbanna egoistisk? "Man lever for å skaffe seg en god jobb, så man kan få stort lån, fin bil og leve et bra liv uten bekymringer. De som driver med frivilligarbeid er virkelighetsfjerne! På tide å vokse opp og finne ut hva som betyr noe i livet." (Og til dere som lurer; da jeg spurte om hun nye kjæresten var søt, svarte han "Ja. Så har hun studert på BI, så hun har masse penger og sånt." REALLY?!) Jeg hisser meg alltid opp når jeg snakker med deg. Det er derfor jeg aldri greier å være rundt deg i mer enn fem minutter. For du hører ikke på mine argumenter, bare drukner dem i pengesnakk.

Herreforbannajævlagud, du er så på tryne. Jeg elsker det :D Samtidig som, jeg må si det, jeg er dritflau. Hvertfall det faktum at DU dumpa MEG (selv om du ikke engang turte si det selv.) Jeg takker samme gud for at du er Fortid. Og at du mest sannsynlig flytter til høsten. Se selv hva du gikk glipp av;



i'm hawt like that. (lol. jeg mener, jeg har på følelsen at jeg er heitere enn 'Rigmor' hvertfall.)

ffs -.-

I'M ON A BOAT

Supahlol. Jeg var i Danmark med mamma og Anneli igår. Jeg kjøpte ingenting annet enn M&M's. Og bursdagsgave til Kjære. Fordi han er så forbanna fittvanskelig når det kommer til gaver. Ikke vanskelig engang, bare pittelitt homo. Han ønsker seg "en del av meg, kreativiteten min, sjelen min." Hva faen? Jeg planla egentlig å gi ham en rosa stringtruse og direction til nærmeste gaybar. Han kunne tilogmed fått en av mine gamle, altså en del av meg. Så kunne jeg jo bare lagt sjelen i når jeg forklarte ham veien, og det i seg selv er sykt kreativt. Syns jeg.

Men ja. Idag har vi vært på konsert med Red Carpet, altså DanielFunk og Eirikmin.




Herregud, jeg får aldri skrevet ferdig innlegg for tiden. NÅ er det søndag, det er 70 varmegrader på rommet mitt, jeg er i god form etter en enda bedre form igår kveld, og jeg har lyst å spise sjokolade. Men det skal jeg ikke. Med mindre jeg får besøk. Jeg vurderer sterkt å gå tur, fordi jeg sikkert har lagt på meg 20 kilo den siste uka. Omg.

Jeg fikk med anneli ut igår. Det var fint. Så satt vi våken til klokka var nesten fem og snakka. Og idag reiste hun. Småkjipt.

Det er søndag, don't blame me for dårlige innlegg.

it's not you, it's me

it's not us, it's them
it's not her, it's just the way she moves you
and she kisses harder than me

Hvorfor han ikke blir sjalu aner jeg ikke. Selv tror jeg jo det kommer til å klikke for meg hver gang han snakker med ei jente. Ok, greit, ikke nå lenger. Men dere husker kanskje noen av utbruddene mine? Superlol, I know.

På lørdag begynte jeg å tenke på ting jeg ikke hadde godt av å tenke på, med tanke på hvor jeg var. På en måte. Jeg mener, jeg lå i armene hans, og begynte plutselig å tenke på 'alle de andre jentene hans'. Ukult. Men han er fin, vet dere. Og det var om mulig enda ukulere. Fordi jeg tok meg selv i å tenke "Nå eller aldri. Alt eller ingenting." Jeg ga ham en siste mulighet til å fortelle sannheten. Og denne gangen skulle jeg være sterk, skille drømmer og virkelighet, holde meg til det jeg visste var sant fremfor å leve i løgnene hans.

"Hva er galt?"
"Det gjør vondt."
"Hva gjør vondt, Kjæresøte?" (det er det han kaller meg...)

Og så kom det. Alt sammen kom opp. Litt som da jeg hadde spysjuka (haha, måtte nevnes en siste gang), der det kom ukontrollert, usammenhengende, i store mengder; alt og litt til. Og jeg var minst like matt etterpå. Bare lå der. Ventet på... et eller annet. Jeg visste ikke hva jeg ventet på, hva jeg kunne forvente. Jeg var tom. Ville bli fylt opp igjen. Kom igjen, gi meg noe. Han ga meg først det han trodde jeg ville ha. Bekreftelser. Og det var ikke det jeg ønsket, jeg ville ha sannhet. Da var det det han ga meg. (Jeg tror han ville gitt meg verden om jeg ba om den)

Han svarte på alt jeg hadde sagt. Og jeg var fornøyd, på en måte, akkurat da. Bittersøtt og sånt. Resten kom på søndag. Det er en annen historie, samtidig som det er en fortsettelse på denne. Jeg vet ikke. Han er ærlig, spør på det jeg svarer om. Det er fint. Jeg skulle bare ønske han av og til svarte på det jeg ikke spør om også.
(det er sykt, for det der ligner på ham. og jeg kunne ligna på hun ved siden av, hadde jeg bare vært 30 kg mindre.)