There is no truth

There's you
And what you make true
I don't look back
Now who's the fool?

Jærræ. Jeg ble plutselig überfølsom. Nå sitter jeg med tårer i øynene, og har nesten mista kontroll over dem. Nesten. Jeg greier fremdeles så vidt å holde de igjen. Jeg er flink sånn. Og det gjør ikke vondt engang. Jeg bare savner det, så sykt.

Julekortet han sendte meg har ligget innen rekkevidde av senga mi siden jeg fikk det. Det var det som gjorde det; jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde konvolutten i hendene første gang, hvordan hendene mine skalv så jeg ikke fikk åpna det, hvordan gledestårene trilla allerede før jeg hadde åpnet det. Og ansiktet hans som smilte til meg da jeg endelig åpna det, og hvordan jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg da jeg så skriften hans, ordene han hadde satt sammen til bare meg. Jeg ønsker meg deg til jul, Ida Mariell. Og hvordan bare det gjorde at jeg hoppet fra den ene rosa skyen til den andre den lørdagen. Nå leste jeg det igjen, og fant ut at jeg savner hvordan jeg følte meg når det kom til ham.

Og den fine lappen han hadde sneket oppi veska mi på nyttårsaften, da jeg skulle reise fra ham. Som jeg fant etter jeg kom hjem og pakket ut tingene mine. Og hvordan jeg ikke greide å sove fordi jeg savnet ham, hvordan han var det første jeg tenkte på da jeg våknet, og det siste før jeg eventuelt sovnet. Og i altfor mange timer om dagen. Og hvor vondt det gjorde. Og hvor godt det føltes samtidig.

På søndag er det tre måneder siden første gang han kysset meg. Tre måneder, 90-ish dager, der 70 av dem har gått til savn i større eller mindre grad. 70 DAGER, AV 90! (Ok, da. 66. Men likevel. Over to tredjedeler.)

Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å få tilbake (gledes)tårene, om handlingene hans noengang kommer til å få meg til å skjelve. Noe som dog aldri har forandret seg, og ikke kommer til å forandre seg med det første, heldigvis, er nervøsiteten jeg føler rundt ham. Så vi har fremdeles noe igjen. Noen følelser. Jeg har, hvertfall.


(Edit: noe som heller ikke har forandret seg, er hvordan jeg fyller meg selv med tvil, og han fjerner dem uten at jeg har trengt å si noe. Har er alltid klar over hva han gjør. Beklager seg for det, selv om jeg ikke har gjort ham oppmerksom på det. Han leser meg, selv fra tusen mil borte.)


Åtte dager, Kjære.
Jeg merker hvordan vi blir mer og mer flettet inn i hverandres liv. Jeg vet ikke. "Bildekveld" ville jeg sett for meg var en vennegjeng-greie. Noe de har planlagt lenge. Og siden det er han som sitter på bildene, så kan han ikke avlyse. Noe jeg tenkte ville gjøre at det ikke passet med besøk. Men han vil ha meg der. Med alle vennene sine. Med bilder fra en tid før meg. Livet hans uten meg. Han vil (endelig) gi meg et innblikk i sitt liv.

Åtte dager, Kjære.
Da skal vi feire deg. Jeg kommer til å feire dagen du ble født litt mer enn de andre. Takke noen fordi du lever, fordi du er der. Inni meg. Så skal jeg se på deg, og kysse deg, bare hvis det er greit, bare hvis ikke alle ser på, og du vil ikke ane hvorfor.

Åtte dager, Kjære.
Så får jeg sett inn i øynene dine igjen, og fjernet all tvil. Jeg får kjent din hud mot min igjen. Jeg får tvinnet fingrene mine inn i dine igjen. Jeg får ha deg som det siste jeg ser før jeg sovner. Jeg får høre pusten din, kjenne fingrene dine stryke gjennom håret mitt, høre hvordan pusten din blir dypere og dypere, og så vite at det siste du gjorde før du sovnet, gjorde du for meg. Jeg får ligge i armene dine, og vite, om enn bare for akkurat da, at du er min.