I can't believe you tricked me into them
Jeg er hjemme fra Oslo, og det er onsdag. Oslo var kos, selv om man skulle tro at merellermindre voksne mennesker skulle være litt mer voksne. Der kommer jeg, kjenner ingen utenom Isak, og før første kveld er omme får jeg høre at det allerede er rykter om meg som svirrer rundt. Fantastisk tenker jeg da, og går ned og spiser fancy-middag på Soria Moria.
Jeg fikk møtt Jonas! Det var godt å se ham, selv om jeg for det meste bare så ryggen hans iogmed at jeg diltet etter ham (og to av kokkekolegaene) på et matmarked av noe slag. I to timer. Snakk om å skulle ta del i hverandres interesser.
På mandag fikk jeg også møtt Netland, fineste Netland. Og selv om han ikke liker å bli holdt i hånda, så hadde jeg aldri trodd at det skulle være så godt å se ham igjen. Jeg mener, det hadde teknisk sett bare gått 38 dager. Men det var godt. Men nå har han isolert seg i Mandal igjen, så jeg får ikke sett ham før imorra...
Jeg er trøtt og sliten. Skikkelig sliten. Og jeg har ikke gjort noe engang. Så jeg tror jeg slapper av en stund, før jeg kanskje bør komme meg ut av huset..
onsdag 30. september 2009
onsdag 23. september 2009
the reasons all have run away
but the feelings never did
Se her dere, kanskje tilogmed jeg har en sjanse! Jeg blir glad av sånt; menn er ikke så dumme likevel. Faktisk har jeg begynt å tvile på nettopp det i det siste. Gutter er egentlig helt ok. Av og til.
Jeg stikker til Oslo i helga, og jeg gleder meg litt selv om jeg ikke vet helt hva jeg kan forvente. Og om jeg i det hele tatt får tid til å møte Jonas. Det hadde vært fint å møte Jonas. Kjempefint, egentlig. Og så kommer NETLAND hjem på fredag. Og når jeg sier "hjem", så mener jeg Mandal. Og jeg får ikke sett ham før søndag. Men herrejemini, det blir gullegodt å se ham igjen. Fem uker, FEM UKER :o JEG SAVNER DEEEG.
Jeg har blomster som står på bordet. Jeg vet ikke hvem jeg har fått dem av. Det er andre gangen det skjer, at noen sender blomster til meg. HVIS DU/DERE LESER BLOGGEN, SÅ VIT AT JEG HAR LYST TIL Å VITE HVEM DU/DERE ER. Fordi egentlig er det litt skummelt...
Nå hører jeg på Bright Eyes, drikker te og snakker med Netland. Men han er opptatt av å lese bloggen, tydeligvis. Og så gleder jeg meg til Mariamin kommer hjem ikveld. Ikke at hun har vært borte så lenge, men bare det å vite at hun ikke er i byen friiker meg ut. (Ja, hun har bare vært borte siden igår...)
Men ja. Fremover blir jeg altså opptatt med Oslo, Netland og alt annet som kommer til å skje i ferien.
pretty boy bought a bike
a little too late for me to catch a ride
But he looked happy
and I wouldn't break him
even if I had a chance
I cut myself on his letter
and I threw it on the fire before it could hurt me more
It burns
almost like seeing him with whatshername
I hope it doesn't leave a mark
Se her dere, kanskje tilogmed jeg har en sjanse! Jeg blir glad av sånt; menn er ikke så dumme likevel. Faktisk har jeg begynt å tvile på nettopp det i det siste. Gutter er egentlig helt ok. Av og til.
Jeg stikker til Oslo i helga, og jeg gleder meg litt selv om jeg ikke vet helt hva jeg kan forvente. Og om jeg i det hele tatt får tid til å møte Jonas. Det hadde vært fint å møte Jonas. Kjempefint, egentlig. Og så kommer NETLAND hjem på fredag. Og når jeg sier "hjem", så mener jeg Mandal. Og jeg får ikke sett ham før søndag. Men herrejemini, det blir gullegodt å se ham igjen. Fem uker, FEM UKER :o JEG SAVNER DEEEG.
Jeg har blomster som står på bordet. Jeg vet ikke hvem jeg har fått dem av. Det er andre gangen det skjer, at noen sender blomster til meg. HVIS DU/DERE LESER BLOGGEN, SÅ VIT AT JEG HAR LYST TIL Å VITE HVEM DU/DERE ER. Fordi egentlig er det litt skummelt...
Nå hører jeg på Bright Eyes, drikker te og snakker med Netland. Men han er opptatt av å lese bloggen, tydeligvis. Og så gleder jeg meg til Mariamin kommer hjem ikveld. Ikke at hun har vært borte så lenge, men bare det å vite at hun ikke er i byen friiker meg ut. (Ja, hun har bare vært borte siden igår...)
Men ja. Fremover blir jeg altså opptatt med Oslo, Netland og alt annet som kommer til å skje i ferien.
pretty boy bought a bike
a little too late for me to catch a ride
But he looked happy
and I wouldn't break him
even if I had a chance
I cut myself on his letter
and I threw it on the fire before it could hurt me more
It burns
almost like seeing him with whatshername
I hope it doesn't leave a mark
torsdag 17. september 2009
tonight's gonna be a good night
Den eneste kontakten jeg har med blogger for tiden, er den jeg får når jeg gidder å stikke innom venninnene mine sin blogg. Og for det meste orker jeg ikke det engang. Jeg har ikke hatt noe å skrive om, ingenting å oppdatere noen på, og i det store bildet har jeg ikke hatt noe liv i det hele tatt. Før nå. De siste dagene/den siste uka har jeg:
*blitt bedre kjent med fantastiske folk som jeg har kjent altfor lenge til å ikke kjenne dem bedre. (ga det mening?) Hvertfall; Cecilie, denne er til deg.
*hatt fine kvelder med fine folk.
*fått målt blodtrykket mitt. Det er purrrfect. :p
*gjort ting jeg skulle gjort for lenge siden, og krysset dem av lista. Føles godt.
*blitt lagt ann på av en homofil dude som viste seg å bare være bifil.
*ledd litt av min håpløse Gaydar.
*SKAFFET MEG PENGER TIL BUSSKORT. Takk for lånet, mamzz.
Og jeg har det fint. Og jeg smiler og kniser, noe som aldri egentlig er et godt tegn, men som føles godt mens det holder på. Jeg skal til Oslo om åtte dager, heeelt uten penger. Så om noen vil sponse meg litt, så er de velkomne til det. Og jeg lover å bruke dem på KUN fornuftige ting. Fordi nå har jeg ikke hatt penger på altfor lenge, så jeg har gått tom for ting jeg tidligere har hatt daglige behov for. Men på en måte er det vel bra at jeg har lært meg å leve uten? Alt av sminke drøyes ut nå, for å få det til å vare lenger. Men jeg regner med det meste er tomt etter imorra uansett. Hårfarge, fordi jeg ser ut som en gammal mann. Ny strømpebukse, fordi alle mine er hullete, og jeg vil ha muligheten til å gå med skjørt/kjole. Fordi da er jeg søt. Og av og til er det godt å føle seg søt. Men det kan jeg ikke, pga mangel på de andre tingene. OG, penger til sosiale aktiviteter (om kafésitting er en aktivitet...)
Nå holder Maria på å bake sin berømte eplekake (ja, nå har jeg hørt opptil fler som har skrytt av den), og nå skal vi+Ulrikke se jentefilm. Imorgen er det Hei-Igjen-Ulrikke-og-velkommen-hjem-fest hos Cecilie, og han søte sa han skulle kjøpe vin. Til meg. Fordi jeg skal vise ham frem imorgen, og det kan jeg ikke gjøre om jeg skal løpe rundt og være like sjenert og flau som det jeg var idag. Så han gjør det mest for sin egen skyld, så jeg kan slappe mer av. Ellernoe. Jeg liker den logikken. :)
Nevnte jeg at jeg har det fint? For jeg har det. Foreløpig. Frem til knisinga utvikler seg til det negative, som det alltid gjør. Kan ikke dere krysse fingrene for at det ikke skjer denne gangen? thanks
Vi znakkezz.
*blitt bedre kjent med fantastiske folk som jeg har kjent altfor lenge til å ikke kjenne dem bedre. (ga det mening?) Hvertfall; Cecilie, denne er til deg.
*hatt fine kvelder med fine folk.
*fått målt blodtrykket mitt. Det er purrrfect. :p
*gjort ting jeg skulle gjort for lenge siden, og krysset dem av lista. Føles godt.
*blitt lagt ann på av en homofil dude som viste seg å bare være bifil.
*ledd litt av min håpløse Gaydar.
*SKAFFET MEG PENGER TIL BUSSKORT. Takk for lånet, mamzz.
Og jeg har det fint. Og jeg smiler og kniser, noe som aldri egentlig er et godt tegn, men som føles godt mens det holder på. Jeg skal til Oslo om åtte dager, heeelt uten penger. Så om noen vil sponse meg litt, så er de velkomne til det. Og jeg lover å bruke dem på KUN fornuftige ting. Fordi nå har jeg ikke hatt penger på altfor lenge, så jeg har gått tom for ting jeg tidligere har hatt daglige behov for. Men på en måte er det vel bra at jeg har lært meg å leve uten? Alt av sminke drøyes ut nå, for å få det til å vare lenger. Men jeg regner med det meste er tomt etter imorra uansett. Hårfarge, fordi jeg ser ut som en gammal mann. Ny strømpebukse, fordi alle mine er hullete, og jeg vil ha muligheten til å gå med skjørt/kjole. Fordi da er jeg søt. Og av og til er det godt å føle seg søt. Men det kan jeg ikke, pga mangel på de andre tingene. OG, penger til sosiale aktiviteter (om kafésitting er en aktivitet...)
Nå holder Maria på å bake sin berømte eplekake (ja, nå har jeg hørt opptil fler som har skrytt av den), og nå skal vi+Ulrikke se jentefilm. Imorgen er det Hei-Igjen-Ulrikke-og-velkommen-hjem-fest hos Cecilie, og han søte sa han skulle kjøpe vin. Til meg. Fordi jeg skal vise ham frem imorgen, og det kan jeg ikke gjøre om jeg skal løpe rundt og være like sjenert og flau som det jeg var idag. Så han gjør det mest for sin egen skyld, så jeg kan slappe mer av. Ellernoe. Jeg liker den logikken. :)
Nevnte jeg at jeg har det fint? For jeg har det. Foreløpig. Frem til knisinga utvikler seg til det negative, som det alltid gjør. Kan ikke dere krysse fingrene for at det ikke skjer denne gangen? thanks
Vi znakkezz.
mandag 7. september 2009
Drøm!
"Jeg drømte i natt. En sånn drøm som føles ekte. Jeg drømte om havet, og jeg kjente bølgene komme over meg og ta ordentlig tak. Kjolen min fløt rundt, og det luktet høst. Jeg våknet midt på natta, og bena mine var kalde. Sånn kald som man blir om man har hatt på seg bløte sokker for lenge og ikke helt har greid å få varmen i seg igjen. 'Sånn går det når man har danset i havet.', tenkte jeg, og sov videre."
drømmeløse netter er sløsing av vakre øyeblikk, øyeblikkene underbevisstheten din skaper. uten drømmer er ikke dagen din fullstendig.
-e. roberts
Selv drømte jeg ingenting, men våknet av at jeg holdt pusten, og kanskje hadde gjort det for lenge. Så tenkte jeg at dette året kommer til å bli litt som å holde pusten. Trekke pusten dypt, og holde den. Bare noen måneder til, bare noen måneder til. Fordi jeg savner dem, og det gjør ikke like vondt om jeg ikke puster. Sånn er det med det meste; hold pusten, så gjør det ikke vondt.
Drømmene mine er det eneste jeg har igjen. Gi dem tilbake.
Make it ok to not feel good enough
Jeg skulle ønske jeg kunne være mer som bestemor var. Hun var ikke naiv, hun hadde bare en fin evne til å se det gode i folk, uansett hvor liten del av dem det var.
Jeg er heller ikke naiv, men jeg ser helst det negative i folk. Fordi jeg ikke vil bli tråkket på. Og jeg derfor velger å tenke at de kommer til å skuffe meg, fremfor å gi dem sjansen til å vise at de ikke gjør det... med en gang. Det var disse stundene bestemor greide å se; alt det fine de gjorde før de eventuelt skuffet. Jeg beundrer det. Enda. Og jeg skulle ønske hun var her til å lære meg det. Jeg skulle ønske hun var her, punktum
Jeg har hatt så lite å gjøre i det siste at jeg nesten er ferdig med å rydde rommet. For ja, busskortet har gått ut, og iogmed at det koster 29 kroner hver gang jeg skal ta bussen, må jeg har 60 kroner hver gang jeg skal bort. Og det har jeg ikke. Så jeg har vært ute av huset to ganger på en uke. Jeg har null liv, men jeg lever.
Jeg er heller ikke naiv, men jeg ser helst det negative i folk. Fordi jeg ikke vil bli tråkket på. Og jeg derfor velger å tenke at de kommer til å skuffe meg, fremfor å gi dem sjansen til å vise at de ikke gjør det... med en gang. Det var disse stundene bestemor greide å se; alt det fine de gjorde før de eventuelt skuffet. Jeg beundrer det. Enda. Og jeg skulle ønske hun var her til å lære meg det. Jeg skulle ønske hun var her, punktum
Jeg har hatt så lite å gjøre i det siste at jeg nesten er ferdig med å rydde rommet. For ja, busskortet har gått ut, og iogmed at det koster 29 kroner hver gang jeg skal ta bussen, må jeg har 60 kroner hver gang jeg skal bort. Og det har jeg ikke. Så jeg har vært ute av huset to ganger på en uke. Jeg har null liv, men jeg lever.
mandag 31. august 2009
I swore I'd never be
What I've become
I leave the light on
(Beth Hart-Leave the light on. Wooh, hør den!)
Fortid, Fylleangst og Nåtid sitter rundt samme bord på den slitte, gamle puben. Fortiden har prøvd å glemme, prøvd å fortrenge ved å drikke seg nærmest helseløs. Den snøfter og greier nesten ikke gå. Den prøver å stå foran deg, prøver å få deg til å stå ansikt til ansikt med den. Du er ikke så ille, min venn. Men man må lære seg at fortid er fortid, selv om den faktisk er en del av deg. Fylleangst koser med en ny, stakkars jente som ikke vet hva hun driver med. Hun kommer til å kjenne den godt imorgen, bli bedre kjent med Fylleangsten i løpet av natten. Hun holder den i hånda som om det allerede er en god venn. Imorgen kan det hende det er din verste fiende, lille, naive jente. Fylleangst er den verste følelsen. Ingen blir forelska på én kveld. Aldri forelsk deg i Fylleangsten. Ha mer respekt for deg selv. Nåtid stryker deg på kinnet for å minne deg på at den er der. Den kjenner ikke noen av de andre. Hadde den kjent Fortid ville også Nåtid blitt Fortid. Hadde Nåtid kjent Fylleangst ville også den blitt Fylleangst. Men bare hvis de hadde hilst på hverandre. De hilste ikke. Nåtid bør få vite om Fortiden og Fylleangsten. Men ikke mens de sitter på samme bord.
Hadde de ikke hatt forskjellig ansikt, så vet jeg ikke om jeg hadde visst forskjell på de tre. Noe som er trist, fordi de er så forskjellige på innsiden. Jeg skjønte ikke at Fortid ikke var bra for meg før det var for sent. Samme med Fylleangst. Nåtid vet jeg ikke enda. Kanskje den også blir Fortid snart.
You can't catch a killer by his smile.
Jeg har det fint, fremdeles ingenting som skjer i mitt liv, tydeligvis. Nå stikker jeg og henter Sebastian i barnehagen.
I leave the light on
(Beth Hart-Leave the light on. Wooh, hør den!)
Fortid, Fylleangst og Nåtid sitter rundt samme bord på den slitte, gamle puben. Fortiden har prøvd å glemme, prøvd å fortrenge ved å drikke seg nærmest helseløs. Den snøfter og greier nesten ikke gå. Den prøver å stå foran deg, prøver å få deg til å stå ansikt til ansikt med den. Du er ikke så ille, min venn. Men man må lære seg at fortid er fortid, selv om den faktisk er en del av deg. Fylleangst koser med en ny, stakkars jente som ikke vet hva hun driver med. Hun kommer til å kjenne den godt imorgen, bli bedre kjent med Fylleangsten i løpet av natten. Hun holder den i hånda som om det allerede er en god venn. Imorgen kan det hende det er din verste fiende, lille, naive jente. Fylleangst er den verste følelsen. Ingen blir forelska på én kveld. Aldri forelsk deg i Fylleangsten. Ha mer respekt for deg selv. Nåtid stryker deg på kinnet for å minne deg på at den er der. Den kjenner ikke noen av de andre. Hadde den kjent Fortid ville også Nåtid blitt Fortid. Hadde Nåtid kjent Fylleangst ville også den blitt Fylleangst. Men bare hvis de hadde hilst på hverandre. De hilste ikke. Nåtid bør få vite om Fortiden og Fylleangsten. Men ikke mens de sitter på samme bord.
Hadde de ikke hatt forskjellig ansikt, så vet jeg ikke om jeg hadde visst forskjell på de tre. Noe som er trist, fordi de er så forskjellige på innsiden. Jeg skjønte ikke at Fortid ikke var bra for meg før det var for sent. Samme med Fylleangst. Nåtid vet jeg ikke enda. Kanskje den også blir Fortid snart.
You can't catch a killer by his smile.
Jeg har det fint, fremdeles ingenting som skjer i mitt liv, tydeligvis. Nå stikker jeg og henter Sebastian i barnehagen.
torsdag 20. august 2009
i know you didn't bring me out here to drown
so why am i 10 feet under and upside down?
<3
Nå er det to dager til min kjære Netland flytter fra meg. Jeg hater det. Haterhaterhater. To dager er bare 48 timer. 48 timer er bare 2880 minutter. 2880 minutter er bare 172800 sekunder. Og vi begynner å telle nedover. Vi skal møtes og si hade idag, og jeg gruer meg. (shit, jeg glemte vannfast maskara)
Lenge siden jeg har skrevet, men jeg har ikke hatt noe liv. Det har ikke skjedd noe, jeg har ingen oppdateringer å komme med, fordi alt jeg har gjort er å henge i leiligheten til Maria, sunget singstar og vært med andre venner. NULL liv. NULL penger. NULL jobb. NULL skole. NUUUULL LIV! Men jeg har søkt på jobber da, bare så det er sagt. Dette er ikke selvvalgt kjedsomhet.
Anywhooo, alle reiser fra meg. Eller, tre av mine beste venner, og hver og en av dem er verdt 32 "vanlige" venner, altså 96 av mine venner flytter. Ingrid, som skal gå idrettslinja i Telemark. Sarah, som skal synge og spille og gjøre verden til et bedre sted for folk i Trondheim. Netland, som bare skal sitte inne på rommet sitt, ALENE, og spille gitar, og ikke snakke med noen, ikke få seg nye venner i det hele tatt. <-- ønsketenking. Men ja. Han skal spille gitar, sjarmere jenter, vise seg frem for verden så verden ser hvor fantastisk han er. Sukk. Denne helga kommer til å bli tung, kjenner jeg.
Nå må jeg løpe til bussen så ikke folk klikker fordi jeg kommer for sent.
<3søndag 9. august 2009
Right about now
Maria,
Jennie,
Singstar,
Netland,
bøker,
magisk pulver,
hippiefester,
den nye leiligheten til Jennie,
store edderkopper,
gwen stefani,
jentekvelder,
fullmåner,
skyggeteater (alene, wrahwrahwrah),
ALENETID,
brutte løfter og avtaler,
overnattinger,
kjefting,
snart-er-sommeren-over-festene til folk som skal begynne i 3.,
venting på ting som ikke skjer,
forhåpninger,
små kineserjenter,
Buzz,
Lars,
diskusjoner,
øl,
kattungen min,
lipstick jungle,
facebook,
nye venner,
kjedelige nachspiel,
sykkelduden,
Gutt,
lange telefonsamtaler midt på natten med Superman,
minner,
minner,
minner,
blogg,
klææær,
rydding av rom (som jeg aldri kommer meg lenger på enn til tanken),
anlegg på rommet,
damien rice,
løgner,
tid som renner ut (herreguuuud som jeg kommer til å savne deg)
Faktisk, så er jeg glad, men frustrert. Kjempeglad. Og frustrert. Fytti.
Jennie,
Singstar,
Netland,
bøker,
magisk pulver,
hippiefester,
den nye leiligheten til Jennie,
store edderkopper,
gwen stefani,
jentekvelder,
fullmåner,
skyggeteater (alene, wrahwrahwrah),
ALENETID,
brutte løfter og avtaler,
overnattinger,
kjefting,
snart-er-sommeren-over-festene til folk som skal begynne i 3.,
venting på ting som ikke skjer,
forhåpninger,
små kineserjenter,
Buzz,
Lars,
diskusjoner,
øl,
kattungen min,
lipstick jungle,
facebook,
nye venner,
kjedelige nachspiel,
sykkelduden,
Gutt,
lange telefonsamtaler midt på natten med Superman,
minner,
minner,
minner,
blogg,
klææær,
rydding av rom (som jeg aldri kommer meg lenger på enn til tanken),
anlegg på rommet,
damien rice,
løgner,
tid som renner ut (herreguuuud som jeg kommer til å savne deg)
Faktisk, så er jeg glad, men frustrert. Kjempeglad. Og frustrert. Fytti.
fredag 7. august 2009
Frøken Karma + Herr Ironi
Karma er skikkelig BITCH av og til, og det svir. Ironi er fantastisk av og til... Men, plusser du de to sammen vet du plutselig ikke hva du skal gjøre; Legge deg ned og begynne og grine, eller bryte ut i latter. Jeg, for min del, gjorde begge deler. Jeg var nemlig invitert i brullupet deres.
Gutt sa jeg skulle ringe. Så spurte han om jeg kom til å gjøre det. Så spurte han om jeg lovte. Jeg lover. Jeg prøvde å manne meg opp i tre dager, men da det ikke gikk slang jeg meg bare i det, og visste ikke hva jeg skulle forvente. Likegreit, fordi ingenting kunne forberedt meg på dette:
"Hallo?"
"Hei, det er Id.."
Ja, nei, jeg rakk omtrent ikke si ferdig navnet mitt før han la på. Jeg var ganske lamslått, egentlig. Hvorfor få meg til å love å ringe, om han egentlig ikke ville snakke med meg? Wooh. Jeg lo, fordi det var latterlig. Så fikk jeg tårer i øynene og forbannet hele ham.
Søteste Maria kjøpte inn sjokolade og saltchips, så jeg kastet (ikke riktig ord, iogmed at jeg brukte over en time på å komme meg til bussen) meg på bussen, hadde musikk i ørene og sminke gnidd langt under øynene. Jeg skulle jo bare sitte på bussen. Det kommer ingen kjentfolk på nå. DIGG. Dere skjønner at det ikke var helt sånn det gikk, håper jeg?
Jeg så en spinkel kropp vinke bussen inn på busstoppet. Ikke spinkel som i pinglete, men spinkel som i tynn og egentlig nokså veltrent. Og altfor altfor velkjent.
I det neste sekundet mistet jeg meg selv, men jenta og gutten foran meg hentet meg inn igjen og fikk meg til å innse at jeg akkurat utbrutt, akkurat litt for høyt "Du KØDDER med meg?". Om bare deres blikk kunne vært det mest ubehagelige med den bussturen. Wooh. Men nei. Der var han. Gutten jeg hadde knust litt for hardt, hardere enn nødvendig og fortjent, og jeg så hvordan ansiktet hans gikk fra lykkelig uvitende, til ulykkelig vitende om hva som ventet ham...
Men flink som han er greide han å ta seg sammen og legge på et smil. Det var nok aldri meningen jeg skulle få se ansiktet hans. Jeg greide ikke se på ham, da jeg tenkte at jeg må ha gjort noe som verden ikke helt likte, og at den derfor hadde bestemt seg for å være kjempeslem mot meg.
"Hei." sier Karma. "Hvordan står det til med herr Ironi idag?" Ja, for hun var der for å minne meg på at telefonsamtalen tidligere bare var en brøkdel av hva jeg hadde gjort mot ham som nå satt ved siden av meg. Og jeg skjønte det, altfor godt.
Jeg fortjente det slaget i ansiktet, merket jeg. Begge to, faktisk. Selv om det første etterhvert ble strøket bort. Etter en hel dag med forbannelse over diverse Gutter, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville la ham komme unna med det. (Teit, i know. Try to let go.) Jeg tok opp telefonen og ringte ham, og bestemte meg forå ikke si navnet mitt først, fordi det ville gi ham mulighet til å legge på, igjen.
"Så, du får meg til å love å ringe, og når jeg faktisk gjør det, så legger du på?!"
"Hæ? Nei."
"Jo."
"Nei!"
"JO!"
"Nei."
"Hææ?"
Han hadde gått tom for strøm. Hva om jeg ikke hadde ringt opp igjen og gitt ham sjansen til å forklare seg da? Da ville jeg fortsatt å forbanne ham, uten at han visste det. Han som er så søt. (Selv om han ikke kjente meg igjen i byen dagen etter denne samtalen. Selv om jeg sto rett foran ham. Selv om han hadde sett meg noen få dager før. Fjern, much?)
DramaQueenIdaMariell, overogut
Gutt sa jeg skulle ringe. Så spurte han om jeg kom til å gjøre det. Så spurte han om jeg lovte. Jeg lover. Jeg prøvde å manne meg opp i tre dager, men da det ikke gikk slang jeg meg bare i det, og visste ikke hva jeg skulle forvente. Likegreit, fordi ingenting kunne forberedt meg på dette:
"Hallo?"
"Hei, det er Id.."
Ja, nei, jeg rakk omtrent ikke si ferdig navnet mitt før han la på. Jeg var ganske lamslått, egentlig. Hvorfor få meg til å love å ringe, om han egentlig ikke ville snakke med meg? Wooh. Jeg lo, fordi det var latterlig. Så fikk jeg tårer i øynene og forbannet hele ham.
Søteste Maria kjøpte inn sjokolade og saltchips, så jeg kastet (ikke riktig ord, iogmed at jeg brukte over en time på å komme meg til bussen) meg på bussen, hadde musikk i ørene og sminke gnidd langt under øynene. Jeg skulle jo bare sitte på bussen. Det kommer ingen kjentfolk på nå. DIGG. Dere skjønner at det ikke var helt sånn det gikk, håper jeg?
Jeg så en spinkel kropp vinke bussen inn på busstoppet. Ikke spinkel som i pinglete, men spinkel som i tynn og egentlig nokså veltrent. Og altfor altfor velkjent.
I det neste sekundet mistet jeg meg selv, men jenta og gutten foran meg hentet meg inn igjen og fikk meg til å innse at jeg akkurat utbrutt, akkurat litt for høyt "Du KØDDER med meg?". Om bare deres blikk kunne vært det mest ubehagelige med den bussturen. Wooh. Men nei. Der var han. Gutten jeg hadde knust litt for hardt, hardere enn nødvendig og fortjent, og jeg så hvordan ansiktet hans gikk fra lykkelig uvitende, til ulykkelig vitende om hva som ventet ham...
Men flink som han er greide han å ta seg sammen og legge på et smil. Det var nok aldri meningen jeg skulle få se ansiktet hans. Jeg greide ikke se på ham, da jeg tenkte at jeg må ha gjort noe som verden ikke helt likte, og at den derfor hadde bestemt seg for å være kjempeslem mot meg.
"Hei." sier Karma. "Hvordan står det til med herr Ironi idag?" Ja, for hun var der for å minne meg på at telefonsamtalen tidligere bare var en brøkdel av hva jeg hadde gjort mot ham som nå satt ved siden av meg. Og jeg skjønte det, altfor godt.
Jeg fortjente det slaget i ansiktet, merket jeg. Begge to, faktisk. Selv om det første etterhvert ble strøket bort. Etter en hel dag med forbannelse over diverse Gutter, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville la ham komme unna med det. (Teit, i know. Try to let go.) Jeg tok opp telefonen og ringte ham, og bestemte meg forå ikke si navnet mitt først, fordi det ville gi ham mulighet til å legge på, igjen.
"Så, du får meg til å love å ringe, og når jeg faktisk gjør det, så legger du på?!"
"Hæ? Nei."
"Jo."
"Nei!"
"JO!"
"Nei."
"Hææ?"
Han hadde gått tom for strøm. Hva om jeg ikke hadde ringt opp igjen og gitt ham sjansen til å forklare seg da? Da ville jeg fortsatt å forbanne ham, uten at han visste det. Han som er så søt. (Selv om han ikke kjente meg igjen i byen dagen etter denne samtalen. Selv om jeg sto rett foran ham. Selv om han hadde sett meg noen få dager før. Fjern, much?)
DramaQueenIdaMariell, overogut
Abonner på:
Innlegg (Atom)