there are things you don't want to change

but when you look back

you notice they already have

(while the things you wish would change

stay the same)

(og jeg kan ikke forklare hvor mye jeg hater de to flettene på siden der. æss, hva tenkte jeg på?!)

I'll give you everything

but i won't give you up

(Obs: dette innlegget skulle egentlig ut på torsdag, men så klikka internett, og jeg fikk ikke fiksa det før idag.)

Ok, jeg vet jeg sa jeg hadde mye å gjøre denne uka, og det har jeg også hatt. Men jeg tok meg fri fra skolearbeid noen timer (som uansett ville gått til slumretid) for å kunne ha litt liv. Og uansett så var det verd det; etter litt frisk luft, total avslapping og søppelmat med Netland, greide jeg faktisk å sette meg ned med alt jeg skulle. Jeg greide selvfølgelig også å sovne med nesa i boka (mer bokstavelig enn du aner) for så å ikke våkne før morgenen etter, 13 minutter før jeg måtte løpe til bussen. Jeg rakk skolen såvidt, siden bussen selvfølgelig var for sen, og fikk høre at pugginga og det jeg faktisk hadde greid å tvinge meg til å forstå, var forgjeves. "Vi tar ditt en annen gang, så prioriterer vi de andre idag." Av alle halvveistrøndere i hele verden, er det henne jeg liker minst (dette går helt tilbake til første, der hun på død og liv skulle stryke meg i naturfag. Håper hun er fornøyd nå som hun får gjort det i "rælion").

N; du får ikke lov til å lese bloggen min. Vær flink og lukk siden. Thanks.

Nå er det straks helg, jeg har bare sosialkunnskapsprøve om rus (funfunfun!!), muntlig prøve i nyere historie om Det unge norske demokratiet (not that fun) og skrive ferdig førsteutkastet på portrettintervjuet i media igjen. Yaiks, det høres mye ut. Men det verste, altså de to første er ferdig innen klokka 1245. Så er det bare to timer norsk, før jeg drar til byen og bruker resten av sentrumsgavekortene på øl. Da er nemlig alle forberedelsene til helga klare, så jeg kan konsentrere meg om avisartikkelen. Jeg suger nemlig på sånt, og siden "alle" på skolen kommer til å lese den, ser jeg helst at jeg slipper å måtte bli flau.

Garasjeparty! Fordi mitt kjære svigersøsterdyr hadde bursdag på onsdag, så nuh har vi nok en unnskyldning til å ta en remake av Hove (eventuelt nyttårsaften, fordi den fikk æren av å få nettopp 'hove-remake'-stempelet.)

Apropos nyttårsaften; han er ikke så tilbake som jeg trodde. Han kunne sikkert vært det, hadde det ikke vært for at Jennie, min sterkere side (eventuelt den delen av styrke som jeg mangler) hjalp meg å bli kvitt ham før det var for sent. Jeg har mye jeg vil takke lemmhe for, men det tar vi en annen gang, det er så altfor klissete. (hvis du leser dette, J-Low; FLEMCcH.)

Ok, nå har jeg låst meg inne på rommet (i den forstand at jeg ikke har håndtak på døra, og derfor ikke trenger nøkkel) med to flasker vann, historie- og sosbøkene, et eple, ferdigladet Magnar, halspastiller (forebyggende sådan) og leselyst. Pysjbuksa har vært på siden jeg kom ut av dusjen etter skolen (gym de to siste; aerobic og ju jitsu), sminka ble fjernet allerede igår, siden jeg ikke hadde tid til å stelle meg i morges, så nå skal jeg straks lese som en helt, siste krampe før terminslutt imorgen (nok en grunn til å feire, sa mamma, men hun ombestemmer seg nok når hun (ikke) får se karakterkortet.)

Har det gått for langt til at jeg kan ombestemme meg? Er det for sent å si at jeg tulla, at jeg ble revet med og fanget i øyeblikket litt for lenge? For jeg vet ikke lenger. Alt ble blåst opp, men nå begynner lufta å gå litt ut, røyken har lagt seg, og jeg ser mer eller mindre klart at det jeg ønsket forrige uke ikke kommer til å skje. Og om det i beste/verste tilfelle skjer, er det ikke sikkert jeg ønsker det mer. Det beviser bare at jeg er bortskjemt. Jeg tror bare ikke det kommer til å skje av de riktige grunnene. Jeg elsker/hater oppmerksomhet, og jeg lurer på hvordan omverdenen kommer til å reagere.

Wish me luck!

Neither of us want to be alone

in this cold, cold water

Det eneste som er fælt med å ha en dag som er bortimot perfekt i forhold til ukedag-standard, er å våkne til en annen ukedag og finne ut at det betydde like mye som en drøm. Finne ut at det ikke kommer til å bli sånn den andre dagen, bare den lille resten av glede som ble igjen i kroppen istedet for i sengetøyet. Tro du meg, den lille resten er nok til å gjøre enhver dag ganske god (fremdeles i forhold til ukedag-standard).

Hverdagen har tatt meg igjen. Fire fremføringer, to prøver og en innlevering. Før fredag. Jeg er glad jeg hadde MASSEvis av liv igår, så jeg kunne ta igjen for det jeg ikke kommer til å ha denne uka. NULL liv, utenom skula. Og på fredag skal svigersøsterdyr feire bursdag, jeg er invitert, så jeg skal gjøre meg ordentlig fortjent til en helg med feiring. Yay me. Så må jeg få begynt på særemnet snart. Neste uke, jeg lover.

Marg er tilbake fra Mali ("Det ligger i Afrika"). "De tvangsfôra oss. Og de tvangsfikk oss til å drikke 3 liter vann." Så jeg har luksus i veska. Littsånn. Så hadde vi update-/sladretid i kantina i omtrent to timer før jeg gikk hjem. -Ja, jeg ble frivillig på skula i OVER to timer etter at jeg egentlig hadde slutta. Men det var bare for å ta igjen for de to skoletimene jeg forsov meg til idag. Hadde det ikke vært for at Maria og Henriette ringte meg midt i norsktimen, så hadde jeg nok ikke våknet før skoledagen min var over. Selv om de kunne gjort det på en litt mykere måte enn: "HÆLLOOO!!! ER DET IKKE PÅ TIDE Å STÅ OPP OG KOMME SEG PÅ SKOLEN SNAAART?!" Jeg trenger nemlig en halvtime med stillhet etter at jeg våkner, hvis ikke klikker jeg. Etter det kan man brøle så mye man vil. YAY.

Menneeh. Nok utsettelser (selv om jeg garantert kommer til å gjøre det igjen). Nå må jeg begynne med innleveringene mine. (er det nå jeg skal tenke "stress" og bare sovne?)

Signed, sealed, lost in the post,
idææ

I loved you first

so i'll always love you more

Når jeg tenker meg om, så var gårsdagen ganske vellykka. Selv om jeg føler "IdaMariell, jeg er spesiell" begynner å bli en smule oppbrukt. Men de ber jo omtrent om det, når de sier "Ida ja? Det blir lett å huske, jeg kjenner så mange som heter det." Nah-ah, bitches. Jeg er spesiell. Og den ga meg en liten latterkrampe også, inni meg, da jeg skulle gå derfra og fyren skulle si hade. "Husker du navnet mitt da?" "Jaa... Ida... Spesiell?" (ok, ok, dere skulle vært der.)

Idag har gått til daffing, støvsuging og kasting av ball med Sebastian. Derfor skal jeg nå sette meg ned med bestevenninnene mine, som endelig er tilbake i mitt liv; Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte. Selv om hele Sex & Singelliv-konseptet også begynner å bli litt oppbrukt. Jeg er lei. Aidan og Carrie gjør det like slutt hver gang jeg ser episoden, de forandrer seg ikke, lzm. Og selv er jeg lei av singellivet. Gi meg en kjæreste! Hvorfor fikk jeg ikke det til jul, liksom? Det var jo omtrent det jeg ønsket meg mest. Det er litt teit å si, jeg vet det, fordi 'en kjæreste' er et ganske generelt begrep. Men jeg vet hvem jeg vil ha. Gi meg ham. ...eller.. nei, ikke gjør det. For jeg har ham jo, på en måte. En god måte. Og jeg ville aldri forandret på det. Ingen kunne forandret på det. Andre enn ham, for nå vet han, og det ble likevel ingen forandringer. Jeg er så lykkelig. (merker at dette innlegget blir ganske boring for alle andre enn meg selv, men jeg prøver bare å fortelle meg selv sannheten.)

Ok, te-, is-, og sex&singelliv-tid. (selv om jeg får mest av den siste.)

MARIA <3>

Ditt medlidande kan jag vara utan

...så håll mig hårt,
håll mig älskling nu

Det var mellom 450-500 mennesker i begravelsen. En vakker dag skal jeg også ha betydd noe for 500, så de kommer i begravelsen min. Det er noe å leve etter. Og jeg skal også få en vakker datter som er sterk nok til å stå foran disse 500 menneskene og lese et dikt hun har skrevet selv.

Honestly, det beundrer jeg henne for. Selv om det hylte inni meg mens hun leste det, tårene og snørret rant, og jeg såvidt greide å holde inne hulkene mine. Hvordan hun greide det vet jeg ikke. Jeg kunne aldri, om jeg så hadde samlet all styrke i kroppen min, greid å snakke i min egen mors begravelse. Aldri i verden.

Det er faktisk den fineste (i den forstand at en begravelse kan være fin) begravelsen jeg har vært i.




I går etter mamma og jeg kom hjem fra den triste, men fine, opplevelsen, ble jeg for det meste sittende på rævva. Det førte til at dagen i dag har vært full av rastløshet og det å ikke vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Netland ditcha og dro heller til Mandal for å spise middag og holde på med en eller annen innlevering, så jeg ga Jennie oppgaven med å underholde meg. (etter en aldri så rask kafétur med Dittepuuuuzzzzz) Hun kom, så på at jeg spiste, drakk litt vin, og fant ut at vi kanskje dro på byen. And I'm glad we did, etterhvert. For shæshten hennes kom og henta oss i kompisen sin bil, med kompisen i passasjersetet, full guffe med dunkdunk-musikk, frem og tilbake i byen, til sørlandsparken, tilbake til byen igjen, før vi endelig slapp ut. Det der BØR ha forbrent kalorier, det skylder de meg! Tilogmed håret mitt rista, det var forferdelig. Men seriøst, det er leeenge siden det var så FUN på byen. Masse kjentfolk, masse andre folk, og masse... ja, jeg vet ikke. Jeg ble kjent med nye, jeg møtte noen gamle, og noen gode. Selv om det enda stikker i magen med tanke på den meldinga jeg leste som det ikke var jeg som hadde fått. (dette er det ikke meninga at noen andre enn meg skal forstå.) DARN IT ALL, sier jeg bare, så lar vi det være med det.

Jeg tror jeg legger meg, klokka er snart 4 ffs. Men ja, fra nå av er det ikke vits i å late som du bryr deg. Det er ikke vits, virkelig virkelig ikke. I have gjennomskuet you.

"Prioriter nøye

hva dere vil ergre dere over."
... Som visstnok var noe av det siste hun sa før hun døde. Og idag er det begravelse. Jeg skal tviholde på min mamma, og jeg kommer til å gråte masse med tanke på at Fia aldri kommer til å kunne gjøre det igjen. Og med tanke på hvor avhengig jeg er av min mamma. Og hvor avhengig hun fremdeles må føle seg. Jeg hadde ikke greid meg uten mamma. Eller pappsen min. Og snart må de leve uten begge. Jeg tenker så mye på dere, Anne Sofie og Marie. Jeg hadde aldri greid det...


de rosa pikene mine. De er gode. Og imorgen har jeg omtrent en avtale med Netland. Søndag kan det hende jeg tar til fornuft. Ha en fin helg, den som kan.




(the Kelly family - mama)

Wave goodbye

wish me well
you've got to let me go

Så... De siste dagene har vært nokså gode, bedre enn forventet. Helt til klokka to idag, for da kommer det til å gå opp for meg at hun er borte, og hvor trist det er. Mest på Fia sine vegne, ofc. Jeg tenker på deg jeg, lille.

Bortsett fra akkurat det, så går jeg rundt og synger på Emil sin "jag är lykklig"-sang. Hele veckan lang.


oh, darn, gotta go.

the wonder of it all

is that you just dont realize
how much I love you


Det har vært en fin start på året, egentlig, på noen måter. Og imorgen begynner skula igjen, det sære er at jeg gleder meg.

Jeg lovte at jeg skulle dedikere et innlegg til Jonas, men det gidder jeg ikke, fordi i går gjorde han ikke annet enn å mobbe meg på grunn av at jeg skrev jeg ble født i do. Jonas eier ikke liv. Jeg mener; han leser bloggen min. (Jeg vedder på at du leser dette også, din fjomp.)

Igår hadde jeg fest hjemme for første gang siden bursdagen min. Jeg skal ikke påstå at den ble like bra, men vellykka var den. I tillegg kjefta ikke mamma. Og ikke storebror heller, noe jeg egentlig hadde forventet iogmed at han sendte, det som jeg trodde var, sinna meldinger om at vi måtte skru ned musikken. Han sa faktisk at det virket som jeg hadde kontroll, og siden han sa det til mamma også, kan det hende det ikke blir like lenge til neste gang. I teorien. I praksis tror jeg for min egen del at vi venter en goooood stund.


"Jeg er sikker på
At jeg reiser nå
Men jeg kommer kanskje hjem igjen til jul."


(btw: STOR takk til Jennie, og en liten en til Maria, siden de hjalp til med å holde ro og orden i går.)

How about how good it feels

to finally forgive you

Fordi jeg har lært at man ikke kan holde noens kjærlighet mot dem. Og han sa han gjorde det, forlot meg for henne, fordi han trodde hun var kjærligheten i hans liv. Han hadde funnet ut at hun ikke var det da hun var utro for n'te gang og beviste at han ikke var det samme for henne. Og nå er han tilbake. Hos meg, ikke i meg. Men vi snakket om det, og jeg fikk nesten vondt av den lille gutten som plutselig satt fremfor meg og fortalte om alle de tingene jeg ikke ville høre om hans fortid. Jeg vil ikke vite, jeg vil ikke komme for nær. Ikke denne gangen. Ikke igjen. For denne gangen vet jeg at han kommer til å forsvinne. Denne gangen fortalte han det. Sist forsvant han i løse luften, ganske bokstavelig. Jeg kan innrømme at jeg hatet ham for det, det gjorde vondt, helt til det hadde gått lang nok tid til at jeg glemte å bry meg. Og nå er han tilbake. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å være klar til å bry meg igjen. Jeg gjør det, men er ikke klar. Han er tilbake, enten jeg vil eller ei. Og selv om vi har snakket om det og blitt enige, tror jeg begge lurte seg selv, og hverandre, fordi vi egentlig er enige den andre veien. Men jeg lover, med hånda på hjertet, både ovenfor meg selv og andre, at denne gangen skal jeg være mer forsiktig.

Som tittelen antyder, så føles det godt å endelig tilgi ham. Ikke at jeg har gått rundt og vært såret og sint så lenge, men jeg tilga ham aldri... Jeg har tilgitt ham, tror jeg, selv om det alltid kommer til å ligge der som en av faktorene som taler mot oss, uansett. Er det vennskap han vil ha, er det bekjentskap han skal få. Mer sier jeg ikke om det. For nå er han tilbake.

no better ways to spend the night

than wasting it with you

Godt nyttår, peeps. Gjett hva! Jeg ble ikke å legge meg under dyna for å sutre igår. Jeg hadde en finfinfiiin dag. En kjempekos kveld. Og en litt sær natt.

Dagen begynte med masse stress, i og med at jeg ikke hadde bestemt meg for hva jeg ville. Og alle, jeg mener alle, ringte meg for å få overtalt meg. Til slutt orket jeg ikke ta telefonen, selv om det var mye pga noe annet også. Så plutselig hadde jeg 14 ubesvarte anrop, så jeg fant ut at det minste jeg kunne gjøre, var å ta telefonen og forklare situasjonen. Istedet fikk jeg svigersøsterdyr til å farge håret mitt så jeg slipper å se ut som en gammal gråhåret mann, dusjet lenger enn normalt, og var akkurat ferdig i tide til kalkun-middagen. Jeg unnskyldte meg selv før alle andre var ferdige, så jeg kunne stelle meg (les: stresse og sutre for meg selv).

På kvelden kom det masse folk, masse godklumper; vennene til storebror. Jeg koste meg masse, helt til telefonen ringte og noen sa han sto utenfor. Og Henriette-lille som var stuck i byen fordi bussene plutselig ikke gikk likevel. Så da var det likegreit han kom og var edru, så vi kunne kjøre ned og hente dem. En liten stund etterpå dro vi for å feire med masse andre folk, folk jeg gikk i klasse med på barneskolen. KOS! Noraas skal nevnes, han er godklump. (fornøyd nå, lille?) Så hentet Sindre meg, vi kjørte folk dit de skulle, så dro vi hjem til et fortsatt ganske fullt hus.

Natta gikk hardt for seg, familien min er psyko når det gjelder å få meg til å drikke. Så da gjorde jeg det, iogmed at jeg regner med at de vet hva som er best for meg (haha).

GOOD NEWS! Jeg fikk høre fra to forskjellige igår at jeg er drømmedama. Den ene satte punktum der (egentlig etter endeløse forklaringer om hvorfor), mens den andre forklarte at det uansett ikke kunne gå. Den siste hadde jeg på en måte ventet på, synd den kom et år for sent.

Uansett, håper det nye året bringer lykke.