I loved you first

so i'll always love you more

Når jeg tenker meg om, så var gårsdagen ganske vellykka. Selv om jeg føler "IdaMariell, jeg er spesiell" begynner å bli en smule oppbrukt. Men de ber jo omtrent om det, når de sier "Ida ja? Det blir lett å huske, jeg kjenner så mange som heter det." Nah-ah, bitches. Jeg er spesiell. Og den ga meg en liten latterkrampe også, inni meg, da jeg skulle gå derfra og fyren skulle si hade. "Husker du navnet mitt da?" "Jaa... Ida... Spesiell?" (ok, ok, dere skulle vært der.)

Idag har gått til daffing, støvsuging og kasting av ball med Sebastian. Derfor skal jeg nå sette meg ned med bestevenninnene mine, som endelig er tilbake i mitt liv; Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte. Selv om hele Sex & Singelliv-konseptet også begynner å bli litt oppbrukt. Jeg er lei. Aidan og Carrie gjør det like slutt hver gang jeg ser episoden, de forandrer seg ikke, lzm. Og selv er jeg lei av singellivet. Gi meg en kjæreste! Hvorfor fikk jeg ikke det til jul, liksom? Det var jo omtrent det jeg ønsket meg mest. Det er litt teit å si, jeg vet det, fordi 'en kjæreste' er et ganske generelt begrep. Men jeg vet hvem jeg vil ha. Gi meg ham. ...eller.. nei, ikke gjør det. For jeg har ham jo, på en måte. En god måte. Og jeg ville aldri forandret på det. Ingen kunne forandret på det. Andre enn ham, for nå vet han, og det ble likevel ingen forandringer. Jeg er så lykkelig. (merker at dette innlegget blir ganske boring for alle andre enn meg selv, men jeg prøver bare å fortelle meg selv sannheten.)

Ok, te-, is-, og sex&singelliv-tid. (selv om jeg får mest av den siste.)

MARIA <3>